På tirsdag står amerikanske velgere overfor et klart valg mellom sittende president Barack Obama og hans republikanske utfordrer, tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney. Men amerikanerne skal ikke bare velge en president. De skal også velge en samfunnsretning. Barack Obama og visepresident Joe Biden går til valg på å forsvare og videreutvikle det sosiale sikkerhetsnettet, i tradisjonen fra Roosevelt, Johnson og Clinton; på å utnevne dommere som tror på at rettssystemet også må beskytte vanlige borgere, ikke bare markedsmakten; og på en pragmatisk utenrikspolitikk. Som internasjonalt orienterte amerika-venner er vi overbevist om at Obama-Biden har det beste programmet både på hjemmebane og i utenrikspolitikken.
Vi nærer selvsagt ingen illusjoner om at vår anbefaling vil få noe å si for utfallet av tirsdagens presidentvalg. Snarere kan vi ha forståelse for at amerikanerne til tider kan finne det slitsomt at så mange mennesker over hele verden har sterke meninger om deres presidentvalg. Når vi likevel vil avgi vår anbefaling, er det fordi hvem som blir valgt til verdens mektigste politiske embete vil få betydning også her til lands. Dessuten mener vi at verdier som sterke fellesskap, rettferdig fordeling og solidaritet på tvers av landegrensene er verdier som er gyldige hvor som helst i verden. Vi ønsker å se disse verdiene spre seg overalt hvor makt utøves.
Vår anbefaling er derfor av det pragmatiske slaget. Som sosialdemokrater har vi ingen problemer med å finne saker hvor vi er dypt og inderlig uenige med Barack Obama og det demokratiske partiet. Faktisk har vi latt oss more og forundre av påstander om at presidenten har benyttet sin første valgperiode til å starte innføringen av «sosialisme» i USA. Vi finner det morsomt, fordi begrepet «sosialisme», når det brukes som skjellsord og en slags samlebetegnelse for alt som er anti-amerikansk, har en så sterk evne til å sette sinnene i kok der borte, Samtidig finner vi det forunderlig, fordi Obamas dagsorden, både i målsetninger og virkemiddelbruk, har ligget svært langt fra en grunnleggende omlegging av den amerikanske kapitalismens virkemåte. Snarere er vi enige med det liberale tidsskriftet The New Republic, som skriver Obamas presidentperiode inn i sporene etter Bill Clinton, med den forskjell at Obama har lyktes med å bruke Clintons virkemidler til å oppnå resultater den liberale venstresiden lenge bare kunne drømme om.
Ingen enkeltsak illustrerer dette bedre enn Obamas helsereform. Reformen er noe presidenten kan være stolt av, og hvis han får anledning til å innføre den til fulle vil den kunne tette et betydelig hull i det sosiale sikkerhetsnettet. Utregninger fra det statlige budsjettkontoret tilsier at rundt tretti millioner amerikanere som idag er uten helseforsikring, heretter vil omfattes av støtteordninger som gjør dem istand til å skaffe seg det. Kampen for å gjøre tilgang til god helse til en rettighet istedet for et privilegium, er endelig oppnåelig. Samtidig må vi understreke at reformen, fra så vel et sosialdemokratisk som et amerikansk liberalt perspektiv, er et stort kompromiss. Egentlig er det misvisende å kalle den en helsereform. Et mer fyllestgjørende navn er antagelig «helseforsikringsreform». Reformen bygger videre på et helsevesen hvor størstedelen av borgerne får sin forsikring gjennom arbeidsplassen, og hvor private forsikringsselskaper får ha markedet for seg selv. Forslaget om å innføre en offentlig forsikringsordning til å konkurrere med private løsninger ble stoppet i Kongressen, og reformen er istedet innrettet etter å gjøre borgerne istand til å betale for privat forsikring, om nødvendig med skattefradrag. I den forstand ligger reformen nærmere republikanernes daværende motforslag enn Bill Clintons reformskisse på 1990-tallet, blant annet i og med at Obamas reform inneholder et pålegg til borgerne om å skaffe seg forsikring (pålegget ble erklært i tråd med grunnloven i juni 2012, nå til store republikanske protester). Reformen ligger også svært tett opptil den loven Mitt Romney i sin tid underskrev på som guvernør i Massachusetts.
