Jeg snart ta opp tråden om Inception, Shutter Island og The Ghost Writer, Stein Ove, men når du først nevner hvordan Inception ble en fellesskapsopplevelse; hvordan et forundret publikum i fellesskap og forventningsfull fryd ventet på at snurrebassen skulle velte i den omdiskuterte sistescenen, kom jeg på en lignende erfaring fra samme film. Men først: Det skjedde meg tre ganger i 2010 at publikum gikk fra en kinofilm. Den ene gangen var helt forståelig: Da jeg skulle se Xavier Dolans pene, filmhistorisk- og formbevisste hipsterdrama Hjertebank (som jeg ikke egentlig var spesielt begeistret for) for andre gang, gikk jeg fra forestillingen sammen med resten av det lille publikummet, fordi visningen simpelthen ble avlyst. Den andre episoden skjedde under en visning av Sofia Coppolas Somewhere, som hadde premiere i romjulen. Selv syntes jeg Coppola bevisst tøyet publikummets tålmodighet til det ytterste i en far-datter-historie med kjendiskulisse som helt sikkert ville få fansen hennes til å anklage meg for ganske enkelt å ikke forstå at filmens kontemplative stemning krevde at jeg la min egen mening inn i den ellers handlingstomme historie. La gå for denne gangen at en slik innfallsvinkel i siste ende gjør reell filmkritikk til en logisk umulighet, eller at Coppolas gjenbruker en av de mest kjente scenene i hennes stadig beste film. Lost in Translation, når hun fanger Somewheres hovedpersonen Johnny Marco midt i en italiensk prisutdeling hvor han verken forstår språket eller kodene, akkurat som Bob Harris i det japanske talkshowet i Lost in Translation. Poenget i denne sammenhengen er at det midt i filmen reiste seg en gruppe på fem-seks jevnaldrende voksne mennesker, som tilsynelatende travet ut i protest mot en film som ikke ga dem valuta for pengene. I alle fall kom de aldri tilbake.
Og her kommer vi tilbake til Inception: Tilmed kritikere som ikke har noe særlig til overs for Christopher Nolans intellektuelle blockbuster, synes enige om at den siste halvtimen av Inception er et virkelig suggerende stykke filmkunst. Det er jeg hjertens enig i, selv om jeg kan være enig med kritikerne i at enkelte av de dialogtunge scenene mellom Dom Cobb (Leonardo DiCaprio) og Ariadne (Ellen Paige), hvor vi på en måte som senker tempoet, detaljert forklares sentrale elementer i bakgrunnshistorien, med fordel kunne vært løst på en annen og smidigere måte. Men den action-tekniske, flernivå-ekstravaganzaen som danner grunnlaget for det handlingsmessige og emosjonelle klimakset i Inception, var tydeligvis ikke nok for et eldre ektepar, som reiste seg fra sine kinoseter og sa at nå fikk det være nok, akkurat idet filmens Rosebud-øyeblikk var iferd med å åpnes for ellers fjetrede publikummere. Jeg vet ikke om de to utålmodige kinogjengerne noensinne fikk vite hva den døende faren (nylig avdøde Pete Postletwaithe) sa til arvingen Robert Fisher (Cillian Murphy), selv synes jeg denne emosjonelle komponenten hele tiden var mer vellykket enn historien om forholdet mellom Cobb og hans kone Mal (spilt, med en viss overdreven intensitet, av den ofte eminente Marion Coutillard).
Å skulle skrive om likhetene mellom Inception og Shutter Island stanger umiddelbart mot de spoilerreglene Stein Ove henviste til artikkelen fra Dan Kois, men leserne er herved advart. I likhet med Cobb i Inception sliter etterforskeren Teddy Daniels med at ubehagelige minner fra fortida i høy grad står i veien for hans evne til å utføre sine profesjonelle plikter. I forsøket på å finne en forsvunnet pasient fra mentalsykehuset på Shutter Island, lærer ikke bare krigsveteranen Daniels en hel del om seg selv (og vi om ham), men også om hvordan psykoterapi fungerte i tidligere tider. Regissør Martin Scorsese, en filmhistorisk skolert mann som her har gjort sin stilmessige mest særpregede film siden 1990-tallet (The Departed er såvisst en Scorsese-favoritt, men den er effektivt fortalt, mer enn den er stilmessig oppsiktsvekkende), klarer å etablere en nærmest horror-aktig stemning fra første øyeblikk, og uansett om du lar deg fange av historien eller ikke, er den et overflødighetshorn av filmatiske triks, lekkert foto og gode rolleprestasjoner, særlig fra pålitelige Max von Sydow. Da jeg gikk ut av denne filmen, genuint overrumplet av en tvist i filmens tredjeakt, følte jeg meg ikke så mye mørbanket, som jeg følte meg overbevist. Shutter Island, med sine stilmessige nikk til såvel Nattsvermeren som Ondskapens hotell, føles rett og slett så forbannet logisk og uangripelig der du sitter i mørket. Om den virkelig er det eller ikke, er en av de interessante diskusjonene du kan ta med kamerater over en øl etterpå.
