Sykdom i redaksjonen har ført til at den planlagte oppsummeringen av kulturåret 2014 har blitt både forsinket og amputert, men her oppsummeres i alle fall det norske kinoårets høydepunkter.
**
Folk ville svært gjerne se norsk film på kino i 2014, men med unntak av den kløktig markedsførte bilfilmen Børning, var det nesten utelukkende familiefilmene som sørget for besøket. Verken Haram (Ulrik Imtiaz Rolfsen), 1001 gram (Bent Hamer)eller Her er Harold (Pål Jackman) klarte å fenge massene, og danske Peter Flinths Beatles-filmatisering falt til jorda som et sjelløst, postkortaktig tidsbilde uten nevneverdig egenart eller nerve. Det betyr imidlertid ikke at det var et dårlig norsk filmår. Her er tre filmer som hadde fortjent et større publikum:
Natt til 17. (Regi: Eirik Svensson)
Regissør Eirik Svensson, som viste lovende, litt unorske takter med den utradisjonelle kjærlighetsfilmen En som deg (2013), springer ut som en fullblods filmskaper med denne nyanserte ungdomsfilmen. Han forteller, fritt for fakter som skal undersøke filmens sosiologiske ambisjoner eller samtidsviktighet, en historie om hormonell gruppedynamikk, trekantdrama, hovedstadens øst/vest-skille og erfaringer fra det som pompøst gjerne kalles «det nye Norge». De uskolerte, men velvalgte skuespillerne snakker over og i munnen på hverandre på en måte som tilfører filmen energi og spontanitet, på en måte som kjennes så dynamisk at jeg blir usikker på om det er filmens ide som henter det fram i dem, eller om de selv gir den det. Uansett er Natt til 17. både morsom og rørende, og den beste norske ungdomsfilmen på lenge.
Blind (Eskil Vogt)
Vi kan mye her til lands: Barne- og familiefilmene holder brukbart nivå, det leveres en håndfull skakke komedier om mistilpassende unge menn og kvinner hvert år, og sjangerfilmer som Trolljegeren og Død snø har tiltrukket seg internasjonal interesser. Likevel er det stadig for langt mellom filmene som føles genuint egne de som utnytter filmmediet til å fortelle historier på måter vi ikke har sett før, eller tilbyr oss tilgang til potensielle nye erfaringer. Eskil Vogts Blind er en slik film. Jeg er ikke synshemmet, og kan ikke bedømme hvorvidt filmen gir en troverdig gjengivelse av livet med et slikt handikap, men jeg ble dypt fascinert av hvordan Vogt forandret mitt perspektiv gjennom filmmediet. Blind spør ikke bare hvordan verden ser ut for en person som har mistet synet, eller hvordan minner påvirkes av av at de ikke kan sjekkes mot en synlig virkelighet; den tilpasser sitt tempo og sin fortellerteknikk til denne erfaringen. Den er morsom på en klok måte, og en enkel scene som den hvor Ingrid (Ellen Dorrit Pedersen) møysommelig koker seg en kopp te, er symptomatisk for filmens evne til å snu publikummerens perspektiv.
Det er meg du vil ha (Dag Johan Haugerud)
Ved første øyekast kan Som du ser meg-regissør Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha virke som en slags anti-film: I femti minutter forteller en lærer til kameraet om sitt ulovlige forhold til en mindreårig elev. Vi er vant til at den monologiske formen hører hjemme på teaterscenen, ikke på filmduken. Men det kameraøyet har, som teaterblikket mangler, er muligheten til å komme helt nært på karakterene. Andrea Bræin Hovigs uttrykksfulle, krevende skuespill blir forsterket av det halvnære utsnittets insisterende intimitet. Vi er prisgitt det som får plass i billedrammen, noe som fordrer en spesiell evne til å mette både billedrammen og skuespillet med mening. Den innsikt at dette er en av filmmediets styrker og store muligheter er ikke ny, slik den har blitt demonstrert av alle fra Carl Th. Dreyer til Robert Bresson og Lars von Trier eller en dokumentarist som Errol Morris men det krever fremdeles betydelig mot, både fra regissør og skuespiller, å stole på at historiefortellingen kan kondenseres så konsekvent som det gjøres i Det er meg du vil ha. Resultatet er oppløftende og engasjerende.