Jørgen, Pål
Det er nyttårskveld, og trolig ikke noe bedre tidspunkt enn noe annet til å gå igjennom, enda en gang, de overraskelser og skuffelser 2007 har bydd på, selv om det her skal anføres at årets siste dag ofte innbyr til en sentimentalisering jeg ikke er spesielt glad i. Derfor, la oss dvele litt ved den delen av rocken jeg ikke har noe særlig sentimentalt forhold til, og som jeg normalt sett heller ikke investerer tilstrekkelig med følelser i til at sentimentaliteten blir noen naturlig følgesvenn. La oss snakke om guilty pleasures, venner.
Jeg innledet årets SMK med å genierklære Timbaland, og han står stadig som numero uno i rekken av suverene popsmeder som har matet hitlistene med hyperfengende og ei heller ikke forlegenhetsskapende bangers i år. Justin Timberlake er nevnt, og både solo og sammen med Timba er han den store kongen av ’07. Dronningen i feltet blir ikke Britney, selv om hun helt klart er tilbake på stjernehimmelen. Det er Nelly Furtado, selvsagt – og Rihanna, som du, Jørgen, retusjerer vekk fra popåret. Selv har jeg altså hennes evighetshit Umbrella med på listen, simpelthen fordi den er så slitesterk som r’n’b av denne typen må være for å overleve. På slutten av året dukket til og med selvsamme låt opp igjen i ny drakt sammen med den sjarmerende sneipen Chris Brown, og minnet oss alle på at Rihanna er større enn Britney, samme hva meningsmafiaen måtte mene.
Fra verdenen rundt frk. Spears selv har jeg kun begrenset erfaring, men hennes nye singel virker som noe av det smartere som har kommet fra produsenthender det siste året. La det være helt klart: Jeg lever helt fint med det hvis jeg slipper å høre ‘Piece of Me‘ en eneste gang til i hele mitt liv – men det er jo også selve premisset for en skyldig godsak, i mine ører.
Så er det Mika, da. Jeg skulle gjerne likt ham, om ikke annet fordi han er en bedre ravn enn fuglen selv, men både sangene og mannen er dessverre ondskap i turkise bukser. ‘Grace Kelly‘ kunne vært en smart superhit, ‘Big Girls (You Are Beautiful) kunne vært en festlig men likevel politisk korrekt sak, ‘Relax, Take It Easy‘ kunne hatt det mest vanedannende refrenget i 2007… Ingen av dem er noe å samle på.
Andre verdt å nevne i roteskuffen av superhits: Venke Knutson leverte endelig noe vugge-lett-til-tonene-verdig med ‘Holiday‘, selv om andresingelen er boss. Sugababes nekter å forsvinne, selv om de sikkert burde gjøre nettopp det. Den tilbakelente britiske trip-hoperen (finnes det fortsatt?) Just Jack leverte en av årets mer behagelige gjennombrudd med platen som fulgte gigantsingelen ‘Starz in Their Eyes‘, selv om singelen ble spilt sønder og sammen på vårparten. Og som du skjønner av listen min: Jeg mener Manic Street Preachers endelig kom på rett spor sammen med ufeilbarlige Nina Persson på ‘Your Love Alone Is Not Enough‘.
På tide å forsvare utelatelsen av Rihanna, nå. Så skal jeg eventuelt forklare hvorfor jeg nekter å forholde meg til Spice Girls etterpå.