Det er ikke 1997-valget som er den mest nærliggende parallellen når britene idag går til urnene for å velge nytt parlament, men en ting har de to valgene til felles: Det ser ut som om valget uansett vil innebære avslutningen av et politisk regime. I 1997 fikk de konservative endelig avløsning. Og, som vi spådde allerede ved valgkampens begynnelse for en måned siden; ikveld vil New Labour-prosjektet være over. Det er Skrivekollektivets klare overbevisning at dagens Labour-regjering bør erstattes av en koalisjon eller et formalisert samarbeid mellom Labour og Liberaldemokratene, dersom valgresultatet tillater det. Selv om Labour og Liberaldemokratene har interne fraksjoner og ikke er enige om alt, er det liten tvil om at det eksisterer en felles progressiv arv mellom dem. Noe av det viktigste vil være å samarbeide for å sørge for en valglovreform som kan gjøre denne lettere å realisere i framtida.
Skrivekollektivet står trygt på en sosialdemokratisk plattform, og våre instinkter er sosialdemokratiske. Men det finnes ingen ukompliserte veier til å realisere våre politiske mål, og særlig ikke innenfor et valgsystem så urettferdig som det britiske. Uten illusjoner om innflytelse, og med respekt for at beslutningen til slutt skal tas av det det britiske folk alene, er vår oppfordring derfor at velgerne gir sin stemme til Labour i valgkretser hvor Labour-kandidaten har en realistisk mulighet til å vinne, men at de bør stemme på Liberaldemokratene i kretser der Labour er uten vinnersjanse, og særlig der hvor kampen står Liberaldemokratene og De Konservative. Taktisk stemmegivning smerter oss som tror på partier og overbevisninger som grunnenheten i politisk organisering, men det er det beste alternativet for å sikre en sosialdemokratisk-liberal koalisjon, og for å stoppe et kun overfladisk sentrumssøkende konservativt parti fra å ta Storbritannia tilbake til thatcherismens tidsalder.
Vi vet ikke om slik taktisk stemmegivning vil lykkes. Meningsmålingene de siste ukene har gjort parlamentsvalget i 1983 til den mest nærliggende historiske parallellen. Også den gang gjorde de liberale (da et samarbeid mellom det liberale partiet og sosialdemokratiske avhoppere fra Labour, den såkalte SDP-Liberal Alliance) et kraftig byks i meningsmålingene ved valgkampens begynnelse, bare for å se at deres oppslutning falt mot slutten, og at de konservative trakk i land en komfortabel seier. Det kan skje igjen. Synligheten fra TV-debattene har gjort velgerne oppmerksomme på at det finnes et tredje alternativ, men de siste ukene har oppslutningen om Liberaldemokratene igjen dalt, riktignok til et historisk høyt nivå. De siste meningsmålingene tyder på at et konservativt flertall fortsatt kan være innenfor rekkevidde, fordi Labour ikke har vært istand til å mobilisere tilstrekkelig mange av dem som nå av taktiske grunner kan tenkes å ville flytte stemmen sin til noe sikrere enn Liberaldemokratene. Dette må unngås. Det er derfor vi støtter taktisk stemmegivning.
Det er også derfor Storbritannia ikke kan tillate seg den luksus å la et slitent og idefattig Labour gjenoppfinne seg selv i opposisjon, slik de fleste partier får anledning til når slitasjen setter inn. New Labour-prosjektet er kjørt til sin logiske endestasjon. Store investeringer i skole og helse har gitt velferdssamfunnet et bedre fundament, og innføringen av en minimumslønn var et riktig og nødvendig løft. Men prosjektet har også vært for unnfallende i forhold til å ta et oppgjør med arven fra Margaret Thatcher. Labour har ikke lyktes i å forandre den politiske kulturen i retning av større sosial sammenhengskraft eller i å bygge et politisk-kulturelt forsvar for sosial omfordeling, og har til tider brukt staten på både tungnemme og autoritære måter. Vi støtter en Labour-LibDem-koalisjon for å kunne hente det beste fra begge partier, og for å inspirere til en fornyelse av Labour fra regjeringsposisjon.
En ekte progressiv regjering må ha i bunnen en ydmykhet for vanlige folks interesser, og en vilje til å prioritere fellesskapet. Det er denne historiske erfaringen Labour må finne tilbake til, og bringe til et samarbeid med Liberaldemokratene. Det spiller en rolle hvem som fordeler godene i oppgangstider, men det er kanskje enda viktigere i nedgangstider. I tilfelle en koalisjon trengs et sterkt Labour for å holde i tømmene de mer klassisk liberale kreftene i Liberaldemokratene, som kan komme til å sette rigid budsjettdisiplin foran trygghet, og med det risikere å sende britisk økonomi ut i et nytt dykk, med for dype og og usosiale kutt. Liberaldemokratene vil på sin side kunne bidra med en sårt tiltrengt systemkritikk, og et skarpere fokus på en rettferdig innvandrings- og kriminalpolitikk, en mindre autoritær og overvåkende stat, og en stat som tillater et mangfold av livsvalg, i særlig tydelig kontrast til De Konservatives forslag om skattelettelser spesielt til gifte par. En sosialdemokratisk regjering må være liberal. Er den ikke det, trenger den hjelp. Hvis Nick Clegg holder sin egen høyrefløy i sjakk, kan Liberaldemokratene være denne hjelpen.
