Den beste indikatoren på at noen kommer til å stille til presidentnominasjonsvalg er gjerne at man har søkt – og tapt nominasjonen tidligere. Ronald Reagan vant ikke før på tredje forsøk, Richard Nixon trengte to. Al Gore stilte første gang i 1988, før han ble nominert i 2000, og dagens visepresident, Joe Biden, prøvde seg både i 1988 og 2008, uten å lykkes. Alle regner nå med at Hillary Clinton skal kjøre en reprise på 2008 i 2016, men denne gangen som en enda større favoritt.
Så han er ikke aleine, Mitt Romney, om å gjøre presidentvalgkamp til en livsstil. Det er hardt, tidvis ydmykende arbeid, med all reisingen, håndtrykkingen og tiggingen om penger fra velstående kongemakere, men på et vis er det også sjølbekreftende. Ikke bare får du snakke om det du tror på med engasjerte velgere. For den spesielle typen mennesker som er overbevist om at de ser en potensiell president smile tilbake når de ser seg i speilet om morgenen, må det også føles godt å omgi seg med en masse folk som hele tida forteller dem at det stemmer. Inntil torsdag vurderte Romney seriøst å gå igjennom det hele en tredje gang.
Det skulle egentlig ikke være sånn. Romney avviste i årevis kategorisk at han var en aktuell kandidat i 2016 («Oh no, no, no. No, no, no, no, no. No, no, no.») men enhver som har sett dokumentarfilmen Mitt, om presidentvalgkampene i 2008 og 2012, kan ikke unngå å få inntrykk av at dette var noe han virkelig ønsket seg. Langt utpå valgdagen i 2012 trodde Romney stadig at han kom til å vinne, selv om meningsmålingene hadde vippet Obamas vei for lenge. En ny kampanje i 2016 ville slik sett bare vært et forsøk på å fullføre det han hadde påbegynt.
Avisartikler tyder imidlertid på at Romney trodde han hadde bedre tid enn han reelt sett hadde. Tidligere Florida-guvernør Jeb Bush, som lenge framsto litt nølende, overrasket de fleste ved å bli den første erklærte kandidaten da han satte snøballen i bevegelse i desember, og Romney opplevde tilsynelatende at mange av hans gamle støttespillere allerede var snappet opp av Bush. En ringerunde for å sondere interessen for og støtten til en tredje presidentvalgkamp avslørte at gamle venner enten var lunkne, eller hadde forpliktet seg til å støtte Jeb Bush. På demokratisk side sitter de fleste strategene og pengeinnsamlerne på gjerdet mens de venter på signal om hva Hillary Clinton vil gjøre. Først dersom Hillary ikke stiller, står de fritt til å se seg om etter andre kandidater. Jeg veit ikke om Mitt Romney trodde at han hadde den samme innflytelsen over det republikanske feltet, men om så var, så forregnet han seg.
Nå er det likevel ingen grunn til å overdrive hvilken forskjell et nytt Romney-kandidatur kunne gjort for republikanernes nominasjonskamp. Han har allerede fått prøve seg to ganger, og blant mange grasrotaktivister er han definitivt gårsdagens nyheter. Og selv om ingen av dem foreløpig har fått noen luke i meningsmålingene, står det ikke til å nekte for at republikanerne har en bukett interessante navn som kunne overdøvet Romney – det være seg populistene Ted Cruz, Rand Paul og kanskje Ben Carson, establishmentkandidatene Jeb Bush, Scott Walker og Chris Christie, eller sosialkonservative ledestjerner som Mike Huckabee, Ricky Santorum og Mike Pence. Og bakom vil også Rick Perry ha en ny sjanse.
Som alltid kunne Romney også støtt på noen kalibreringsproblemer. Den pragmatiske forretningsmannen som ødela 2012-kampanjen sin ved å snakke om de 47 prosentene som levde på skattebetalernes regning planla denne gangen å gjenoppfinne seg som en kriger mot fattigdom, men det spørs om velgerne hadde kjøpt budskapet.
I The New York Times’ artikkel om Romneys beslutning sto det med karakteristisk forsiktighet at dette «sannsynligvis» betyr at hans politiske karriere er over. Det er en logisk konklusjon. Romney har vært senatskandidat, guvernør i Massachusetts og stilt til presidentvalg to ganger. På den annen side: I 2020 er han «bare» på samme alder som Bob Dole (1996) og John McCain (2008) var da de ble nominert…