Samtidig tar reformen et oppgjør med noen av de mest grunnleggende urettferdighetene i det amerikanske helsevesenet. Forsikringsselskapene pålegges heretter å tilby forsikring til alle som ønsker det (uavhengig av tidligere sykdomshistorie), og praksisen med å nekte å utbetale forsikringspremien på grunn av teknikaliteter («rescissions»), blir forbudt. Samtidig vil statlige føringer gjøre det lettere for borgerne å sammenligne priser og tjenester på de lokale «forsikringsbørsene» («health benefit exchanges»); foreldre kan dele forsikring med sine barn fram til fylte 26; urimelige kostnadsøkninger må godkjennes på politisk hold; en komite skal arbeide for å finne effektiviseringsmuligheter i systemet; og selskapene pålegges å betale tilbake til kundene dersom de bruker en for liten andel på å tilby faktiske tjenester. Alt dette er pragmatiske skritt i retning et mer rettferdig samfunn, og i seg selv en god grunn til å gjenvelge Barack Obama.
Når det til tider har vært vanskelig å få øye på hvilket prosjekt Obama og demokratene måtte ha for den neste fireårsperioden, skyldes det etter vårt syn to ting: For det første at Obama, særlig i sine to første år, tålte sammenligning med de mest effektive presidentene i moderne tid, til det punkt at de neste fire årene kan komme til å dreie seg om å verne om seirene. For det andre skyldes det en standhaftig vilje fra republikanernes side til å sabotere og trenere Obamas dagsorden, uten å skjelne til hva som faktisk gavner nasjonen.
Når vi skal vurdere hvordan Obama har klart seg, er det viktig å ha særlig to faktorer i bakhodet. Den ene er at han overtok en økonomi på vei utfor stupet, blant annet som følge av deregulering av bank- og finanssektoren under forgjengerne Clinton og George W. Bush. Det er i dette lys vi må forstå både økonomiske stimuleringspakker, krisepakker til bankene og finansreguleringsreformen. I en ideell verden burde stimuleringspakken vært større og finansreformen strengere, men begge var brukbare kompromisser, alt tatt i betraktning. Krisepakken til bankene er i ettertid betalt tilbake, og finansreformen har i det minste opprettet et tilsyn for å ta vare på forbrukernes rettigheter, og risset opp et rammeverk for å redusere sannsynligheten for framtidige kriser. Det er til å håpe på at Obama etter han er gjenvalgt vil rekruttere flere økonomiske rådgivere og politikere som kan markere selvstendighet overfor Wall Street og de store bankene som finansierer partiets valgkamp.
Til lista over oppnådde resultater på det innenrikspolitiske feltet må vi også føye den vellykkede redningsaksjonen for amerikansk bilindustri, som har sikret mange arbeidsplasser og gitt en ny giv i deler av landet som sliter særlig tungt økonomisk. Denne saken viser at kløktig bruk av offentlig penger kan fungere til det beste for borgerne, uansett hvor hardnakket republikanerne og tea party-populister med Reagan-oppheng insisterer på at staten aldri kan være en del av løsningen, kun en del av problemet. Videre fortjener Obama og demokratene ros for å vedtatt en lov som gir utvidet adgang til å gå til søksmål dersom man mener seg lønnsdiskriminert på grunnlag av kjønn; for å ha fått opphevet forbudet mot åpent homofile og lesbiske tjenestepersoner i Forsvaret; for å ha oppgitt å forsvaret av den diskriminerende føderale ekteskapslovgivningen; og presidentens tiltak for å gi barn av ulovlige innvandrere midlertidig opphold og studierett, som et første ledd i en høyst nødvendig innvandringsreform.
Den andre delen tanken vi må ha i bakhodet når vi vurderer Obama, er at Bushs presidentperiode hadde påført landet ikke bare store økonomiske byrder i form av ufinansierte skattelettelser og tilsynelatende evigvarende kriger. Tilliten til USA i verdenssamfunnet var på et lavmål. Vi er skuffet over at Obama ikke har markert et klarere brudd med Bush-administrasjonens linje når det gjelder rettssikkerhet for mistenkte terrorister, begrensning av borgerrettigheter for aktivister og varslere, stenging av militærbasen på Guantanamo Bay, og at han tilmed har trappet opp bruken av potensielt folkerettsstridige droneangrep. Likevel ser vi også lyspunkter i utenrikspolitikken. Obama og utenriksminister Hillary Clinton har holdt igjen krigshiisserne som klør etter et preventivt angrep på Iran. Irak-krigen er under avvikling, og det foreligger en tidsplan for tilbaketrekking fra Afghanistan. Alt dette er i tråd med løfter fra valgkampen for fire år siden. I tillegg har USA underskrevet en ny START-avtale om atomnedrustning med Russland, og lagt seg på en mer balansert linje overfor Israel.