Alternativet til et Labour-LibDem-samarbeid ville være et langt steg tilbake for Storbritannia. David Cameron har gjort en iherdig jobb med å pusse opp De Konservatives image, og dersom han var til å stole på, kunne denne publikasjon trolig sovet bedre natt til 7. mai. Men i motsetning til det Labour Tony Blair tok med seg til Downing Street i 1997, vil Cameron verken ha et uomtvistelig folkelig mandat eller et entydig samlet parti i ryggen. Partiets valgkampframstøt er for en stor del finansiert av Lord Ashcroft, som stadig ikke vil fortelle om han betaler skatt til Storbritannia, og De Konservatives økonomiske politikk er innrettet etter å berike nettopp folk som ham. De foreslår ufinansierte skattelettelser for de velbemidlede, blant annet å heve arveavgiften for å unnta enda flere rike, mennesker, samtidig som de går inn for dype kutt i offentlige utgifter, som trolig er det eneste vanlig folk vil se av partiets ambisiøse nye agenda. Storbritannias klasseregjeringer har alltid vært konservative. Vi frykter at en eventuell Cameron-regjering ikke vil være noe unntak.
En sosialdemokratisk-liberal koalisjon er også nødvendig for å bevare Storbritannias rolle og rykte som et noenlunde åpent og samarbeidsvillig land i Europa. Gordon Brown fortjener ros for måten han tok ledertrøya i Europa når det gjadt å avhjelpe finanskrisen, og Labour har en bedre plan for regulering av finansnæringen enn De Konservative. Et sentrum-venstre-samarbeid er også en befriende kontrast til De Konservatives uappetittelige fryktpushing om både Europa og innvandrere. Labours merittliste er igjen ikke plettfri, men partiet anerkjenner at det europeiske samarbeidet er en foranderlig realitet med forbedringspotensiale, en forbedring som går gjennom å bygge samfunnssolidaritet nedenfra. Liberaldemokratene vil sørge for at eventuelle impulser til å sette europeiske land, eller innvandrere i Storbritannia, opp mot hverandre eller mot majoritetsbefolkningen, kan unngås. Det er mer enn vi kan si om De Konservative. En stor del av partiet ønsker regelrett utmelding av EU, og de bruker alle midler for å piske opp frykt. I tillegg samarbeider De Konservative i EU-parlamentet med partier som er uttalt xenofobe, anti-semittiske og homofobe. Vi kjenner De Konservatives innette historiske motstand mot å fjerne lover mot å undervise om homoseksualitet i skolen, mot å samordne den seksuelle lavalderen, og nå seneste utspillet fra skyggeminister Chris Grayling om at overnattingssteder fortsatt bør tillates å diskriminere homofile par. Vi trenger nesten ikke se på hvordan De Konservative har gjort humanismens fiender til sine venner; det holder å se på den nyere historien, eller på hvem som utgjør partiets innerste krets. Det er ikke verdt å gamble på at Cameron klarer å holde partiers demoner gjemt. En stemme til en sosialdemokratisk-liberal koalisjon er en anstendighetsstemme.
De Konservative gir, med sitt slagord om Det Store Samfunnet, inntrykk av å ha forstått at ting må forandres i Storbritannia. Men på et av de mest fundamentale områdene er det kun et progressivt flertall som kan levere. De Konservatives insistering på at valgsystemet ikke trenger reform er ikke bare en hån mot en velgermasse rasende over utstrakt politisk misbruk av offentlige midler, men også en arrogant prioritering av egne politiske interesser over hensynet til et velfungerende demokrati. Den britiske eksepsjonalismen må stoppe. Liberaldemokratene krever steg i retning et proporsjonalt valgsystem, og Labour har lovet både valgreform og innfasing av et folkevalgt Overhus dersom de får fornyet tillit. Liberaldemokratenes mistenksomhet er forståelig, ettersom Labours løfte også ble avgitt før 1997, men dette er en eksepsjonell situasjon. Både konservative og sosialdemokratiske regjeringer (inkludert Blair- og Browns administrasjoner, med bilagsskandaler og salg av seter i Overhuset) har med all tydelighet vist oss nødvendigheten av velgermakt over de folkevalgte, og det begynner med et parlament som gjenspeiler folkeviljen. Labours valglovreform er et første steg. Det fortjener å gjennomføres. De Konservatives påstander om at valgreform vil skape ustabilitet og ødelegge forholdet mellom velgere og folkevalgte er grunnløse.
***
Ved neste valg håper vi å slippe å oppfordre til taktisk stemmegivning, fordi valgsystemet er endret. Men denne gangen gjør vi gjerne en kjent norsk avisredaktørs ord til våre: Vi ber britiske velgere stemme så langt til venstre som hjertet tillater. En progressiv allianse kan gi det beste av to verdener, og ved neste korsvei forhåpentligvis innebære et Labour som igjen er klart for å være den drivende og tydelige venstrekraften i britisk politikk.
____________________________________________________________
SKRIVEKOLLEKTIVETS REDAKSJONSRÅD:
Pål Hafstad Thorsen
Stein Ove Lien
Tore Eikeland
Jørgen Lien
Tilbakeping: Det Tore skrev
Tilbakeping: Skrivekollektivet meiner: Storbritannia treng valreform