Det vil etter alt å dømme ligge en delt innstilling på bordet når delegatene møtes til ekstraordinært landsmøte i Senterpartiet 7. april. Et flertall i valgkomiteen vil ha Anne Beathe Tvinnereim fra Akershus som ny nestleder, mens mindretallet vil tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe enda en sjanse til å vise samarbeidsevne og -vilje. (Tvinnereim er for sikkerhets skyld innstilt også som andre nestleder.) Læreboka forteller oss at offentlig splittelse i et politisk parti alltid er av det vonde, men striden om politikk og personer i Senterpartiet har uansett gått så langt, og pågått over så lang tid, at de sammenliknbare eksemplene begynner å bli svært få. Slik situasjonen etter hvert er blitt, er det antagelig ikke bare unngåelig, men også ønskelig at landsmøtet sier «ja» eller «nei» til en framtid som inkluderer Borten Moe.
Den åpenbare ulempen er at ingen av partene vil bli helt fornøyde med utfallet. Vinner Borten Moe kampvoteringen på landsmøtet, kommer enhver uttalelse fra hans munn, enhver håndbevegelse eller grimase, til å bli tolket for tegn på samarbeidsproblemer og/eller politisk og ideologisk solospill. Taper han, sitter et betydelig mindretall igjen uten «sin» representant i partiledelsen. Men vinneren vil i det minste uttrykkelig ha fått et mandat fra landsmøtet. En ny «enstemmig» kompromissløsning lik den som ble lagt fram på partiets forrige landsmøte, ville bare ha skjøvet problemene foran seg nok en gang.
Nøyaktig hva problemene består i, er imidlertid ikke helt lett å få grep om for en som ikke har sin daglige gange i Senterpartiets indre gemakker. Når det er så vanskelig å få klarhet i hvor mye av konflikten som dreier seg om Borten Moes form og personlighet kontra hans politiske utspill, skyldes dette ikke minst at store deler av Senterpartiet plent nekter å anerkjenne at det er noen som helst uenighet om kursen. De to tydeligste unntakene er i så måte stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe. Lundteigen har advart om at Borten Moes ønsker seg «et annet samfunn» inspirert av amerikansk tekning, som truer Senterpartiets verdier, mens Toppe har innrømmet at politisk uenighet er en av grunnene til at hun ga valgkomiteen beskjed om at hun ikke ville dele partiledelsen med Borten Moe. Slik hangler Senterpartiet fram mot landsmøtet, i tynt håp om at konfrontasjonen mellom de som forenklet kan kalles en «rødgrønn» fløy, sentrert rundt folk som Tvinnereim og avtroppende partileder Liv Signe Navarsete, og en ner «borgerlig» fløy samlet rundt Borten Moe, skal vippe maktbalansen i en bestemt retning – nesten uavhengig av hvilken – og gi partiet tid ti igjen å snakke om politikk.
Den oppgaven faller etter alt å dømme på landsmøtets usynlige mann, Trygve Slagsvold Vedum, som står alene igjen som lederkandidat etter at Marit Arnstad utelukket å stille. Han er bredt respektert i partiet, regnes som omgjengelig og lett å samarbeide med, og kom godt ut av den rødgrønne regjeringas litt tafatte siste år. Når han nå skal overta et Senterparti i opposisjon, gjør han imidlertid lurt i å lære litt av nettopp det at partiet ligger an til å ta en åpen konfrontasjon om nestledervervet. En konfronterende tone ligger kanskje ikke helt naturlig for Vedum, men faktum er at Senterpartiet gjerne må skaffe seg flere fiender hvis det skal ha mulighet til å vokse i norsk politikk. Høyreregjeringas politikk på sentrale områder som kommunestruktur, sentralisering, landbruk og kommuneøkonomi ligger langt fra Senterpartiets linje, og her kan Vedum gjøre lurt i minne flere velgere på hvorfor de overhodet ikke kan tenke seg å stemme Sp. På kort sikt vil han gjøre partiet en tjeneste hver gang han hisser på seg EU-tilhengere, urbanister eller prisbevisste forbrukere. Han gjorde det gjennom å stå i den stormen i et vannglass som saken om ostetoll var, og ved å gjøre det oppildnet han tilsynelatende også kjernevelgerne. Senterpartiet skal ikke snakke til den breie velgermassen – iallfall ikke foreløpig. Etter et så dårlig valg som det Senterpartiet gjorde forrige høst, går veien til ny vekst heller gjennom å sikre et trygt fumdament å vokse på. Vedums første utfordring blir derfor ikke å vekke de mange, men å sørge for at budskapet hans i det minste bærer ut av landsmøtesalen.