Skjebnepresidenten

Årets Upfronts, fesjået i midten av mai der de fem største amerikanske TV-kanalene legger fram sine sendeskjemaer for høsten, bød på få overraskelser, selv om det kunne være verdt å merke seg at CW fortsetter å gjenopplive nittialls-såpeserier, nå senest med en ny versjon av Melrose Place. Du står selvsagt også fritt til å latterliggjøre NBCs beslutning om å hente det hvite flagget, i og med at Jay Leno fra høsten av får hele fem – 5 – forutsigbart umorsomme timer i beste sendetid. Hvis man skjærer vekk optimistiske pressemeldinger, var det imidlertid enda vanskeligere å finne forventede nye seriesuksesser enn reelle overraskelser. Det skal nok endel til for at CBS’ NCIS-spinoff blir en total fiasko, og FOX-komedien Glee får gode ord med på veien, men bortsett fra disse, var bransjeanalytikere og mediejournalister meget tilbakeholdne med spådommene. Den kontinuerlige trusselen fra nedlasting, streaming og ny opptaksteknologi har ført til
at tilmed fortsatt populære flaggskip som CSI, Frustrerte Fruer og Grey’s Anatomy
opplever fallende seertall. Grensene for hva som kvalifiserer som en suksess er under omdefinering, og flere serier enn før mislykkes. Dette er med på å forklare bransjens tilbakeholdenhet. De aller fleste seriene vil floppe uansett. Hvorfor da risikerer å komme med en feilaktig spådom?

Hvilket i neste omgang bringer tankene tilbake til Upfronts 2004, men også til den
egentlige grunnen til at jeg skriver dette. TVNorge har nemlig, i et plutselig anfall av kvalitetsmessig anstendighet, bestemt seg for å kjøre reprisesendinger av den fremragende presidenten-som-tenåring-serien Jack & Bobby (mandag-fredag kl. 10.55). Under Upfronts-presentasjonen i 2004, i en tid da branjens ennå ikke var engstelige for å spå gode tider forut, var nemlig nettopp Jack & Bobby en av hele tre nye serier man var ganske samstemte om å utrope til sikre sikre suksesser; dramaserien Kenny Hill og den ikke helt ukjente Lost var de to andre (man var også optimistiske på Frustrerte Fruers vegne, men entusiasmen dalte en smule etter prøvevisningene). Og her er poenget; det er egentlig ingen grunn til å klage over analytikernes forsiktighet, fordi store forventninger ofte kan gjøre det vanskeligere for en serie å lykkes. Istedet for å få anerkjennelse for sine faktiske seertall, risikerer de å bli stemplet som mislykkede basert på alle de seerne de ikke klarer å tiltrekke seg. Jack & Bobby og Kenny Hill, begge to strålende serier, ble symptomatisk kansellert etter kun en sesong. Ikke nødvendigvis fordi seertallene deres var så mye lavere enn vanlig, men fordi forventningene var umulige å oppfylle.

Jeg er den dag i dag overbevist om at det var en ulykke for Jack & Bobby den ble plukket opp av den ungdomsfikserte kanalen WB (dagens CW), og ikke for eksempel av det mer kvalitetsbevisste men alderstegne CBS (eller kabelkanalen HBO, for den saks skyld). Jovisst, dramaserien om det sammensveisede brødreparet, friidrettsutøveren Jack og hans yngre bror, Bobby, hadde rikelig med WBs signatur-tenåringsangst – faktisk mye mer enn jeg husket fra første gang jeg så serien – men det forandrer ikke det faktum at når alt kommer til alt, var dette en serie om hva som får folk til å gå inn i politikk. Fortalt delvis som en oppvekstskildring fra Missouri i 2004, og dels som en tilbakeskuende dokumentar fra 2048, ved slutten av president Robert McCallisters regjeringstid, gir serien rikelig anledning til semi-freudianske refleksjoner over hvordan bakgrunn og sosialt miljø former våre politiske overbevisninger. Eller refleksjoner over sammenhengen mellom tilfeldigheter, målbevissthet og skjebne, for den del. Det mest overraskende er imidlertid at serien fungerer minst like godt som et politisk drama og som et drama om familiedynamikk. Problemet med schizofrenien, at dette tross alt var «et tenåringsdrama om politikk», lå aldri i serien selv, men heller i at den passet dårlig til moderkanalens overordnede profil.

