Filmåret 2010: Når filmen faktisk er bedre enn diskusjonen om den

I vårt dypdykk i filmtendenser og fenomener fra fjoråret fortsetter vi ufortrødent, selv om det er en stund siden kalenderen begynte å vise 2011. Jørgen ga meg, i sitt forrige innlegg, en oppfordring om å gå tilbake til det som føles aller mest fremmed der vi sitter nå, til knes i slaps og snø; sommeren. Det er mye pent å si om sommeren, herunder ikke minst at den verken byr på slaps eller snø. Problemet med sommeren 2010, sett med filmbriller, er at den tislynelatende ikke bød på allverdens annet eller.

Det trodde jeg ihvertfall, helt til jeg gikk tilbake å så på hva som faktisk var på kinoplakaten fra mai til august i fjor. Vi skal snart snakke om sommerens store opplevelser, herunder Inception, som Jørgens fiffige snurrebass-henvisning selvsagt spiller på, men la oss også kjapt sveipe over resten av tilbudet. Det lå til rette for gode tall og enda bedre besøk. Her var imøtesette oppfølgere som Iron Man 2, Shrek: Lykkelig alle sine dager, Twilight: Eclipse og Sex and the City 2, revitalisering av velkjente varemerker som Robin Hood, Karate Kid og The A-Team, påkostede budsjettsprengere som Prince of Persia og Trollmannens læregutt og regulære star vehicles som Tom Cruise-Cameron Diaz-filmen Knight and Day. Det gikk ikke helt slik, selv om både Shrek og Sex 2 fikk pene seertall på tross labre anmeldelser. Likevel gikk besøkstallene ved norske kinoer ned i 2010, mye grunnet sommerfilmenes manglende evne til å leve opp til tidligere års resultater (og mangelen på en publikumsdrager av Avatar-størrelse til jul). Interessant er det derfor å merke seg at de økonomiske resultatene for de store amerikanske produksjonsselskapene likevel ikke ga altfor stygge tall, og det skyldes i stor grad at billettprisene ser ut til å ikke kjenne noe grenser etter 3D-filmens inntog. For de av oss som enda ikke har hoppet jublende på den tredimensjonale filmens triumftog, er det likevel trøst å finne i at selv en så åpenbart 3D-anlagt storfilm som den tidligere skamroste Harry Potter og dødstalismanene – Del I i siste øyeblikk ble reddet fra 3D-oppussing, og likevel har bitt pent fra seg på salgslistene.

Nåvel, ingen grunn til å mimre mer over det – ved siden av nettopp Inception og Twilight: Eclipse er strengt tatt Robin Hood den eneste av sommer-blockbusterne jeg har sett, og Ridley Scotts nyeste var såpass avmålt -og lang- at den etterlot meg helt uten reaksjoner av noe slag. Så derimot absolutt ikke med de to førstnevnte.

Robert Pattinson, Taylor Lautner og Kristen Stewart, de tre unge menneskene som utgjør stammen i lille Summit Entertainments Twilight-serie, kun godt trenge den karriere-boosten tredje forsøk, Eclipse, ville gi dem fra og med juni. Pattinson var ålreit, men uspektakulær i den ålreite, uspektakulære og ikke spesielt kommersielt vellykkede Remember Me på vårparten, og feilet dermed den første testen på om han man er en stjerne å regne med når vampyr-støvet har lagt seg; om han klarer å tjene penger på egenhånd. Lautner var en av de minst ille i helt jævlige Valentine’s Day, mens Stewart holdt fortet som Joan Jett i stilige The Runaways, men ingen av dem har vist tegn til å kunne løfte filmer helt på egenhånd enda. Det har de slik sett heller ikke noe stort behov for heller; Twilight: Eclipse ble en kjempesuksess, slo toerens publikumstall både i Norge og ellers, og var, tilogmed, på sine premisser en ganske god film. Som i forgjengeren er det fortsatt, vel, noe å gå på når det gjelder karakterinnlevelse og skuespill, men Eclipse var en velturnert, liten detalj, og dessuten mer rytmisk fortalt og mindre selvhøytidelig enn New Moon. At jeg fortsatt ikke helt skjønner hva det dreier seg om, dette, er så sin sak.

Det gjaldt, for å si det forsiktig, også Christopher Nolans Inception, årets uten konkurranse desidert mest omdiskuterte film. Alle har en mening om Inception, og det har ikke bare med å gjøre at den er den eneste filmen man, uten å måtte generalisere mer enn godt er, kan si at «alle» faktisk så. Det har selvsagt med slutten å gjøre; eller snurrebassen og de drømmene og Edith Piaf på soundtracket og en vektløs Joseph Gordon-Levitt og Nolans tankedrillerier og de utrolige øynene til Marion Coutillard og de ungene som så ut som de var sakset rett fra Shutter Island, og… OK, det finnes sikkert hundre grunner til at folk fortsatt snakker om Inception. Men det har med slutten å gjøre; du vet, den lille snurrebass-greien som Rom Cobb bruker for å få bekreftet at han ikke befinner seg i drømmeland eller på level fire i hvorsomhelst, og som snart, snart, snart kommer til å….Ferdig.

(Kan man forøvrig spoile slutten i en artikkel som dette, månedsvis etterpå? Vi spør Vultures Dan Kois.)

Inception er, et halvt år etter, fortsatt en utrolig engasjerende fortelling. Mest imponerende er tankekraften som ligger bak – det faktum at filmen er det mest innovative originalmanus som har oppnådd økonomisk monsterstatus på svært mange år. Dessiuten er Inception en umåtelig filmatisk film; en uslåelig kinoopplevelse, og en av de virkelig få kinoopplevelser hvor publikum på et eller annet vis alltid interagerer med hverandre. Når siste bilde flimrer over skjermen skjer det som nesten aldri skjer; publikum sukker, klapper og gir til kjenne sin mening overfor andre publikummere de ikke kjenner, instinktivt. Det i seg selv er et bevis på filmens styrke, og styrken i Nolans visjon. Kan hende er det et snev av sannhet i de mange påstander om at Nolans film verken er så avansert eller så mangefasetert som førstegangsinntrykket gir inntrykk av, men det er knapt så interessant. Inception er først og fremst en vidunderlig engasjerende og tankeprovoserende underholdningsfilm, som fortsatt holder som diskusjonstema over fredagspilsen månedsvis etterpå. Og likevel; devisen om at samtalen om Inception er mer interessant enn selve filmen holder ikke, samme hvor spennende den måtte være. Inception er og blir -fortsatt- 2010s mest engasjerende og problematiske film, og en seier for de av som håper at tankekraft og markedskraft kan sameksistere i den unike Hollywood-symbiosen også i The Last Airbender-tiden.

Det er mange ting som linker Inception sammen med Martin Scorseses paranoide thriller Shutter Island, som gikk på kino tidligere på året, utover at Leonardo DiCaprio bekler hovedrollene i begge. Det er ikke meningen at gjennomgangen av fjoråret skal fortsette i det uendelige, men likevel Jørgen; har man sagt Inception må man si Shutter Island, og har man sagt paranoid thriller, kommer man heller ikke unna Roman Polanskis lekne lystspill Skyggen. Værsågod.

Stein Ove.

1 comment for “Filmåret 2010: Når filmen faktisk er bedre enn diskusjonen om den

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*