«Bully»-kontroversens lyse side?

(Oppdatering nederst i artikkelen.)

Skepsis til filmsensur er et av disse mange temaene vi returnerer til med ujevne mellomrom og selvrettferdig harme, og nå byr det seg en ny anledning. Etter å ha bejublet avskaffelsen av den svenske forhåndssensuren og deretter hudflettet den borgerlige allianseregjeringen for å pålegge SVT en slags forhåndssensur, fulgt av latterliggjøring av overreaksjonen på den amerikanske versjonen av TV-serien Skins, har tida kommet til å surmule litt om det amerikanske filmtilsynet, eller the Motion Picture Association of America Ratings Board. Motsett for eksempel Norge har amerikanerne overlatt til filmindustrien selv å håndheve filmsensur og aldersgrenser og denslags, men det betyr langt ifra at de ikke fra tid til annen trer over grensa til sensur.

Vi opprøres av alle former for sensur, og det er ikke meningen å lage et hierarki hvor sensur av kunstneriske uttrykk på noen måte er mer opprørende enn politisk sensur, for eksempel (begge deler er fullstendig uakseptabelt), men det er ekstra opprørende hvis sensuren i tillegg oppleves vilkårlig og utført med kriterier som er vanskelige å gå etter i sømmene.

Dessverre er det vanskelig å finne andre ord enn nettopp sensur og vilkårlig for å beskrive MPAAs behandling av dokumentarfilmen Bully (Lee Hirsch, 2011), som ble tildelt den strenge ‘R’-aldersgrensa (som betyr at 17-åringer bare kan se filmen i følge med en voksen. Filmen ble felt av sensurmyndighetene for grov språkbruk, en regel som er meget strengt håndhevet. Filmens forteller om en gruppe mobbeofre, og den røffe språkbruken faller i en slik mobbekontekst, noe som har fått mange til å reagere på at en film som nettopp henvender seg til et ungt publikum med et viktig tema blir gjort utilgjengelig for dem, nettopp på grunn av de årsakene som sensurmyndighetene har slått ned på. Som jeg skal komme tilbake til har jeg sjelden veldig sans for å bringe samfunnsnyttige argumenter på bane i sensurspørsmål, men dette slår meg likevel som et ganske klart eksempel på at en absurd firkantet regeltolkning hindrer kjernepublikummet fra å se en åpenbart vesentlig film. Det er ikke bare voksne som kan ha nytte av å se filmen. Det er vel så mye jevnaldrende av barna den omhandler. Derfor har det også funnet sted en langvarig kampanje for å få omgjort aldersgrensa til den mildere ‘PG-13’, hvor 13-åringer kan se filmen i følge med voksne.

Jeg bør legge til at jeg selv ikke har sett filmen. Jeg hadde muligheten, under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) ifjor høst (da den stadig gikk under tittelen The Bully Project), men – og dette skammer jeg meg litt over å innrømme – jeg syntes tematikken virket så deprimerende at jeg styrte unna til fordel for noe fiksjonalisert tristesse istedet. Når det er sagt, handler mine innvendinger mot MPAAs regler og oppbygning om langt mer enn denne ene filmen. Allerede i 2006, i den tankevekkende men langt fra feilfrie, Michael Moore-inspirerte geriljadokumentaren This Film Is Not Yet Rated (Kirby Dick), ble vi gjort oppmerksomme ikke bare på filmtilsynets ugjennomtrengelige struktur, men også den tilfeldige måten de bedømmer film på, med kriterier fra språkbruk til vold, sex og generell egnethet for et visst publikum. Siden filmen ble laget har tilsynet gjenngått visse reformer, men de fleste av de grunnleggende problemene består. Dommene framstår fortsatt som tilfeldige, det er stadig for lite gjennomsiktig hvordan arbeidet foregår, og dommene virker tidvis å være fullstendig løsrevet fra kontekst, som eksempelet med Bully illustrerer med provoserende tydelighet.