(For ordens skyld: Den som mener å ha sett det hele komme fra første bilde, kan ta en titt på denne analysen fra det for øvrig varmt anbefalte danske filmtidsskriftet 16:9s eget Scorsese-nummer).
Denne evnen til å sette en illevarslende stemning fra første bilde, er tydeligvis heller ikke en egenskap som har forlatt den gamle mester Roman Polanski. I et år som ellers var preget av påminnelser om at mannen selv i mangt og meget er en tvilsom type, lot han igjen filmkunsten sin tale for seg selv. Ikke med et publikumsfriende holocaust-drama, men snarere en tight, velskrevet og uforutsigbar politisk thiller. Her i landet ble filmen under den klosset lansert overtydelige tittelen Polanskis Skyggen, som om særlig andre enn dem som allerede så fram til den, derfor ville komme til å kaste seg over den. (Jeg husker ennå med gru at Francis Ford Coppolas filmatisering fikk navnet John Grishams Regnmakeren på norske kinoer i 1997, og håper utingen snart begraves). De som trosset den titulære misfosteret fikk imidlertid se en velturnert thriller om en skribent (Ewan McGregor) som blir hyret til skrive selvbiografen til en kontroversiell statsminister (Pierce Brosnan), men som snart forstår at oppdraget er farligere er først antatt, og ikke bare fordi statsministeren har mange fiender. Vel er Brosnan glimrende castet som en statsminister som flyter mer på karisma og kynisme enn egentlig talent, og Olivia Williams (som blir å se i den glimrende Never Let Me Go til våren) er enda bedre som politikerparets egentlig maktsentrum, men det som løfter The Ghost Writer er først og fremst et stemningsskapende foto, allestedsnærværende Alexandre Desplats nydelige musikk og et oppfinnsomt manus som balanserer mellom klassiske thrillergrep og skarp komedie.
Innen vi gjør et lite sveip underfor den anglo-amerikanske sfæren, hvor flesteparten av de beste opplevelsene har kommet i 2010, må jeg likevel først gi et lite nikk til en annen veteran, den tidligere nevnte Francis Ford Coppola. Hans film Tetro kvaliserer strengt tatt ikke til å inkluderes på en topp ti-liste for 2010. Filmen selv er fra 2009, og ved utgangen av 2010 var den ennå ikke å se i norsk distribusjon. Men noen filmer er simpelthen så overraskende vitale at reglene fortjener å bøyes. Filmen handler om unge Bennie, (spilt av Alden Ehrenreich, som ikke kun deler utseende, men også en rå tilstedeværelse med en ung Leonardo DiCaprio eller Emile Hirsch) som ankommer Buenos Aires for å treffe sin bror, den uforlignelige Tetro (Vincent Gallo). Tetro, en uforutsigbar dramatiker som tilsynelatende er ute av stand til å ferdigstille sitt store verk, opplever imidlertid plutselig stor suksess, noe som tvinger ubehagelige familiehemmeligheter fram i lyset. Historien er engasjerende nok i seg selv, mye takket være en lysende og ofte foruroligende Gallo, men det deilige med Tetro er hvordan den, filmet i svart-hvitt som den tross alt er, våger å omfavne den følelsen av tidløs og klassisk Hollywood-film som den inviterer til. I enda større grad enn en annen av årets gode teaterfilmer, Richard Linklater Me & Orson Welles, makter Tetro dessuten å ta ut de store gestene som historier fra teatermiljøet inviterer til, og gjøre dem til en umistelig del av historiens emosjonelle kjerne.
