Høyt spill for begge fløyer i danske velferdsforhandlinger

Da regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti denne uka la fram sin lenge ventede 2020-plan for å håndtere gjeldsspørsmålet de neste ti årene, var reaksjonen fra kommentariatet i utgangspunktet kjølig. Men den dreide seg vel så mye om politisk spill som om substans. Offentliggjøringen av planen var basert på en stor blunder: På tross av at statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) hadde tilkalt de to partienes regjeringsgrupper til arbeidsmiddag kvelden i forveien for å forankre budskapet og sørge for at budskapsdisiplinen var på plass, glemte han åpenbart å sjekke med sine nærmeste medarbeidere. Slik gikk det til at finansminister Claus Hjorth Fredriksen (V) kom til å si offentlig at en avskaffelse av tidligpensjonen (efterlønnen) ikke var et absolutt krav. Dette kunne istedet løses ved å heve pensjonsalderen. Problemet var imidlertid todelt: For det første virket ikke statsministeren å være enig. Han signaliserte iallfall at etterlønnsreform var en soleklar forutsetning for å finne de 47 milliardene regjeringen mener det må spares. Det andre, og hovedgrunnen til kommentatorenes hoderysten, var at Hjorth med sine uttalelser potensielt hadde gitt vekk hele sin forhandlingsstrategi, og dessuten potensielt robbet støttepartiet Dansk Folkeparti for en mulighet til å selge et kompromiss som en framforhandlet seier. Det blir jo straks vanskelig dersom alle ser ut til å være enige om utfallet på forhånd.

Men som Politikens politiske redaktør Peter Mogensen har påpekt, kunne utgangspunkt uansett vært enda verre for regjeringen. Dansk Folkeparti kunne simpelthen nektet å forhandle. Som sannsynligvis eneste parti, er DF i en slik posisjon at de neppe ville hatt mye å tape dersom valget ble utskrevet i morgen. Om DF kunne sitte helt stille fram til valgdagen, ville de antagelig oppnådd et valgresultat omtrent på nivå med alle valg siden systemskiftet i 2001. Derfor ser Mogensen et lyspunkt for Løkke i forhandlingsviljen til DF. Partileder Pia Kjærsgaard har ennå ikke gitt opp å redde det borgerlige flertallet ved valget. Hun er beredt til å risikere politisk smertelige kompromisser på både pensjonsalder og etterlønn for å sikre at borgerligheten har et brukbart valgutgangspunkt, selv om hun vet at det øker risikoen for at velgerne hennes flytter over blokkgrensa, til Socialdemokraterne, som sier kategorisk nei til kutt i etterlønnen.

Men uansett om fallgruvene er store og åpenbare på borgerlig side, er det ikke sikkert venstrefløyen er spesielt godt rustet til å dra nytte av situasjonen. Som vi skrev om for en drøy måned siden, har rød blokk sine egne interne problemer å stri med. Lokomotivene Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har lagt fram sin økonomiske stimuleringspakke Fair løsning. Det er imidlertid uaktuelt for dem å gå inn i et velferdsforlik med regjeringen før valget, selv om Socialdemokraterne var forlikspartner forrige gang saken var på dagsordenen, i 2006. Men de røde kameratene har store problemer med å samordne sin strategi med Det Radikale Venstre, det liberale sentrumspartiet som regjerte sammen med Socialdemokraterne på 1990-tallet. S og SF vil ikke være med på etterlønnskutt eller framskyndelse av pensjonsalderen utover forrige velferdsforlik under en ny regjering, og har dermed mer eller mindre meldt seg ut av forhandlingene før de har begynt. Utsiktene til et velferdsforlik uten drahjelp fra Socialdemokraterne er neppe forlokkende for De Radikale. Men vi må samtidig passe oss for å undervurdere hvor viktig velferdsreformer – og i forlengelsen hele ideen om økonomisk ansvarlighet – er for De Radikales selvforståelse.

Selv om partiet insisterer på at de vil peke på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som statsminister etter valget, er partiet mest av alt opptatt av å ta et oppgjør med blokkpolitikken. Etter regjeringsskiftet i 2001 har Venstre, De Konservative og Dansk Folkeparti gjennomført en rekke viktige beslutninger med smaleste mulige flertall, og i samme slengen fratatt De Radikale vippeposisjonen de hadde i flere tiår. De Radikales selvforståelse er derfor i høy grad preget av å være en brobygger på midten – særlig ettersom Centrum-Demokratene og Kristendemokratenes marginalisering i praksis har etterlatt dem alene i sentrum -, en rolle de ivaretok så vel i regjering med S som ved å være parlamentarisk støtteparti for den konservative Schlüter-regjeringens økonomiske gjenopprettingsplan i 1980-årene. Denne heroiske posituren som partiet som setter Danmarks økonomiske helse foran blokkpolitikk og egeninteresse ønsker De Radikale gjerne å ta tilbake. Derfor har de nå signalisert at de kan være villige til å inngå velferdsforlik med regjeringen uten at Socialdemokraterne og SF er med. Nevnte Peter Mogensen mener riktignok at det hele bare er et spill, og at R har kommet med forhandlingsinnspill som uansett er uakseptable for de borgerlige, men signalet er uansett skadelig for enheten i rød blokk.

Det stopper nemlig ikke der. Fordi det må komme et folketingsvalg før et nytt velferdsforlik kan settes ut i livet, risikerer en ny venstrefløysregjering å bli brakt i mindretall på den økonomiske politikken, dersom De Radikale og borgerlig blokk finner sammen om reformer. De Radikale er ikke ukjent med å sette en regjering i mindretall; gjennom 1980-årene dannet de flere ganger alternative utenrikspolitiske flertall utenom regjeringen, men den økonomiske politikken er faktisk enda mer grunnleggende. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Kameratene på venstrefløyen er rasende over at De Radikale med viten og vilje går inn for å gjøre forskjellen mellom blokkene mindre tydelig.. Det er vanskelig å ikke være enig i kritikken. Fra å ha krevet politiske konsesjoner av S og SF som langt overstiger partiets størrelse, har R nå varslet regelrett solospill. Det er åpenbart skadelig.

Men når alt kommer til alt er det kanskje ikke så overraskende likevel. De Radikale har alltid vært borgerligere i økonomisk politikk enn i verdispørsmål, og strategien for et radikalt (ordspill ikke tilsiktet) brudd med blokkpolitikken har i stort og smått vært synlig siden 2005. Den gang varslet daværende R-leder Marianne Jelved at partiet nå betraktet seg som uavhengig av både venstre- og høyrefløyen, og selv om etterfølgeren Margrete Vestager har tatt noen steg tilbake, er det iallfall tydelig at De Radikale er klart ubekvemme med tanken på et regjeringssamarbeid med SF. Det kan i det hele tatt se ut som om enda en vesensforskjell mellom De Radikale og Dansk Folkeparti er i ferd med å vokse fram: Der DF bevisst valgte å ta på seg å redde borgerlighetens enhet gjennom å ofre noen av sine egne primærstandpunkter, gjør De Radikale det motsatte. Oppslutningen er lav, partiet har vært herjet av kontinuerlige fløydannelser helt siden splittelsen og dannelsen av Ny Alliance i 2007, og for De Radikales kortsiktige overlevelse kan det kan hende være smart å tenke på seg selv mer enn på opposisjonsblokken som helhet.

1 comment for “Høyt spill for begge fløyer i danske velferdsforhandlinger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*