Jens fyller femti, Irak-krigen fyller seks, og Anders Fogh fyller altfor meget.
Det er en god uke for jubileer, dette. De fleste har nok fått med seg at statsoverhode Jens Stoltenberg, Thorvald og Karins sønn, rundet et halvt hundreår mandag, med en fin smørbrødliste av notabiliteter samlet til feiring, gaveoverrekelse og gjensidig ryggstryking i Oslo Arbeidersamfund. Nyttig, var det, å kunne observere så mange kjente mennesker på samme sted, uten at noen, for en gangs skyld, sa noe som helst om elitenettverk. Ikke engang Magnus Marsdal, kodeknekkeren med synlige horn i siden til stoltenbergeriet, fikk seg til å påpeke det, selv om alle kunne se at DEN KJENTE NETVERKSBYGGEREN Hege Duckert VAR DER! (Det vet jeg forresten ikke om hun var, men det må vil vel regne med, hun som er slik en KJENT NETTVERKSBYGGER.
Nuvel. Da ble det bare hyggelig, egentlig, og statsministeren kunne smile keitete og takke brydd for all rosen (og kalle den «ufortjent», sågar), og hans kone kunne snakke med NTB-TV om hvilke gaver husbonden fikk uten at noen, ikke engang Magnus Marsdal, sa noe som helst om Arne Jacobsen-stoler, selv om alle vet at kona til Arbeiderpartiets leder NESTEN IKKE KJENNER NOEN SOM IKKE HAR SVINEDYRE DESIGNERMØBLER I STUEN. Nyttig, det også. Det var likeledes herlig at samme nyhetsbyrå kunne spørre stortingspresident Thorbjørn Jagland om hva gaven hans var (svar: kjedelig vase/glass/servise eller whatever) uten at noen spurte om han er bitter på den tidligere AUF-lederen, selv om ALLE VET AT THORBJØRN IKKE DIGGER JENS SÆRLIG MYE.
Vi skal forlate VG-fonten, og heller undres over at ingen spurte jubilanten selv heller, om, la oss si, Irak-krigen, som fredag denne uken går inn i sitt sjette år, selv om alle vet at det var fagbevegelsen, AUF og folket selv som fikk Jens til å vende seg vekk fra sin sene, fotslepende avstandstagen fra den folkerettstridige krigen i den helt tidlige opprullingsfasen. Det ville selvsagt ikke være spesielt høflig på en dag som gårsdagen, men vi er like fordømt bare riktig få dager unna den 20. mars, datoen da George W. Bush sendte strykene innover luftrommet over Baghdad. Den menneskelige katastrofen som har fulgt på irakisk side er godt dokumentert, takket være europeiske og arabiske medier, men det er ikke før i Barack Obamas tid at vi endelig får de menneskelige konsekvensene på amerikansk side. Pentagon har lettet på forbudet mot å vise bilder av døde soldaters hjemkomst, og viser omkostningene. Det er ikke annet enn slik det skal være. I seg selv litt av en prestasjon, selvsagt, enn så lenge nesten ingenting annet var slik det skulle være i opptakten til invasjonen i sin tid. Alle virker til å være sikre på at Obama tar på seg statsmannskappen og bruker den til å skjule Bush, Rumsfeld, Cheney og resten av gårsdagsklubbens ugjerninger, og holder dem unna riksrettsaker og annet som kan «rive opp nasjonale sår», som det gjerne heter, selv om alle vet at det er deres feil at USA angrep Irak på siden av folkeretten, på tvers av folkets vilje, bevæpnet med løgnaktige argumenter og med etterertningsrapporter ingen kunne gå god for. Ikke det hyggeligste bakteppet for et jubileum, dette.
Anders Fogh Rasmussen, den danske statsministeren, har aldri angret på at han sto skulder ved skulder med W. den gang. Ikke at han ikke har fått spørsmål om det – EkstraBladets slitesterke reporter Bo Elkjær spurte om intervjuer om krigen i 671 dager i strekk før Fogh tilslutt senket guarden (for hele forløpet anbefales Elkjærs bok Kære statsminister. Løgnen om krigen i Irak (EkstraBladets Forlag 2007)). Ikke det at det å dukke unna spørsmål er noe ukjent terreng for statsministeren; det har han gjort til en hyppig sport de siste månedene. Fogh, (som i parentes bemerket er med i denne artikkelen fordi det ikke er mange månedene siden han feiret tiårsjubileum som leder for regjeringspartiet Venstre) er nemlig et glohett navn som kandidat til vervet som ny generalsekretær i NATO, og har brukt de siste mange måneder til å ikke si noe om det. Hver bidige tirsdag har han stilt seg opp foran pressen på pressemøtet og benektet at han er kandidat, av frykt å spolere sine egne sjanser, men ryktene over hele Europa er nå så sterke at det begynner å bli hardt å komme seg unna. Han har skiftet taktikk – nå heter det «ingen kommentar», og denne uken la han atter en brikke på brettet: Statsministeren avlyste pressemøtet for første gang. Den offisielle grunnen er at det ikke er noe å rapportere.
Det er det ingen som tror på. Alle vet jo at FOGH SNART FORLATER DANMARK, og det er da virkelig noe å snakke om.
Tilbakeping: Desemberkalenderen: Sinte-Bertel