River Phoenix, etter døden

Jeg tror mange har følt på det: Behovet for selv å forlenge opplevelsen, å fortsette det fiksjonelle universet, den dagen det gikk opp for oss at vi hadde lest det siste tilgjengelige heftet av favoritt-tegneserien vår, eller når vi forsto at det ikke kom til å komme flere bøker i en høyt elsket bokserie. For enkelte av oss ble det til og med en ambisjon å sette oss ned med penn og papir og dikte vår egne fortsettelseshistorier. Det er en helt naturlig impuls for kreative mennesker, og særlig hvis det er snakk om karakterer og verdener vi kjenner oss igjen, eller får sympati for. Horder ville sikkert hatt det slik hvis J.K. Rowling noen gang hadde sluttet å gi hint om nye historier og småglimt inn i hvordan Harry Potter-universet utvikler seg etter siste punktum. (Døra ser nå ut til å være lukket for godt.) Jeg hadde selv et lignende ønske om å skrive fortellinger slik jeg kjente dem fra mine favorittbøker, men som så mange andre hadde jeg verken fantasi eller tålmodighet til å komme meg forbi noen formulariske første par-tre avsnitt.

Jeg skrev altså det amerikanerne kaller fan fiction, et fenomen som faktisk er vel så kjent for de fortellingene som etter hvert dukket opp som diktet videre på de latente homoerotiske spenningene mellom Star Trek-karakterene Kirk og Spock (såkalt slash fiction.) Men undertegnedes famlende forsøk var lykkeligvis ikke erotiske futuristfabler, men skjeletter av historier med karakterene fra bokserien Tvillingdetektivene, en serie på ti bøker, skrevet sent på 1980-tallet av amerikaneren Adam Mills, og lest i filler i det lienske hushold etter et tilbudssalg i den lokale bokhandelen en gang midt på 1990-tallet. Det var enkle historier om hvordan to tenåringstvillinger med veslevoksne Hardy-gutt-egenskaper og telepatiske evner stadig viklet seg inn i farlige situasjoner ved hjelp av utforskertrang og dumdristig intuisjon. Bøkene appellerte til meg som lettlest, alderstilpasset spenningslitteratur, på grunn av den enkle identifikasjonen med tvillinger som stoler blindt på hverandre selv om de ofte går hverandre på nervene, og fordi seriens protagonister, Ryan og Chris Taylor, var mer utadvendte og vellykkede versjoner av hvem jeg selv gjerne ville vært.

For min egen selvfølelses skyld er det sikkert en lykke at ingen av mine forkastede fan fiction-forsøk har overlevd livets omskifteligheter, men kanskje er disse tidlige forsøkene en av grunnene til at også andre tilløp på demokratisering og utvidelser av fiksjonsunivers har fortsatt å fascinere meg. For hvis vi bruker begrepet løst nok, behøver det ikke begrense seg til litteratur. Det sies for eksempel at fildelingssteder har en såkalt fan-versjon av The Matrix-trilogien som, ved å klippe bort unødvendigheter og uklarheter i Reloaded og Revolutions-filmene har skapt ên lang Matrix-film som faktisk er langt mer severdig enn den samlede trilogien. Lek med eksisterende verker har selvsagt forgreininger både til musikk-sampling, filmatisk intertekstualitet og litterær parafrase, men i måten den skaper noe nytt ut av noe eksisterende, befinner den seg definitivt innenfor rammene vi her har satt for fan fiction. Ferske eksempler kan for eksempel sees med nytolkningene og reorganiseringene av Star Wars-universet i den severdige dokumentarfilmen The People vs. George Lucas, som gikk på BIFF ifjor, og som nylig er sluppet på amerikansk DVD.

Derimot er det kanskje ikke fan fiction, det James Franco nylig har gjort i samarbeid med regissøren Gus van Sant, men det minnet iallfall undertegnede om det førnevnte suget etter å få tilbringe mer tid mer en karakter man er glad i, også etter at fortellingen egentlig er slutt. Den britiske avisa The Guardian fortalte for noen måneder siden om en utstilling hvor skuespilleren Franco, en stor fan av van Sants gjennombruddsfilm My Own Private Idaho (for øvrig en av mine favorittfilmer), hadde klippet sammen en ikke-narrativ film basert på råfilm-materiale fra innspillingen. I Francos film, My Own Private River, følger vi i følge avisa, hovedrolleinnehaver River Phoenix mens han forblir in character som den homofile, prostituerte narkoleptikeren Mike Waters. Det som er tiltrekkende med ideen bak Francos film, slik den presenteres, er ikke nødvendigvis hva vi får se (det virker ganske prosaisk, det hele), men at vi i det hele tatt får se det. Ikke bare er det en sjanse til å gjenoppta forbindelsen med Mike Waters, den sammensatte figuren som var den emosjonelle bærbjelken i van Sants film. Nei, enda viktigere er det at filmen for en stakket stund gjenoppliver River Phoenix.

River Phoenix (bror til den idag så kjente skuespiller og spilloppmaker Joaquin Phoenix) har en underlig mytisk posisjon i min popkulturelle forståelse. Jeg kjente ham som et ikon lenge før jeg faktisk så filmene hans (foruten Idaho er han kjent for rollen som Chris Chambers i mesterverket Stand By Me (1986), og en Oscar-nominert prestasjon i nylig avdøde Sidney Lumets Running On Empty, 1988), fordi han etter som årene har gått har fått ry på seg som den Leonardo DiCaprio vi ikke fikk. Phoenix døde av en overdose i 1993, bare 23 år gammel, og var på et tidlig tidspunkt knyttet til både Total Eclipse og The Basketball Diaries, prosjekter som begge etter hvert endte opp hos DiCaprio. Så når jeg hører om en hittil usett sammenklippet film hvor River Phoenix gir sitt foran kamera i en av mine favorittroller, er også denne lengselen jeg trekkes til; etter å se mer av hva han kunne blitt. For til syvende og sist vet jeg jo at filmen ikke gjenoppliver River Phoenix, men den gjenoppliver den utopiske drømmen om det. Det er vemodig og underlig trøstende på en gang, å for en kort stund slippe å tenke på River Phoenix som enda en av De Unge Døde.