Filmåret 2010: Et veldig amerikansk år

We don’t know what it can be, we don’t know what it will be. We know that it is cool.

(Jesse Eisenberg, The Social Network)

En av de litt merkelige og veldig ofte frustrende tingene ved å være en svært filminteressert person bosatt i lille Norge er at de fleste spennende tingene foregår helt andre steder enn her. Det er ikke ment som en surmaget bemerkning om tilstanden i norsk film – jeg har bare sett tre norske kinofilmer i år (Keeper’n til Liverpool, Hjem til jul og Kongen av Bastøy) og har derfor altfor liten dybdekunnskap til å generalisere over hvordan det norske filmmiljøet ter seg i disse dager. Verre er det at de spennende tingene nesten alltid har skjedd for lenge siden når de kommer hit. Man merker følelsen hver november og desember, når de store amerikanske filmselskapene slipper filmene man fra studiohold regner som mest Oscar-vennlige; i løpet av den siste måneden har årets beste-lister fra alle de filmkritikerne jeg stoler mest på sakte, men sikkert blitt fylt opp med filmer jeg ikke har noen jordisk -lovlig- mulighet for å se på månedsvis enda. Kritikerlistene teller Cohen-brødrenes nye True Grit, David O. Russels The Fighter, Darren Aronofskys Black Swan og et stort antall andre filmer av regissører jeg liker, og med kritiker-buzz som gjør meg varm om hjertet og spent i hele kroppen. Men jeg er ikke der man kan se sånt – jeg må vente til februar, og i noen tilfeller helt til etter Oscar-utdelingen i slutten av februar før jeg kan gi min dom over de filmene jeg skal tippe på og lese om forut for utdelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris. En film som Mark Romaneks Never Let Me Go – som jeg har sett, og liker veldig, veldig godt – kommer ikke på kino i Norge før 1. april, på tross av muligheten for Oscar-nominasjoner.

Nettopp Never Let Me Go viser på fortjenstfullt vis både begrensningen og målet ved det vi skal gjøre de nærmeste dagene, hvilket er å gjøre stas på, dissekere og diskutere hva som var godt og dårlig på film i 2010. På papiret er det en veldig bred målsetning, men vi har blitt enige om å begrense filmene som kan trekkes frem til de produktene som har hatt førsteslipp på kino-, DVD- eller TV-markedet i det inneværende året. Det betyr at Never Let Me Go ikke kan inngå i diskusjonen, selv om den er fantastisk, fordi den ikke kommer for til neste år. Likeledes kan jeg ikke snakke enda mer om Michael Hanekes suggererende drama Det hvite båndet, fordi den såvidt snek seg inn i 2009, med kinopremiere 2. juledag for et år siden. Utover dét er alt åpent for diskusjon.

Og det er mye å diskutere. Vi står på nippet til å si farvel til et år som ble innledet av James Cameron monsterhit Avatar, som ble årets mest sette film, selv om den allerede var sett av over 200 000 mennesker da vi gikk over i 2010, og som ebber ut i vasne julepremierer som Little Fockers. Men innimellom har det vært mye å glede seg over, og veldig mye av det har vært amerikansk, som min liste vil vise med pinlig tydelighet. Det kan skyldes mange ting, men viktigst er trolig at Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), som Jørgen oppsummerte svært grundig på Skrivekollektivet tidligere i høst, ikke leverte like mange fantastiske opplevelser som tidligere år. Dernest er selvsagt den viktigste grunnen at Hollywood leverte noen helt vanvittig gode filmer i år; fra David Finchers epokegjørende generasjonsportrett The Social Network til Christopher Nolans visuelt appellerende, uendelige cinematiske mind-fuck Inception og Pixars endelige triumf med Toy Story 3 – og enda har vi kun så vidt begynt. Så la oss gå i gang. Her er min liste.

1.   The Social Network (Regi: David Fincher)

2.   Toy Story 3 (R: Lee Unkrich)

3.   A Single Man (R: Tom Ford)

4.   Inception (R: Christopher Nolan)

5.   Harry Potter og dødstalismanene – Del I (R: David Yates)

6.   Tetro (R: Francis Ford Coppola)

7.   Inside Job (R: Charles Ferguson)

8.   Shutter Island (R: Martin Scorsese)

9.   The Kids Are All Right (R: Lisa Chodolenko)

10. Skyggen (R: Roman Polanski)

Velkommen til Skrivekollektivets filmklubb, venner. Jeg vet ikke helt hva det er enda, men jeg håper det blir kult.

Stein Ove.

4 comments for “Filmåret 2010: Et veldig amerikansk år

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*