Tirsdag er det valg til et utall større og mindre embeter i USA, men særlig fire valg kommer til å bli fulgt med interesse av politiske iakttagere på jakt etter tegn på hvordan merkevaren Barack Obama står seg, ett år etter den historiske valgseieren. Den uavhengige Michael Bloomberg ser ut til å cruise inn til en tredje periode som borgermester, etter at den demokratiske kandidaten har mottatt kun implisitt støtte fra presidenten. Delstatssenator Creigh Deeds (D) ligger an til å bli utklasset av sin republikanske rival, Bob McDonnell, i guvernørvalget i Virginia. Sittende guvernør Jon Corzine er i dødt løp med utfordreren Chris Christie (R) i New Jersey. Og den uavhengige konservative kandidaten Doug Hoffman ligger helt jevnt med demokraten Bill Owens i suppleringsvalget til New Yorks 23. kongressdistrikt.
Finner du noe som skurrer her? Jeg tenker ikke på at New York inntil dette valget hadde en valglov som forhindret borgermesteren til å stille gjenvalg mer enn en gang. Bloomberg klarte faktisk å overbevise maktspillerne i rådhuset om at han var så uunværlig – og dessuten uslåelig – at han fortjener en sjanse til å vinne for tredje gang. For å gjøre utfallet minst mulig spennende, har han dessuten brukt like mye penger på sin gjenvalgskampanje som John McCain brukte på sin presidentkampanje ifjor høst. Det er ikke Bloomberg vi er ute etter her.
Det er heller ingen ting spesielt oppsiktsvekkende over at McDonnell etter all sannsynlighet seiler inn til en komfortabel seier i Virginia. Staten har de siste mange årene hatt en tendens til å velge guvernør fra partiet som er i opposisjon til Det Hvite Hus, og årets kampanje fra Creigh Deeds har i tillegg vært oppsiktsvekkende dårlig gjennomført. Deeds har, trolig på grunn av en fornemmelse av at Obama og den store og kostbare nasjonale politiske agendaen hans ikke er særlig populær i Virginia, brukt store deler av tiden på å markere avstand til presidenten. Jeg er ikke overbevist om at det var en smart strategi i utgangspunktet, men den blir uansett ikke bedre av at Deeds til slutt måtte henvende seg til Obama for å få ham på besøk likevel. Til slutt kan det eneste han har oppnådd være å så tvil om demokratenes samstemthet i helsereformspørsmålet, ettersom han signaliserte at han gjerne så delstaten benytte seg av muligheten til å stå utenfor en offentlig helseforsikringsordning. Det tålmodige men mislykkede forsøket på stemple McDonnell som en reaksjonær forlengelse av den republikanske kulturkampen, teller liksom ikke som en bedrift.
Det skurrer egentlig ikke i New Jersey, heller. Det måtte i tilfelle være fordi Jon Corzine fortsatt har en meget god sjanse til å vinne. Det skulle virkelig ikke være slik. Før sommeren etter lå han håpløst langt etter, Christie var fremdeles et glansbilde av en løsningsorient korrupsjonsjeger, og ingen snakket om den uavhengige kandidaten Chris Daggett. Velgerne så ut til å ha konkludert, som så mange nasjonale observatører, at dersom New Jersey faktisk er en delstat det er helt umulig å styre, så kunne like gjerne noen andre enn den breikjeftede, upopulære tidligere Wall Street-pengeflytteren Corzine få sjansen. Men selv om Corzine verken er noen stor kommunikator eller noen særlig vellykket guvernør, har en meget klar forståelse for hva som må til for å vinne. I New Jersey betydde det to ting. For det første en vilje til å bruke så mye penger som nødvendig fra hans store privatformue, og for det andre å gjøre Christie like upopulær som Corzine selv. Christies absolutte motvilje mot å komme med politiske løsningsforslag for den skakkjørte delstaten, og appellen til ingen-av-de-to-andre-kandidaten Chris Daggett, kan være nøyaktig det Corzine trenger for å vinne en knapp pluralitetsseier. Men uansett hvor overraskende en Corzine-seier måtte være, midt i en dyp økonomisk krise, er det lite nytt i at New Jersey-velgerne bruker langt tid på å bestemme seg for at de til syvende og sist følger delstatens generelle demokratisk-vennlige tendens.
Så da står vi tilbake med kongressvalget i NY-23. Jeg er generelt skeptisk til å bruke enkeltresultater til å spekulere om hvor den nasjonale politiske vinden blåser, men hvis NY-23 kan brukes til noe som helst, er det antagelig for å forstå hvordan tilstanden for tiden er i det republikanske partiet. Borgerkrigen om veien videre trenger ikke bare resultere i at velgerne på tirsdag velger en demokrat til Kongressen for første gang, men kan også innvarsle en langvarig konflikt mellom partieliten, som vil gjøre den republikanske koalisjonen bredere og mindre av ideologiske syretester, og den ideologiske rene og ranke grasrota.
Førstnevnte, representert ved blant andre New Yorks republikanske parti, republikanernes nasjonalkomite ved leder Michael Steele, og tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, støttet inntil lørdag partiets kandidat, Dede Scozzafava. En skulle kanskje tro at det var ukontroversielt, men Scozzafava er en så utypisk republikaner – for fagforeninger, homoer og abortrettigheter – at alt snakket om en bredere republikansk koalisjon hørtes mer ut som et svik blant konservative aktivister. Mange av dem engasjerte seg istedet på vegne av den beinhardt sosial- og -fiskalkonservative Doug Hoffman, som lot seg nominere for Conservative Party etter å ha tapt den republikanske nominasjonen til Scozzafava. Mens Gingrich, selvutnevnt tenker, frittgående synser og mulig presidentkandidat i 2012, hadde insistert på at utvelgelsen av Scozzafava måtte respekteres av hensyn til New York-partiet, kastet en håndfull andre konservative flammekastere – Alaskas Sarah Palin, Arkansas’ Mike Huckabee, Minnesotas Tim Pawlenty – med lang avstand til stedet der saken faktisk avgjøres, men stor vilje til å smiske med en viktig velgergruppe i forkant av 2012, seg inn på Hoffmanns side. Det skremmende er imidlertid at det virket: Etter å ha laget tilstrekkelig støy til at de konservative velgerne delte seg mellom Scozzafava og Hoffman i meningsmålingene – som nå viste demokraten Owens foran dem begge – endte det hele faktisk med at Scozzafava trakk sitt kandidatur, av hensyn til partiet.
Men det stopper heller ikke der. Ikveld kommer det nemlig melding om at Scozzafava har går ut med støtte til Owens, på bekostning av Hoffman. Om det gjør noen forskjell er usikkert, ettersom en stor del av de uavhengige velgerne som har sagt de ville stemme på henne har sagt at de har Hoffman som andrevalg, men ingenting kunne gjort riften hos republikanerne tydeligere. Kjeppjagingen av den moderate Scozzafava er en delseier som kan øke selvtilliten til den absolutte høyrefløyen, uavhengig av om Hoffman trekker det lengste strået på tirsdag. Partiet risikerer å lukke seg fullstendig rundt seg selv – eller, ironisk nok, rundt Doug Hoffman – med den konsekvens at ikke en eneste moderat republikaner, hvor som helst i landet, kan føle seg trygg mot å få en primærvalgutfordrer til høyre for seg.
Derfor kan tirsdagens valg i ytterste konsekvens fortelle oss mer om republikanerne enn om Barack Obama.
_______________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.