Sommerserien: «Natt i Caracas, morgen i Santiago» (siste del)

Av | 25. juli 2009
Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.

Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er

markert i kursiv, mens Liens bidrag står

uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!

Dette er sommerseriens foreløpig siste del. Kanskje blir den videreutviklet neste sommer. Det hadde vært fint å besøke Brasil før Lula går, tross alt.


Senere skulle jeg erindre kafebesøket som noe monumentalt. Vi kom tett innpå. Vi rørte ikke bare ved overflaten, men fulgte sleiva ned og rørte rundt. Det var umåtelig pinlig da Gabriel fortalte om forlovelsen med Ramona. Jeg slo ned blikket, forsiktig skottende på min reisekamerat. Han satt med et ugjenkallelig ansiktsuttrykk, bare stirret på kelneren vår. Lien hadde skrevet telefonnummeret sitt på en serviettbit til Gabriel, og nå satt og zappet på antenne-TV-en da jeg lanserte ideen om å besøke kontoret til sosialistpartiet før man gikk til presidentens direkte administrasjon.
Lien var usikker, men forsto poenget mitt. Som sjelefrender med våre chilenske venner, og følgelig politiske åndsfeller kunne det kanskje være lettere å oppnå kontakt med presidenten via partiet.
– Sleng over en Sprite, Stein Ove.
Flaska fløy gjennom lufta og landet i hånda mi samtidig som kompanjongen min fant det nødvendig å fortelle hva det var han hvileløst studerte på den noe flimrete hotell-TV-skjermen.
– Det er et program om hvordan man kan tjene penger på å gjøre kupp i konkursbo og utvalgte dødsbo som er åpne for publikum.
– Selv har jeg nok med egen forvalting av Kirsti Sparboe, fortalte jeg kollegaen. – Ta nordlandsnetter i favn om du kan, Stein Ove!
Blikket hans kunne ha kverket en blåmeis på piknik på mitt velbrukte fuglebrett hjemme i Norge.
Ismael Calderón var navnet vi fikk beskjed om å ta nærmere kontakt med da vi ringte det lokale PS-kontoret. Han hadde i flere år vært leder i det lokale partilaget, og satt med god kunnskap om hvorledes strukturreformer, politiske bølger og andre faktorer fikk konsekvenser for sittende styrere, og selvsagt særlig om Santiago som sentrum for mange skumle og mangfoldige hendelser de siste, chilenske årene. Over seksti år gammel, er Calderón fortsatt med for fullt i sitt elskede sosialistparti.
Har du noen gang følt deg omfavnet i telefonen? Vel, ring kontorsekretæren til Calderón og du skjønner hva jeg vil frem til. Vi dro med blanke notatark og røde skjorter til partikontoret, som langt ifra var noen bule.
Lien holder døra åpen for meg, og jeg utbryter en fot innenfor døra til min venns ultimate forskrekkelse: ELISABETH GRANNEMAN!
Det sank i meg. Rett nok var min unge reisekompanjong en høyreist kar, men det hadde i slått meg at han var høy på andre måter også. Jeg prøvde å beholde fatningen i det Calderons kontorsekretær, rent fysisk, omfavnet oss begge, mens jeg hurtig spolte frem og tilbake i hodet på jakt etter øyeblikket Eikeland hadde skaffet seg trylletobakken han åpenbart hadde forsynt seg av før vårt viktige møte.
Jeg kom til å tenke på Kirsti Sparboe-kommentaren fra kvelden før. Jeg burde sett det allerede da. Det er jo ingen som sier sånt piss uten å ha vært i nærkontakt med stoffer som er litt mer spennende enn Sprite, tenkte jeg, og bannet lavt. Guttungen skulle ’bare kjøpe en avis’, hadde han sagt før taxien vår kjørte oss til vår nåværende destinasjon (kollektivtrafikk var selvsagt utelukket).
Jeg hadde stusset litt på at det tok 29 minutter, og at avisen manglet når min salige venn kom tilbake. Nå hadde jeg fått svar godt nok.
Jeg prøvde å puste rolig i det jeg til slutt ble vist inn til den hyggelige, eldre mannen på kontoret. Ismael Calderon var en opplevelse fra første sekund. Eikeland fniste litt fraværende da Calderon ga ham den andre chilenske bjørneklemmen på under et minutt. Vi burde virkelig ikke skuffe denne mannen.
Jeg ba høflig Ismael om et lite øyeblikk utenfor ’for at jeg og min venn kunne gå igjennom spørsmålene’, og det ble innvilget. Eikeland var ikke helt med, men tuslet etter meg ut av kontoret igjen, og sendte et fraværende slengkyss til den entusiastiske sekretæren.
– Hva i helvete er det som skjer her, Eikeland?, spurte jeg innstendig, mens jeg dro ham nærmere meg med skjortekragen, for å få ham ned i min egen, beskjedne høyde.
– Jeg skjønner godt at du vil prøve litt av de lokale godsakene. Det er greit, det. Det kan hende den beste av oss. Og deg. Men kunne du ikke bare tatt for deg av den jævla resepsjonisten, eller noe? Jeg veivet usjarmerende og hvesende i retning kontorsekretæren. – Må du gjøre dette nå? Her?
Eikelands smil forsvant et sekund, og han så noenlunde nykter ut. Så sprakk det unge ansiktet opp i et smil igjen.
Jeg ga opp, gestikulerte til resepsjonsdama at hun måtte ta seg av gutten, og gikk inn for å gjøre det Eikeland selv hadde gjort etter mitt lille møte med marmorgulvet til Cristina Kirchner.
Halvannen time og et par glass sherry senere var møteavtalen med Bachelet i orden, og Ismael Calderon fulgte meg til døren. – Det var synd din venn fikk et illebefinnende, sa Ismael når jeg tok ham i hånden igjen.
– Han klarer seg nok, sa jeg. – det blir bare litt mye for ham noen ganger.
Jeg gjorde en siste gest til Calderon som fortalte (litt mer ondskapsfullt enn det egentlig var ment) at jeg var vant til å handskes med urutinerte folk. Deretter plukket jeg opp Eikeland som lå med en klut over pannen på bakrommet til sekretæren, og fikk ham med meg ut i Santiago igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*