I Coen-brødrenes nye film møter vi kunstneren som veldig sur mann.
Den ambisiøse musikeren Llewyn Davis, protagonisten i Joel og Ethan Coens nyeste dramakomedie, mener selv at han burde bli elsket av folkscenen i New York. Han mangler penger, har ikke noe sted å bo og lever på den tynnslitte godviljen han har igjen hos de få menneskene som føler de er nødt til å bry seg om ham. I en musikksjanger som verdsetter autensitet og fortellekunst høyere enn det meste, trenger han bare å dukke ned i sin egen misere og sette toner til den. Det er bare en liten detalj: Ingen vil høre om smerten hans.
Llewyn Davis er en bitter sjel som må bokse mot skyggene i sin egen fortid. Ingenting gnager mer på ham enn at han faktisk vet hvordan medgang føles. Det er bare noen år siden han hadde en beskjeden singelsuksess med sin duettpartner, som nå har tatt sitt eget liv. Den nye soloskiva selger dårlig, og agenten hans har ikke en gang sendt den rundt til spillestedene. Llewyn er lenket til å spille de samme, gamle låtene på den samme gamle klubben. Når han introduserer seg husker ingen hvem han er, men alle spør ham kun om hvordan faren hans har det.
Llewyn har talent, men mangler evne til å spørre seg om han har nok av det. Han låser seg fast i et verdensbilde hvor han selv er avhengig av andre for å få livet til å gå rundt, men gjør så lite for å fortjene deres kjærlighet at det blir vanskelig å se at noen trenger ham eller musikken hans. Hans tro på egne evner etterlater ham såret og ydmyket når omverdenen ikke responderer med den nødvendige interessen.
Bitterheten leder ham til selvdestruktiv atferd, som når han avstår fra royalty-inntekter på en innspilling han er med på (den kostelige «novelty song» Please Mister Kennedy, med Justin Timberlake og Girls-kjenningen Adam Driver), eller når han skyver vekk dem som stiller sofaer og middagsbord til hans disposisjon. Llewyn ser en fremtid for seg selv, men det er ikke plass til noen andre i den fortellingen.
Det er ikke tilfeldig at Inside Llewyn Davis er så tydelig tids- og stedsbundet til New York i 1961. Folkscenen ligger fortsatt i en statusstrid med den kulturelt mer høyverdige jazzen, slik en bedrevitende musiker i John Goodmans skikkelse hinter til i en vittig scene.
Folkmusikken står på spranget til å innta en viktigere rolle i samfunnet rundt seg. Bob Dylan, som gjør en implisitt cameo på lydsiden her, skal snart bli en feiret (om enn uvillig) kronikør av den nye ungdomsgenerasjonens misnøye med de evige krigene og raseskillepolitikken. Llewyn Davis velger å stille seg på lag med denne fremtiden heller enn fortiden, men han vet ikke hva han selv skal gjøre. Han håner bluegrassartistene og tradisjonalistene som opptrer på stamklubben, men heller enn å vise dem hva de gjør galt, flykter han fra New York. Hvis de ikke ser at han er den de har ventet på, gidder han ikke vente på dem, heller.
Joel og Ethan Coens filmkorpus er fylt av menn som sliter med å akseptere kortene de har fått utdelt. Llewyn Davis deler skjebne, men ikke handlingsmønster, med den godmodige Larry Gopnik i den undervurderte Coen-komedien A Serious Man (2009). Michael Stuhlbargs karakter søker i sin jødiske identitet etter svar på hvorfor livet går ham imot.
Til forskjell fra Gopnik, som vil sine medmennesker godt, er Llewyns evne til innlevelse i andre menneskers liv vanskeligere å få øye på. Det er i det hele tatt stor risiko forbundet med å insistere overfor publikum på at en så selvsentrert og utrivelig figur som Llewyn Davis fortjener vår emosjonelle investering. Hvis lojaliteten vipper over i aktiv disinteresse, vil filmens innhold være tapt for publikummeren. Til liks med protagonistene i nattsvarte komedier som Noah Baumbachs Greenberg eller Jason Reitmans Young Adult fortjener vår mann gjentatte kakk på skinnleggen. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac klarer likevel å holde oss på Llewyns side, og filmens mange fine biroller hjelper til å bygge ut universet. Alltid severdige Carey Mulligan (An Education, Never Let Me Go) får liten spilletid som Justin Timberlakes samboer og Llewyns kanskje siste venn, men gjør mye ut av lite. Hvis man tåler selskapet, er det mye å hente i Inside Llewyn Davis.
Om ikke annet kan man bare komme for musikken, som gang etter gang minner oss om hvorfor det er lov for Llewyn å tro på at han kan lykkes. Oscar-akademiets stivbeinte regelverk utestengte soundtracket på en teknikalitet: at flere låtene er basert på gamle, ufullstendige sangskisser, og dermed ikke å regne for originalkomposisjoner. Den altfor lange prisutdelingen ville tjent voldsomt på å slippe til en eller flere av Inside Llewyn Davis’ vidunderlige folkballader.
****
Artikkelen ble først publisert på Vox Publica.