Eller la oss se på et annet eksempel, Oscar-vinneren Kongens tale (Tom Hooper, 2010). Også denne filmen fikk ‘R’-aldersgrensa av MPAA (13:04), på grunn av flere tilfeller av grov bannskap. Problemet er bare at enhver som har sett filmen vil forstå at språkbruken er en absolutt essensiell del av filmens plott, og at å sensurere vekk de opprørende ordene ville gjøre det til en dårligere film. Bannskapen utløses som en konsekvens av et terapeutisk gjennombrudd for den stammende kong George. For å komme seg ut av et stammemønster blir kongen (spilt av en Oscar-vinnende Colin Firth) anbefalt å bruke banneord av sin terapeut Lionel Logue (Geoffrey Rush). Resultatet er ikke bare en av filmens morsomste scener, men en helt nødvendig del av dens filmatiske framdrift. Heldigvis forsto filmens amerikanske distributør, den innflytelsesrike og breikjeftede Harvey Weinstein, at han satt på en potensiell gullgruve foran prisutdelingssesongen, og gikk til motangrep mot MPAA. Ja visst, Weinstein fikk samtidig trukket oppmerksomhet til filmen sin, men han tok også et nødvendig oppgjør med et absurd sensursystem, hvor sensurens overdommere plutselig blander seg inn og fester en moraliserende merkelapp på filmen for dens – fnis – «potensielt upassende» innhold.

Jeg er kanskje mer liberal enn mange andre på dette feltet – hva har egentlig MPAA med å komme med vag før-sensur av filmer beregnet på et voksent, tenkende publikum, anyway? – men det er opprørende likevel. Og det handler ikke bare om den kontekstløse språkpolitidelen av saken, selv om den definitivt har et latterlig skjær. Vi snakker også om en detaljert regulering av sex og nakenhet. Man skulle kanskje tro at en framstående kultur som den amerikanske hadde kommet lenger enn til å holde seg med en på samme tid stringent og lemfeldig selvregulerende instans som den notorisk puritanske MPAA, men nei. Sex bedømmes like strengt om ikke strengere enn språkbruk, og som det framgår av This Film Is Not Yet Rated, slår de også hardere ned på sammenlignbar scener med homo- enn heteroerotisk innhold. Som om ikke det var nok, kan det virke som om det er enklere å lirke vold forbi sensorene enn sex og språkbruk. Jeg er på ingen måte noen kultur-behavorialist – jeg tror den nedbrytende effekten av film- og spillvold er overvurdert, og uansett mener jeg at risikoen for at noen få unge mennesker får se vold, sex eller språkbruk som de kanskje ikke er helt modne for ikke er grunn god nok til å nekte det for alle andre, så lenge foreldrene er seg sitt ansvar bevisst – men vold slår meg likevel som kvalitativt forskjellig fra de to andre kontroversielle områdene.

Svaret fra sensurmyndighetene er ofte todelt: 1) De har notert seg kritikken og jobber kontinuerlig for å bli bedre; og 2) det er tross alt bedre at filmindustrien tar seg av dette på egen hånd, enn at politikerne blander seg inn. Når motsetningene blir satt opp på den måten, kan jeg ikke annet enn å være enig, selv om det er et annet system enn det norske. Men er det nå likevel så sikkert? Kunne det ikke tenkes at sensur via lovveien kunne gjøre det enklere å hevde ytringsfrihetsargumentet i rettsvesenet? Det kan selvfølgelig også tenkes at jeg lever i en fantasiverden, hvor et amerikansk juridisk moralpoliti ville være minst like interessert i å presse sine verdier nedover publikum som dagens selvregulerende sensurmyndigheter.

Men den kanskje mest foruroligende utviklingen i forbindelse med MPAAs uforutsigbare system, er risikoen for selvsensur allerede tidlig i den kreative prosessen. Det skjer allerede idag, i en viss utstrekning. For storfilmer som kinoaktuelle The Hunger Games, kan forskjellen på en 13- og en 17-årsgrense (med følge) bety forskjellen på en kassasuksess og et gigantisk tapsprosjekt, og det må derfor tas hensyn til allerede på manusstadiet. Filmens produsent har åpent innrømmet at de forsøkte å skreddersy uttrykket til de vage retningslinjene og presedens fra MPAA. Men hva da med de filmene som ennå venter på grønt lys fra produsentene, eller som kanskje ikke engang er skrevet enda? Hvor finnes insentivet til å ta kreative sjanser eller presse grensene hvis man ikke har fått noen antydning om hvor den tidligere grensa har gått? MPAA trenger grunnleggende reformer, og hvis kontroversen rundt Bully kan hjelpe til med å sette igang den prosessen, kan det kanskje komme noe godt ut av det til slutt likevel.

***

Oppdatering, 7. april 2012: Siden artikkelen ble publisert, har MPAA omgjort aldergrensa til PG-13.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*