Desemberkalenderen: Det hvite båndet

Når strenge kalenderbriller settes på nesetippen, må nevnte nesetipp av åpenbare grunner rynkes, for Michael Hanekes kjempelange, svart-hvite pre-førsteverdenskrigspsykologiskrelasjonsdramathriller Det hvite båndet hadde strengt tatt ikke premiere i 2010. Filmen kom nemlig allerede 2. juledag i fjor, hvilket skulle bety at den i mest stivbente forstand ikke har noe med inneværende år å gjøre – ihvertfall ikke etter de parametre Kollektivet -helst- skal bruke når vi for eksempel oppsummerer årets filmer om noen uker. Men når jeg likevel gir fingeren til denne teknikaliteten, har det to årsaker, hvorav den viktigste er at Det hvite båndet i såfall er 2009s beste film – og sannsynligvis kunne revet i filler toppkvartetten som utgjør det foreløpige tetskiktet i det uhyggelig sterke filmåret 2010. Den andre er at Micahel Haneke for første gang har begått en film ganske mange mennesker har sett. Og ikke nok med det – for desidert første gang har Haneke laget en film nesten alle likte.

«Ganske mange mennesker» betyr i denne sammenhengen nesten 25 000 solgte kinobilletter. Det er egentlig ikke «ganske mange» i det hele tatt. Men for en Haneke-film er det mye – og for en kompromissløs regissør kjent for vonde, provoserende og sjelden særlig enkle filmopplevelser er det et svært godt tall. Før Båndet laget Haneke blant annet Pianolærerinnen, et helt jævlig vondt psykologisk drama; Funny Games, en tyskspråklig medievoldssatire med et av de mest hjerteskjærende lydsspor som finnes – ettersom den grove, kyniske volden utføres utenfor billedkanten; Bennys Video, en annen medievoldssatire, og Skjult; en veldreid psykologisk thriller om overvåkning og menneskets indre demoner. Michael Haneke lager altså ikke filmer du gir svigermor i julegave, med mindre du vil at svigermor skal få hjerteattakk. Det er det, forteller slitne, rotnorske myter oss, en del som faktisk vil, men det er altså ikke poenget. Poenget er at Haneke, på tross av sin ugjestmilde stil og kompromissløse rundtomroting i menneskers grunnleggende kynisme, med Det hvite båndet har begått et regelrett mesterverk.

Det finnes ingen grunn til å forsøke å oppsummere hva som venter en når en putter Det hvite båndet i DVD-spilleren, annet enn at man får alt man på en og samme tid ønsker seg og absolutt ikke ønsker seg ved en Haneke-film; her er hykleri, vold, ondskap og sinnslidelse, blandet med empati, kjærlighet og omsorg, bundet sammen i en marerittaktig, tungt religiøs småby få år før den første verdenskrigens utbrudd. Det forteller i grunnen nok at «alt man absolutt ikke ønsker seg» er noe av det peneste man kan si om en Haneke-film – for det sikrer at man vet at man må knokle for å komme tilbake i vater etter at rulleteksten er forbi.

Er du skrudd slik sammen at det høres ut som en drømme-deal, kommer du ikke til å kunne tilgi deg selv hvis du ser den. Velger du å se den, kan det hende du ikke klarer å tilgi meg. Det er også ment positivt.

For mer om Michael Haneke: Vår venner på Montages, som Desemberkalenderen har rost før, har oppe en sak om hvor Haneke går nå, og Der Spiegel laget et mye omtalt intervju med ham i forbindelse med premieren på Det hvite båndet.