Filmåret 2010: End credits

I Jørgens siste innlegg i Skrivekollektivets oppsummering av filmåret vi la bak oss for det som begynner å bli en god stund siden, dekket han opp noen av de siste virkelig gode filmopplevelsene fra 2010, og nikket vagt til noen av de andre gode opplevelsene som likevel ikke helt sto sterkt nok i minnet. Dem er det til gjengjeld ganske mange av.

Oscar-kjenningene Crazy Heart (som vant beste hovedrolle og beste originalsang) Up in the Air (som ikke vant noenting på tross av fine forhåndsodds) sliter litt med å feste seg i hjernebarken simpelthen fordi de kom på kino så tidlig i 2010. De er begge gode, men likegyldige på forskjellige måter. Da jeg så Air i januar, avskrev jeg den ganske raskt som en slags slick flick, altså en litt for kynisk og elegant komedie av den typen regissør Jason Reitman har spesialisert seg på. Med tidens modning har jeg kommet til at det er en tanke for bryskt; den første timen av filmen er faktisk et riktig fint og følsomt portrett av kapitalismens manglende hjerterom i krisetider. Clooney får dessuten flott motspill av unge Anna Kendrick, og demper dermed følelsen av at Clooneys uendelige sjarme holder en god film som gissel, slik han for ofte har en tendens til å gjøre ellers. Crazy Heart, på sin side, er fullt og helt Jeff Bridges’ film, i nesten like ekstrem grad som Mickey Rourke eide The Wrestler året før. Men i skarp og velkommen kontrast til sistnevnte, klarer Crazy Heart å skape engasjement utover hovedrollen, og den lille, uavhengige countryserenaden endte som en positiv overraskelse.

2010 ga oss også noen riktig flotte portretter av forgangne tider, som Richard Linklaters utmerkede, men fjærlette Me and Orson Welles, der Christian McKay (som burde vært Oscar-nominert) og Zac Efron spilte ut hva som kunne skjedd bak fasaden da Orson Welles (Citizen Kane) var teaterregissør helt tidlig i sin karriere. Hadde Efrons unge armada av kvinner og homofile hatt kvalitets- og ikke bare estetisk sans, kunne Welles fortjent en liten spinn på kinolerretet, for her er også breddeappell bak postergutten. Me and Orson Welles er et lettbeint periodedrama med fin tidskoloritt, og burde kunne ha appellert også til et eldre publikum. At Linklater også egentlig er et JÆVLIG STORT NAVN, med klassikere som Før solnedgang, Dazed and Confused og Waking Life i back-katalogen, burde i skribentens furtne øyne telle for noe, men dengang ei. Kinodistribusjon ble det dessverre heller ikke på My One and Only, den Renee Zellwegger-drevne 50-tallspastisjen som antakelig var årets fineste lykkepille. Legg til Sam Taylor-Woods svært vellykkede John Lennon-biografi Nowhere Boy og James Francos vidunderlige Ginsberg-prestasjon i Howl, og -vips- har man en flott bukett riktig fine nostalgitripper for søndagsformiddagene fremover.

For den yngreskuende delen av bransjen var selvsagt Toy Story 3 årets helt store triumf, men Disney viste også verden fremtiden ikke er helt digital enda; deres helaftens tegnefilm (bare hør på det!) Prinsessen og frosken var litt slurvete og fort glemt, men en positiv påminnelse om at ingen lager bedre familiemusikaler enn Disney og Randy Newman. Spike Jonzes Where the Wild Things Are har et litterært forelegg som er så innflytelsesrikt at den er en del av DNA-en til generasjoner av amerikanske barn, og fungerte tidvis som fantastisk effektiv underholdning, om enn den ikke klarte å overføre resepsjonshistorien på norske kinobarn. Wes Anderson, for all tid genierklært for Rushmore, adapterte Roald Dahls ikoniske fortelling om Den fantastiske Mikkel Rev, og lot det gå slick flick i en ellers fin historie. Litt større barn bør organisere seg og gå til søksmål mot regissøren av Percy Jackson og lyntyven, den grusomme Harry Potter-ripoffen som gruste kjære, kjære Logan Lermans håp om å bli Spiderman. De burde heller se den friske og uanstrengte norske ungdomskomedien Keeper’n til Liverpool, forresten.

Det ble Andrew Garfield fra The Social Network som fikk trekke i Spiderman-trøyen, og sammen med førnevnte Never Let Me Go topper han dermed listen over ting å se frem til i 2011. Spennende blir det også å se om Pixar kan gjøre noe mer ut av Cars 2 enn den middelmådige førstefilmen lovet, samt å følge andre halvdel av Harry Potter og dødstalismanene – og å se hva som blir av We Bought a Zoo, der Almost Famous-gullguttene Cameron Crowe og Patrick Fugit gjenforenes, 11 år etter rockeklassikeren.

Det gjenstår ikke mye, nå, og det er kanskje like greit å gyve løs på 2011 snart, også, vi skal først anbefale Lars Ole Kristiansen, som på vesentlige bedre vis enn meg har oppsummert 2010 på Montages, og vennlige, kloke Christian Mongaard, som gir deg en uperfekt, (The Beaver?!?!) men flott introduksjon til hva som kommer på en plakat nær deg i løpet av resten av dette året.

Jeg kan nesten love at Skrivekollektivet kommer tilbake med mer, også utenom oppsummeringssesongen.

1 comment for “Filmåret 2010: End credits

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*