Det finnes mange måter å gjenreise en popkarriere på, og Backstreet Boys, det sene nittitallets mest populære boyband, har lurt skjebnen. Det var ikke mange som ventet å høre noe særlig fra dem etter Black and Blue (2001), men jammen klarte de ikke å kverne ut denne gloriøst campy monsterballadehiten noen år senere. Derfor er det risikabelt å spå noe særlig om bandets framtid. Utfordringen er bare at høstens nyheter har gjort det nesten uimotståelig.
Da jeg fikk vite at Backstreet Boys neste sommer skal dele scener over hele USA med sine forgjengere New Kids On The Block, var det ett spørsmål som fascinerte meg, nemlig hvordan det må føltes for BSB å takke ja til en slik avtale. De får sikkert godt betalt, og det kan tilmed hende det blir en kjempesuksess, men det er samtidig noe ugjenkallelig over det. Band som tror de har sine beste år foran seg, gjør ikke sånt. De inngår ikke i samarbeidskonstellasjoner som tar oppmerksomheten bort fra dem selv, og spesielt ikke hvis samarbeidspartneren har mye mer å vinne på det enn de selv har. Men nå har guttene fra Orlando altså gjort det.
Samtykket satt trolig løsere hos NKOTB, særlig ettersom gjenreisingen for et par år siden tilsynelatende ikke tiltrakk seg spesielt mye oppmerksomhet. Jeg er egentlig litt ung til å huske deres storhetstid, men det kan også snus til en fordel. For et prosjekt som skriker etter ikke å bli tatt helt på alvor, kan det sikkert være bra om mitt forhold til dem begrenser seg til den tiden da de var i ferd med å bli en litt flau popkulturell referanse. Nei, for en nostalginarkoman med mangeårig erfaring som skap-BSB-fan, er det deres deltagelse som er interessant.
Mange år har gått, og nå som Backstreets Boys’ popularitet ikke er like allestedsnærværende som på det sene nittitall, og folk som er yngre enn meg har andre idoler å dyrke, kan vi kanskje være enige om at gruppa faktisk til tider leverte strålende popmusikk. Eller; mer enn noe annet, skrev og produserte svenskene Denis Pop og Max Martin en rekke smarte poplåter, som BSB passet til å framføre. Vær gjerne uenig, men jeg vil helst at du tar deg tid til et gjenhør med mine fem favoritter først: I Want It That Way, As Long As You Love Me, Everybody (Backstreet’s Back), Quit Playing Games (With My Heart) og Shape of My Heart.
Men at det finnes popklassikere i backkatalogen er selvsagt ingen garanti for at resultatet ikke blir pinlig. Faren er stor for at konsertturneen blir preget av en litt dvask og forutsigbar hitparade som ikke gir uttelling for verken NKOTB- eller BSB-fansen, eller – kanskje enda verre – at de satser på en serie mash-ups av sine største hits. Hvis vi har lært ên ting av Vanity Fairs Glee-korrespondent Brett Berk det siste året, er det at mash-ups automatisk gir null poeng. Etter å ha sett «supergruppas» første opptreden, på American Music Awards, er det langt vanskeligere å bevare optimismen enn å erklære seg enig.
Om vi skal dømme etter NKOTBSBs hjemmeside, kan det imidlertid se ut som om de er klar over fallgruvene. Å ta vare på de to gruppenes identitet og fanbase, samtidig som man ikke presenterer dette som en stor og alvorlig begivenhet, er kanskje det viktigste de nå kan gjøre. I så måte lover det på en måte godt at jeg finner en video-teaser og en visuell profil som leder tankene hen på sommer-actionfilmen The Expendables, hvor det også handlet om has-beens som skal stable karrieren på beina igjen. Det dårlige tegnet er at jeg syntes The Expendables var en møkkafilm, som til syvende og sist ikke klarte det der med selvironi likevel.
