I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Kanskje i morgen og nettcinemateket MUBI.
************************
Vi sto og småfrøs litt utafor kinoen etter visningen av Mariken Halle og Clara Bodens langfilmdebut Kanskje i morgen (2011). Ingen av oss visste helt hva vi skulle si, eller om vi i det hele tatt likte det vi nettopp hadde sett. Men akkurat da, mens våre festivalprogrammerte hjerner helst ville forflytte seg til neste post på programmet, introduserte Ronja Svenning Berge seg. Designeren fra selskapet Vapen och dramatik ga inntrykk av å vite hvem vi var, og jeg antok at det var fordi hun hadde sett oss i den litt nakent halvfulle salen. Nå spurte hun hva vi syntes om filmen, og jeg bannet innvendig over at jeg ikke engang hadde et halvtygd svar å gi, i all høflighet. Hun så litt ned i bakken, på den samme reserverte måten som hun hadde avlevert sin kryptiske introduksjon av filmen på knappe to timer tidligere, og så fortalte hun at vi hadde vært naboer. Ja vel, tenkte jeg, mente hun det metaforisk? Vi er alle verdensboere? Vi har bare en klode, liksom? Men neida, helt konkret. Hun kom fra samme sted som oss, vi hadde bodd ved siden av hverandre, uten å snakke sammen. Jeg sa noe litt høfligere enn ingen verdens ting, og tok imot et kort med en webadresse på, men jeg fikk meg aldri til å gi noen endelig tilbakemelding, slik jeg sa jeg skulle.
Jeg nevner alt dette, ikke fordi jeg tilfeldigvis kjenner en person som har laget en film, for det er det mange som gjør, men altså egentlig ikke jeg, som det ovenstående er et vitnesbyrd om, men fordi denne litt klamme episoden på sitt vis føles representativ for stemningen i Kanskje i morgen; en film som bruker sin spørrende, prøvende tittel for alt den er verdt, særlig i det Aksel Kiellands i en hjelpsom, men kritisk analyse på Montages, har klassifisert som filmens første, dokumentariske del: Mennesker får spørsmål om hvordan den ville blitt hvis noen skulle laget en film om dem, og de fleste blir litt utilpass. Jeg kjenner altså igjen følelsen, når jeg selv etterpå får et spørsmål jeg ikke helt kan, eller vil, svare på. Fra dette punktet svinger filmen fra det realistisk-dokumentariske til det absurde, men aldri uten å forlate det ustabile og ubehagelige. Det er fortsatt det meste av det jeg tenker om filmen.
Men mest interessant er Kanskje i morgen muligens fordi du har mulighet til å se den akkurat nå. Som et pilotprosjekt gjør filmen bruk av nye visningskanaler. Parallelt med en kinolanseringsuke som nå er avsluttet – kinoformatet gir en litt klaustrofobisk følelse som for øvrig kler den bevisst ukunstlede filmen godt – er den nemlig tilgjengelig for strømming fra nettcinemateket MUBI. Vi gjorde stas på hjernene og hjertene bak MUBI, Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen, tilbake i 2010, da i egenskap av at de var henholdsvis redaktør og redaksjonsmedlem (nå redaksjonssjef) på filmnettstedet Montages, men nå har de altså tilmed blitt filmdistributører. Uansett hva du synes om Kanskje i morgen, og forhåpentligvis kan du formulere noe sterkere og mer lidenskapelig enn jeg har gjort her, synes jeg du skal prøve en måned med MUBI. Ikke bare fordi dette initiativet for å bringe alternativ norsk film ut til et uforvarende publikum fortjener støtte, men fordi selve MUBI-modellen gjør det.
Ved første øyekast minner MUBI om andre strømmetjenester for film, som Viaplay, Lovefilm eller Netflix, men det er et par vesentlige forskjeller. Den minst viktige av dem er at månedsprisen er enda litt lavere. Mer spennende er at MUBI tilbyr et kuratert utvalg av film som du kanskje ikke visste at du ville se; det som ofte litt fremmedgjørende kalles kunstfilm, men som for i dette øyeblikk også omfatter klassikere, personlige favoritter og glemte perler som David Leans Brief Encounter (1945), svenske Ruben Östlunds nesten-sosiologisk intimtyranniserende De ufrivillige (2008) og Steven Soderberghs maratonlange biografiske drama om Che Guevara (2009).
Hver film ligger ute til strømming i en måned, og enten du kommer tilbake til siden daglig fordi du stoler på Meinich og Kristiansens dømmekraft, som jeg gjør, eller bare ramler innom en gang i mellom for å bli overrasket, har du lite å tape. Jeg har kjent til og ment å se Brief Encounter, og Lynne Ramsays Morvern Callar (2002)l og Alain Resnais’ Hiroshima, min elskede (1959) i årevis, men jeg tok ikke steget før MUBI på sitt vis valgte dem for meg. Nå er jeg takknemlig.