Både på innenriks- og utenriksfeltet kan argumentasjonen for Obamas gjenvalg derfor formuleres defensivt. Det at han har oppnådd så mye, gjør også at han bør gjenvelges for å sørge for at det blir fulgt opp. Republikanerne har varslet at de vil arbeide for å rulle tilbake demokratenes framskritt på så å si alle områdene som her er nevnt, og i tillegg kommer framtidige strider om innrettingen av skattesystemet, folketrygden, reduseringen av budsjettunderskuddet og gjelda, og framtida for Forsvaret. I alle disse sakene tror vi amerikanerne vil tjene på å ha Barack Obama ved roret.
Imidlertid kunne Obama ha oppnådd enda mer, dersom han ikke hadde brukt så lang tid på å tilpasse seg republikanernes hardhendte parlamentariske sabotasjetaktikk. Obama forble altfor lenge lojal mot løftet om å forsøke å føre de to partiene sammen om felles løsninger, også lenge etter at det ble tydelig for de aller fleste at republikanerne ikke var interessert i samarbeid og kompromiss. Herværende lederskribenter innrømmer gladelig at vi selv skrev for fire år siden at Obama hadde potensiale til å bygge bro over motsetningene i Washington D.C., men vi håper nå at presidenten har lært av begynnerfeil og viser seg som en tøffere forhandler etter gjenvalget. Ved hver eneste korsvei, fra stimulerings- og bankpakkene, via helseforsikrings- og finansreguleringsreforme, og til forhandlinger om Bush-administrasjonens skattelettelser og hevingen av gjeldstaket, møtte Obama en mur av republikansk motstand, taktisk motivert av troen på at en handlingslammet president ville stå dårligere rustet til å vinne gjenvalg. Det gleder oss å se at republikanernes ekstremisme i økonomiske og sosiale spørsmål etter alle solemerker kommer til å koste dem muligheten til å vinne tilbake flertallet i Senatet, og inntil videre ser vi ingen tegn til at partiet vil gjennomgå en selvransakelsesprosess som vil resultere i en mer pragmatisk linje. Derfor kan ikke demokratene gjøre annet enn å svare med samme mynt. Heri ligger imidlertid også den andre hovedårsaken til at Obamas store prosjekt kan være vanskelig å få øye på. Ikke bare er et forsvar for framskrittene i den første perioden viktige nok i seg selv; før republikanerne igjen viser vilje til å ta medansvar for styringen av landet, vil de fleste politiske initiativer uansett strande i partitaktisk og ideologisk motivert stillingskrig.
Når alt dette er sagt, om Obamas første periode og alt han har å ta vare på i fortsettelsen, er presidentembetet også en posisjon som skal fylles med politikk hver eneste dag. Det påstås for eksempel ved hvert valg at dette kan bli et potensielt skjebnevalg for framtida til det amerikanske rettsvesenet. Vi kommer snart til Høyesterett, men først vil vi uttrykke vår skuffelse over at Obama har tatt så lett på oppgaven med å nominere dommere til lavere rettsinstanser rundt omkring i landet. Her kan ikke skylden legges på republikansk motstand alene. Som den liberale justiskommentatoren Jeffrey Toobin dokumenterer i sin siste bok, The Oath, har Obama ikke engang foreslått kandidater til alle tilgjengelige posisjoner. Vi kan mene hva vi vil om politisering av rettsvesenet, men innenfor en amerikansk politisk kontekst, er en slik defensiv tilnærming skuffende og uansvarlig. Obama har anledning til å forme amerikansk rettstradisjon og legge grunnlaget for juridisk presedens som blir relevant også for Høyesterett. Han bør gripe sjansen.