Det som gjorde og gjør at jeg virkelig elsker Jack & Bobby (bortsett fra en interessant premiss og et lysende skuespillerensemble), er antagelig hvordan serien våget å være optimistisk og idealistisk helt på grensa til det sentimentale. Sett sammen med Jed Bartletts liberale idealisme i NBCs The West Wing, kan Jack & Bobby gjerne sees som en tidlig indikasjon på den filosofiske snuoperasjonen som beredte grunnen for valget av Barack Obama i 2008. Ikke dermed sagt at seriens politiske sympatier er fullstendig ensidige. Til det er framstillingen av McCallister-familiens matriark, den viljesterke men langt fra ufeilbarlige professoren, aktivisten og feministen Grace McCallister, simpelthen for sammensatt. Men det kan samtidig argumenteres for at framstillingen av Grace, en ofte selvopptatt, pot-røykende historieprofessor så oppsatt på å overføre sine egne liberale, autoritetsskeptiske selvstendighetsverdier til sønnene sine at hun ikke ikke sjelden ender opp med å stå i veien for dem, først og fremst er ment å være en interessant bakgrunn vi kan forstå Bobbys moralske kompass utfra. Uansett hvordan du velger å se det, blir Bobby i de dokumentariske intervjusekvensene framstilt som en ubendig idealist, som nok hadde problemer med å balansere Det Rette med det politisk oppnåelige, men du tviler aldri på hans gode intensjoner. Hvis dette får historien om den republikanske presidenten som ble uavhengig til å framstå som tradisjonelt venstreorientert, sier det nok mer om hvordan det republikanske partiet etter Nixon har lykkes i å stempe idealisme som like deler ideologisk dogmatisme (kremt, Reagans og Bush juniors første valgperioder, kremt) og simpel svakhet. (Med mindre det er snakk om George W. Bushs internasjonalistiske idealisme, da, selvfølgelig). Det høres merkelig ut å si det, men i 2004 var USAs beste moderate/liberale kandidater begge fiktive. I 2008 leverte Barack Obama ekte vare.

Bortsett fra dens klare forestilling om at det med presidentembetet faktisk burde følge reell redelighet og et reellt håp, er det mest fascinerende med den politiske siden av Jack & Bobby seriens forsøk på å tegne opp en ny historisk fortelling. Ved å fortelle historien om første halvdel av det tjueførste århundre ved å se tilbake fra midten av det, bruker Jack & Bobby flere av vår egen tids sentrale stridstemaer til å forsøke å forestille seg hvordan USA kan komme til å forandre seg i framtida, både på hjemmebane og ute i verden. En kynisk iakttager kunne igjen tenkes å rygge i frustrasjon over at det legges så stor vekt på ordene og handlingene til en enkelt politisk leder, med det potensiale det åpner for en personlig heltehistorie, men jeg synes ikke en slik kritikk er spesielt interessant. Når noen har mot nok til å sette seg ned og tenke ut en ny verdensorden, er det å tenke over saken egentlig det minste du kan gjøre.

Nå skal vi vende oss mot tenåringsdramaet et øyeblikk. Når Jack & Bobby ikke er opptatt med å lete etter en regjeringsfilosofi i Bobbys hverdagsutfordringer, lyktes den i å på samme tid si noe meningsfylt om selvbedraget og de små hvite løgnene som er nødvendig for å holde en familie sammen (jeg kan ikke si noe mer konkret uten å spolere et viktig underplott), og om hvordan tenåringer forholder seg til hverandre. På den måten kan det at Bobby ender opp med å spille sjakk mot rektoren på universitetet til Grace, eller hvor god han er til å få kotakt med jenter som er eldre enn ham selv, enten leses som et tegn på hvor intelligent, fascinerende og moden han er, eller simpelthen som et tegn på at han er en sjarmerende nerd. Det er interessant uansett.

Det er når den utforsker kryssende forventninger og sosiale roller på denne måten at Jack & Bobby er på sitt aller beste. Min favoritt i så måte, er episode Lost Boys, hvor Jacks ulykkelige homofile venn Matt tar livet av seg. Skyldfølelsen gnager på Jack, som vet at Matt var forelsket i ham, og Jacks forsøk på å balansere sin personlige usikkerhet med ønsket om å framstå som en vanlig ung idrettsmann er like smertefull å være vitne til som Matts stille desperasjon. Å fortelle historien fra både Matts og Jacks perspektiv samtidig ga en ekstra dybde til historien, som berørte meg dypt første gang jeg så den, selv om jeg ennå ikke helt forsto hva den hadde med meg å gjøre.

Uansett hvordan du velger å betrakte Jack & Bobby, har den tilstrekkelig dybde, sjarme og ambisjoner til å passe for hvem som helst. Og her slår en kjettersk tanke ned i meg: Kanskje det var best at Jack & Bobby bare fikk en sesong, likevel? Det handler ikke bare om den ettertraktede martyrstatusen serien har fått hos mange av sine tilhengere, men også om at den nokså konstruerte premissen aldri rakk å føles lettvint eller kunstig. Og, i tråd med sitt eget historiske narrativ, etterlot den muligheten til å forestille seg alternative utfall.

Se den.

___________________________________________________________________________

AKTUELL TV-SERIE:

Jack & Bobby vises mandag-fredag kl. 10.55 på TVNorge.

**

Jørgen Lien