Da denne diskusjonen begynte for nesten to uker siden, understreket Stein Ove at det hadde vært et veldig amerikansk år. Som det har kommet fram etter hvert, er vi to ikke synnerlig uenige om hva som utgjorde høydepunktene i filmåret 2010, og de var, ganske riktig, overveiende amerikanske, selv om The Ghost Writer faktisk er europeisk. Men det er ikke derfor jeg som en av de siste filmene i Skrivekollektivets forhåpentligvis årlige filmklubb velger å trekke fram greske Giorgios Lanthimos’ urovekkende drama Dogtooth. Med unntak av den danske dokumentaren Armadillo på sensommeren – som jeg skammelig nok ikke har fått sett – står Dogtooth igjen som en av få virkelig interessante filmer utenfor blockbusterformatet fra sommeren 2010. Dels som familieportrett og dels som satire, forteller Lanthimos en fiktiv om en familie med en mor, far og tre voksne tenåringer, som lever isolert på familieeiendommen fordi faren i huset har fortalt dem at grusomme ting vil skje dersom de møter verden utenfor. Ut av dette spenner han en film som er kontrollert komisk i undersøkelse av alle nødløsningene som behøves for å få et slikt isolert system til å fungere, men også dypt foruroligende for sine autoritære og bevisst underforklarte trekk. Jeg er ikke blant dem som lar meg frustrere av at Lanthimos aldri gjør noe forsøk på å forklare hvorfor isolasjonen framstår som det eneste alternativet, fordi det ikke gjør urofølelsen mindre når den uungåelige påvirkningen utenfor til slutt får det sosiale eksperimentet til å knake, En hver som har sett en film av Michael Haneke vil kjenne igjen uhyggen; en uhygge du hater deg selv for å oppsøke, men som gjør deg litt klokere etterpå.
Disse to ukene har tillatt oss å dvele lenge og vel med de filmene vi nok må kalle mesterverk, men de fleste har det til felles at de allerede er ganske allment kjente. La meg derfor, før vi lukker årboken for 2010 og benker oss for et nytt filmår, raskt nevne en håndfull som fortjener din (og sikkert hadde fortjent vår) oppmerksomhet, uavhengig av om de er hundre prosent vellykkede eller ei.
Det gjelder kanskje spesielt den svenske Flickan, en av de absolutt beste svenskene filmene fra de siste årene, men som dessverre ikke kom opp på kino. Et underspilt men bevegende barneportrett som kom på norsk DVD i 2010, og som etter gode filmer som Farväl Falkenberg, De Ofrivilliga, Man tänker sitt, og mesterverk som I taket lyser stjärnorna og Darling bare bekrefter at Sverige for tiden er Skandinavias i særklasse mest interessante filmland.
Interessant var og Jacquard Audiards Profeten, et gangsterdrama som gjorde furore på Cannes-festivalen i 2009, og som kun ble snytt for Gullpalmen av et uhørt sterkt konkurransefelt. Om den ikke holder hele spilletiden på 140 minutter, er den i lange perioder er fantastisk spennende spinn på den klassiske fengselsfilmen, ispedd etniske, religiøse og sosiale undertoner som er uvanlige å se i en sjanger som ofte setter seg fast i sin egen hardbarkede kodeks.
Den siste anbefalingen går til Charles Fergusons Inside Job, som ble vist under Bergen Internasjonale Filmfestival ifjor høst, og er noe så sjelden som en lettlest, engasjert filmatisk pageturner om årsakene til den globale finanskrisen. Ferguson, som sto bak den like glimrende Irak-dokumentaren No End in Sight i 2007, avkler pengeverdenens ufeilbarlige selvelskere, ikke bare for å finne ut hvordan det kunne gå så galt, men også for å spørre hvorfor ingen ennå er stilt til ansvar for ugjerningene.
Og etter alt dette har vi ikke kommet til de filmene som først og fremst var gode i glimt; far/sønn-forholdet i Fantastic Mr. Fox, de første ti minuttene i Where The Wild Things Are; de som ikke helt nådde opp, som Kick-Ass eller Adventureland; eller de virkelig forferdelige, som Valentine’s Day, The Last Song eller Percy Jackson.
Det finnes sikkert et kapittel i filmhistorien også for alle disse. Vi får ha det til gode.
Jørgen.
Tilbakeping: Filmåret 2010: End credits