GOP ’12: Så falt Herman Cain

Vi har vært dypt fascinert av presidentkandidaturet til republikaneren Herman Cain her på Skrivekollektivet. Hvordan kunne en person med så lite som minnet om en tradisjonell valgkamporganisasjon, en økonomisk plan som tilmed konservative økonomer var enig om at var fullstendig galskap som ville skape et stort hull i statskassa, og som endatil markedsførte sin manglende erfaring og kunnskap som en styrke og kvalifikasjon for jobben, nå så langt? Vi, profesjonelle så vel som hobby-forståsegpåere, ofte av langt mindre konservativ støpning av Cain selv, klødde oss litt arrogant i hodet og spådde at det snart ville ta slutt. Snart ville partieliten, eller velgernes ønske om ikke å begå harakiri når de allerede hadde Barack Obama i kne, tre inn og gjenopprette orden.

Det var derfor jeg fortsatte å tro på Rick Perry, lenge etter at det var rasjonelle grunner igjen til det. Jeg så valgkampen gjennom en Mitt Romney vs. hvem-som-helst-linse, og da var virket Perry, tross sine åpenbare svakheter, som en like plausibel kandidat som mange andre. For Herman Cain var ikke den eneste kandidaten jeg simpelthen ikke hadde fantasi til å forestille meg få en runde til i rampelyset. Jeg skreiv på Twitter engang i november at dersom var noen substans i den oppturen Newt Gingrich på det tidspunkt så vidt hadde begynt å oppleve i meningsmålingene, ville det være det endelige beviset på at politiske forutsigelser en meningsløs geskjeft. Gingrich var, og er, i mine øyne en så skadet kandidat; skadet av en lang karriere; av sin egen arroganse; av å tilhøre et republikansk parti fra en annen tid; av latskap og evnen til å ikke lese talking points-notatene grundig nok; at hans, nå åpenbare, løft i målingene er vanskelig for meg å gripe.

Jeg har tatt feil så mange ganger i denne valgkampen, at mine artikler om den kanskje mest av alt begynner å ligne en kartlegging av egne feilsteg. Leseren bes tilgi slike selvopptattheter. For når Herman Cain nå endelig faller til jorden, er det selvfølgelig ikke fordi hans politiske ideer og åpenbare inkompetanse er knust til pinneved i den offentlige debatten (eller i hvert fall ikke bare derfor), men fordi de etter hvert mange anklagene om seksuell trakassering og utroskap har gjort det umulig for ham å fortsette. Cain innstilte kampanjen sin på hjemmebane i Georgia lørdag, men lovet å holde fram i kampen for sine saker. Han fastholder at han ble revet ned av personlige grunner, og ikke fordi politikkens hans møtte motbør. Om ikke annet beviser det kanskje en ting som vi har vært inne på tidligere: En anklage trenger ikke felle deg, uavhengig av om den er sann eller ikke. Det er  den nagende følelsen av at det kan komme flere, som er virkelig farlig. Som en sidekommentar kan det noteres at det tilsynelatende er langt verre å svelge for konservative kommentarer at Cain nå også er anklaget for utroskap. Uavhengig av om anklagene har rot i virkeligheten eller ikke: Seksuell trakassering er kriminelt. men utroskap er et moralsk spørsmål, som ikke angår rettsvesenet. Jeg vil fortsatt hevde at det å behandle omgivelsene sine på en uærlig måte ikke nødvendigvis i seg selv bør diskvalifere ens politiske egenskaper og ideer. Det føles underlig at når Cain-kampanjen endelig ble undergravet, var det av mannens personlige egenskaper, ikke hans politikk.

Apropos Cain og Gingrich, er det selvsagt også en annen ironi i spill her. Rick Perry tjente på Michele Bachmanns fall, slik Herman Cain tjente på Perrys. Men at nettopp Newt Gingrich skal tjene velgere og politisk kredibilitet på Cains fall, er likevel ekstra interessant. Gingrich har vært like mye av en flipflopper i sitt privatliv som i det politiske (han var for eksempel for et helseforsikringspålegg i 1990-åra, som han i dag fordømmer som essensen i Barack Obamas og Mitt Romneys helsereformer), og mannens utroskap sideløp elegant med sterke fordømmelse av Bill Clinton for det samme. Nettavisa Politico rapporterer at Romney-kampanjen stillferdig vil forsøke å sidestille Romneys mer enn førti år lange ekteskap med Gingrichs amorøse omskiftelighet, men foreløpig kan det se ut som om Gingrich må stoppes på politikk. (Hvis han ikke stopper seg selv.) Det liberale tidsskriftet The New Republic kåret for litt siden Gingrich til en av nåtidas mest overvurderte tenkere, og jeg er hjertens enig. Men likevel, sammenlignet med mange av sine motstandere, består Gingrichs filosofi av mer substans enn de fleste. De fleste ideene hans er halvtygde eller dårlige, men de finnes. Det er mer enn man kan si om for eksempel Bachmann eller Perry.

Med caucus-valget i Iowa en måneds tid unna, ser det naturlig ut at Gingrich vil være en av maktfaktorene. Så spørs det blant annet hvor Herman Cains gjenværende tilhengere finner et nytt hjem. Jeg har altså lovet meg selv å slutte med bombastiske spådommer. Måten Cain falt på, og kanskje særlig måten Gingrich har fylt tomrommet på, tilsier at tilbakeholdenhet i forklaringene stadig er en dyd. Nærheten i tid til Iowa gjør likevel at vi snart tvinges inn i momemtum-syklusen: Hva skjer dersom Gingrich vinner Iowa? Hva er en god andreplass for Romney? Kan en uventet Ron Paul-seier foandre noe? Du vet, den slags ting. Da blir det igjen mer akseptabelt å ta dundrende feil. Det er vel unødvendig å si at jeg gleder meg.