Særlig de siste to årene har for øvrig illustrert med skremmende tydelighet hvor viktig det er at Obama også de neste fire årene får anledning til å nominere erstattere dersom det skulle bli ett eller flere ledige seter i Høyesterett. Republikanerne har på så vel delstats- som nasjonalt nivå gjort sitt ytterste for å begrense tilgangen til abort, kvotering, fagorganisering og vern mot diskriminering og overkjørende næringsinteresser i finansieringen av politiske kampanjer, og alle disse sakene har enten kommet opp nylig eller vil snart komme opp for høyesterett. Nå som før avhenger retten til selvbestemt abort av en stemmes overvekt i rettssystemets endelige instans, og den konservative blokkens tiltagende vilje til å utfordre presedens har gjort at rollene nå er snudd. Tidligere var det liberalerne som bedrev juridisk aktivisme og erklærte lover de var uenige i for grunnlovsstridige. Nå er de konservative dommerne blitt stadig mer ideologiske. Derfor har vi blitt beroliget av Obamas utnevnelser av Sonia Sotomayor (som erstattet David Souter) og Elena Kagan (som erstattet John Paul Stevens). Skulle det dukke opp et ledig sete, kan han med fordel nominere en kandidat av tilsvarende pragmatiske, liberale temperament og overbevisning. Rettsvesenet er for viktig til å overlates til innfallene til republikanernes reaksjonære senatsgruppe.
Hvilket bringer oss til Barack Obamas motkandidat, Mitt Romney. Uansett om du stoler på at den moderate problemløsende eks-guvernøren han har ønsket å framstå som i TV-debattene den siste månedene er den virkelige Mitt Romney, eller om du tror som oss at han er langt mer konservativ enn han gir uttrykk for, vil han være prisgitt republikanerne i Kongressen for å få igjennom sin politikk. Og uavhengig av Romneys nylige retoriske gjenoppfinnelsesmanøver, bør ikke velgerne tillates å glemme alle punktene hvor Romney har sagt seg enig med de mest ytterliggående miljøene i eget parti. Selv om han var med på å godkjenne en helsereform i Massachusetts som til forveksling ligner Obamas nasjonale helseforsikringsreform, har Romney dyrt og hellig lovet å begynne avskaffelsen av den nasjonale loven på sin første dag i embetet. Han har tatt til orde for å rulle tilbake finansreguleringsreformen, uten å si i klartekst hva han vil stille i dens sted.. I en kronikk i 2008 gikk han imot redningspakken for bilindustrien, og han har, stikk i strid med de aller fleste seriøse økonomer, uttalt at den økonomiske stimuleringspakken var en fiasko. Romney har også selv oppgitt svært konservative høyesterettsdommere som Antonin Scalia, John Roberts og Sam Alito jr. som gode eksempler på hva slags dommere han ser for seg å utnevne..
Skal man dømme etter hva han har sagt, er det tilsynelatende heller ikke mye moderasjon å hente hos Romney i verdipolitikken. Han liker riktignok å smykke seg med sin bakgrunn fra liberale Massachusetts når det kan tenkes å tjene ham politisk, men igjen forteller hans egne ord en annen historie. Frå å ha vært tilhenger av selvbestemt abort som senatskandidat på 1990-tallet, lover Romney nå å utnevne en høyesterettsdommer som vil fjerne denne retten. Han vil kutte all offentlig støtte til familieplanleggingsorganisasjonen Planned Parenthood, har uttrykt støtte til en føderal lov som kan begrense kvinners rett til å få prevensjon dekket i sin helseforsikring, og han har sagt at han ville underskrevet en lov om å gi et befruktet egg juridiske rettigheter. Romney vil ikke svare på om han ville ha underskrevet loven mot lønnsdiskriminering, og han er helt på linje med sitt parti i kampen mot like partner- og ekteskapsrettigheter for lesbiske og homofile. Den moderate, «medfølende konservatismen» har stadig et stykke vei å gå.
Da George W. Bush ble valgt i 2000 var det ikke uvanlig å høre at det ikke spilte noen rolle at han ikke hadde utenrikspolitisk erfaring, ettersom han uansett ville ha kompetente rådgivere. Resultatet ble som kjent at Bush, som i utgangspunktet trakk opp en kontrast til den nykonservative hauken John McCain, gikk til krig ikke bare i Aghanistan men også i Irak, kom på kant med Kina og gjorde tæret på USAs godvilje i så å si hele verden. Dette er dessverre ikke bare ment som en oppfriskning. Romney-kampanjen har, med åpne øyne, latt seg omringe av mange av de samme rådgiverne som tvang sin katastrofale dagsorden ned over verdenssamfunnet for mindre enn ti år siden. Vi er riktignok i tvil om hvorvidt vi synes det er så urovekkende når et rådgiverkorps av folk som John Bolton og Dan Senor klager over at Romney ikke virker interessert i å lese briefingene deres, men det bekymrer oss dersom det betyr at Romney mangler interesse for eller kunnskap om internasjonale forhold. Dømmekraften han utviste ved å rekruttere en slik gruppe rådgivere i utgangspunktet er foruroligende, men skulle han bli valgt, trenger USA i det minste en president som er godt nok forberedt til å ta en opplyst avgjørelse når skissene for et angrep på Iran ganske sikkert kommer på bordet. Eller hva med tilbaketrekkingen fra Aghanistan, som Romney har skiftet standpunkt til flere ganger; eller forholdet til Russland? Sistnevnte ble av Romney utropt til USAs viktigste utenrikspolitiske utfordring. Selv ville vi nok pekt på Iran, eller det pågående opprøret i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ikke egnet til å overraske at George W. Bushs utenriksminister. Colin Powell, trakk fram nettopp utenrikspolitikken når han skulle begrunne hvorfor han nok engang støtter Obama.
