I desemberkalenderen vil Skrivekollektivet løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år. I dag: Følelser, LIVE.
Med mindre du har bodd under en digital stein de siste 48 timene, har du helt sikkert fått med deg at den danske innenriksminister Bertel Haarder på underholdende vis klikket på en journalist fra Danmarks Radio tidligere i uken. Klippet har gått verden rundt, og YouTube fylles time for time av mer eller mindre velfunderte parodier og remikser. Bertel Haarder er ingen hvem som helst: Han har vært i dansk politikk i over tretti år, og er så gammel at han var en ung og fremadstormende nestlederkandidat i regjeringspartiet Venstre allerede den gangen Anders Fogh Rasmussen fikk den jobben – i mitt fødeår, 1985 (han ble knust). Da forsvant Haarder etterhvert til Europaparlamentet, som vanlig er for problembarn med for store ambisjoner (se: Messerschmidt, Morten eller Rohde, Jens) eller statsmenn på overtid (se Bendtsen, Bendt eller Rasmussen, Poul Nyrup). Der gjorde Bertel det ganske fint, blant annet som nestleder i parlamentet, før han ble hentet hjem til en ministerpost da Fogh vant valget i 2001. Han trengte en sterk og driftssikker fyr som kunne manøvrere Danmarks nye, dengang helt uhørt harde innvandringspolitikk, og Haarder ble minister for «innvandrere, flyktninger og integrasjon», som det het. I et (altfor) krast essay i Politiken fra 2003, der Skrivekollektiv-favoritten og riksrefseren Carsten Jensen tråkket på en blomstereng av ømme tær og blant annet sammenlignet Haarders holdning til muslimer med Maos holdning til folkegruppen under Kulturrevolusjonen, presenterte han ministeren slik:
Jeg er Bertel Haarder, minister for udstødelse , en mageløs skabning af støv og hykleri, et menneske med morgenangst, men jeg er ingen svækling, jeg er god til det med blod, jeg kan hugge hovedet af høns og aflive killinger, at føre krig på isflager er det bedste, jeg ved.
Jeg er Bertel Haarder, jeg har flertallet bag mig, og jeg har et budskab.
(Carsten Jensen, Politiken 23. november 2003)
Etter at han gikk fra den posten etter årevis med knallhard kritikk fra høyre, venstre og halve Europa, har Haarder, på tross av sitt ofte anstrengte forhold til sin gamle rival Fogh, lydig bekledt flere ministerposter. Men alle vet at han når som helst ville latt dansk politikk fare, hvis han bare fikk sjansen til å fullføre sitt Europa-prosjekt, og bli kommisær i EU-kommisjonen. Muligheten var der, for the taking, i 2009, men da valgte den nye statsminister Lars Løkke Rasmussen å peke på Connie Hedegaard, som attpåtil kommer fra et annet parti enn Haarder. Siden har Bertel virket ganske trøtt på politikk.
Trøtt var han sannsynligvis også, da Danmarks Radio spurte og spurte og spurte igjen (om enn ikke like standhaftig som journalist Bo Elkjær, som spurte 671 dager i strekk om å få statsminister Fogh til å forklare hvorfor han gikk med på George Bushs «forfriskende demokratidagsorden» og sendte Danmark i krig mot Irak) om Haarders kommentar til et saksfelt han ikke kjente til. Jeg har sympati for Haarder, og synes det er en sympatisk egenskap å i blant vise litt menneskelighet – en egenskap hans gamle sjef Fogh manglet, helt kronisk. Men det er ikke vanskelig å finne eksempler på at Haarder ikke liker å bli strøket mothårs. I en debatt under Danske Mediedager, gjengitt i radioprogrammet Mennesker og medier sommeren 2008, sa han blant annet: «I mit neste liv, så vil jeg være kommentator». Påfølgende river han Michael Kristiansen, Foghs gamle spindoktor, i fillebiter, og havner i agressiv ordkrig med sin gamle kampfelle om hvorvidt han selv eller Foghs tidligere rådgiver har bidratt med mest i utformingen av dansk politikk. På det viset, om man ser vekk fra den hørbare bitterheten, målbærer Bertel Haarder en holdning som er lett gjenkjennelig hos det som gjerne kalles Mannen i gaten – den om at journalister bare er ute etter å «ta» folk, kontra Kristiansens insistering på at dette «bare er jobben hans», og at spindoktorer også har en demokratisk funksjon.
Dansk presses forhold til politikere er riktignok ganske annerledes enn i Norge: Fire av de største navnene i kommentatorstanden har bakgrunn som spindoktorer. Peter Mogensen, som er politisk redaktør på Politiken, jobbet tidligere som rådgiver for sosialdemokraten Poul Nyrup, TV2News-redaktør Henrik Qvortrup og nevnte Kristiansen har begge jobbet som Fogh, og Jyllandspostens innflytelsesrike Ralf Pittelkow har vært over hele plassen – fra å jobbe for Nyrup til nå å være proponent for Venstre og gift med en tidligere venstrestatsråd. Disse detaljene er for ofte underkommunisert, selv om de er et selvstendig poeng i det ukentlige TV-programmet Mogensen & Kristiansen (den danske versjonen av Nyhetskanalens Kristiansen og Strand her hjemme) – men det er til slutt Haarder som har vunnet. Spindoktorer er nå såpass paria i dansk politikk at statsministeren har gjort alt han klarer for å distansere seg fra inntrykket av at rådgiverne styrer hans dagsorden.
Det er et sympatisk trekk. Hvorvidt Haarders siste utblåsning spinnes som et uttrykk for at selv regjeringens mest stabile mann er i ferd med å tilte under presset fra dårlige meningsmålinger, eller om det ses som et bilde på Bertel Haarders menneskelighet, gjenstår å se. Jeg tipper at selv den dyktiske spindoktor vil få trøbbel med å redde Løkkes synkende skip.