For fire år siden skrev vi på denne plass at det finnes mange måter å være kvalifisert til jobben som visepresident på, men at John McCains makker, Sarah Palin, ikke oppfylte noen av dem. Såpass kan vi si om Mitt Romneys valg av Paul Ryan: Han er kvalifisert. Samtidig er han, på samme måte som Palin, en kandidat som virker å være valgt for å appellere til den absolutte høyrefløyen. Ryans sosialkonservatisme har fått gå mer eller mindre upåaktet hen, men står ikke noe tilbake for sin forgjenger som visepresidentkandidat. Imidlertid er det som økonomisk-politisk ideolog Ryan har skapt seg et navn, og det er hans synspunkter på dette feltet som gjør at vi med litt ekstra lidenskap ønsker oss en demokratisk valgseier. Ryan har som arkitekt bak republikanernes budsjettstrategi i Representantenes Hus fått partiets og Romneys tilslutning til en de facto privatisering av forsikringsprogrammet Medicare, dype kutt i Medicaid, som rammer ikke bare de aller fattigste, men også eldre pleietrengende, og under George W. Bush syslet han med privatisering av folketrygdssystemet, Social Security. Dersom de neste fire årene skal munne ut i en avtale som sikrer den økonomiske langtidsholdbarheten i det sosiale sikkerhetsnettet, er det avgjørende viktig at det er Barack Obama og Joe Biden som får sette premissene, ikke Mitt Romney og Paul Ryan. Det må finnes en balanse mellom å redusere utgiftene på en sosialt ansvarlig og rettferdig måte, og å finne nye inntekter. Det bør bety at de rikeste blir bedt om å bidra mer til fellesskapet, selv om enhver skatteøkning i utgangspunktet er uaktuell for de selverklærte «underskuddshaukene» i dagens republikanske parti, ledet an av Paul Ryan.
**
President Obama besøkte byen Aurora i Colorado søndag kveld på et av sine siste valgkamparrangementer. Det er det intet odiøst i; vippestaten viser løvtynn fordel for presidenten. Det er snarere en påminnelse om en av oppgavene de to store partiene plent nekter å løse. Tolv kinogjengere ble skutt og drept under en midnattsvisning av Dark Knight Rises i Aurora i juli. I valgkampen har spørsmål om våpenkontroll vært nær fraværende. Når temaet har blitt på bragt på banen, som under den andre presidentdebatten, har svarene vært like nedslående som de har vært forventede: Ingen av de to store partiene ønsker å gjøre noe med våpenlovgivningen, av frykt for å legge seg ut med våpenlobbyen og store velgergrupper. Topartisystemet er trangt og konformt. I en ideell verden ville det fantes småpartier og uavhengige kandidater som kunne løftet frem slike spørsmål. Der er USA ikke, og partienes selvdefinerende makt over valgprosessen og presidentdebattene (som en gang faktisk ble engasjert av den uavhengige League of Women Voters) gjør at man ikke vil komme dit heller.
Derfor må amerikanske velgere også denne gangen ta til takke med to kandidater som enkelt kan overse spørsmål som betyr mye for mange, fordi begge kan tape mye på å tøtsje borti dem. I årevis var det at jungelord at helsereform var et slikt third rail* i amerikansk politikk. Obama kastet seg over saken, og gjennomførte den største reformen på flere tiår.
På tirsdag håper vi han får velgernes støtte til fortsette å motbevise dem som sier at forandring ikke er mulig. Han første periode er bevis nok til å motbevise påstandene. De neste fire årene venter nye utfordringer. Barack Obama er rett man til å løse dem.
* For mer om risikoen ved å røre ved the third rail, se vår sak om den gangen Justin Bieber gjorde det samme.
________
For redaksjonen:
Jørgen Lien
Pål Hafstad Thorsen
Stein Ove Lien