De Sårede Menns Brorskap

Faen heller, Runar: Kan ikke du og reklamesoppene på den skolen din heller kaste øl på Kjetil Try på Kunstnernes Hus sånn som vanlige folk?

Å trekke det langt, kanskje. Vanlige folk kaster ikke øl på andre mennesker. Vanlige mennesker drikker øl. Når jeg tenker etter går selvsagt ikke «folk flest» på Kunstnernes Hus i det hele tatt, men hvis de hadde havnet på Kunstnernes Hus en uskyldig tirsdagskveld, hadde de nok sannsynligvis ikke bestilt øl, heller. På nevnte Hus får man tro det drikkes vin. Helst en rød en. En sånn som er tung og dyr nok til at den kan bli et samtaleemne i seg selv, får man tro, men likevel ikke så prangende og ekstravagant at den tar fokus bort fra lett og tilforlatelig, kameratslig sludring om Camus og Sartre, selvsagt. Det er tross alt tirsdagskveld.

Men det er det jo ikke, for det får vi aldri vite, vi som aldri går på Kunstnernes Hus verken på tirsdager eller noen andre dager. Men vi har skjønt noen ting: Vi har forstått at det skjer noe blant disse folkene, de menneskene som vi av enkelhetsgrunner har plassert på Kunstnernes Hus (og ikke på et mer tilgjengelig sted, la oss si Wesselstuen) denne tirsdagen, og at det er noe vi egentlig ikke trenger å bry oss med. Vi har fattet at disse menneskene gjennom sine bravader på de såkalte kultursidene i de såkalte kulturavisene har personlige vendettaer/fatwaer/oppgjør hengende over sine skuldre som kun kan løses gjennom fiffige, debattskapende spøker (tenk Runar Døving vs Kjetil Try), selvopphøyende hanskekasting (tenk Ari Behn vs Det Vestlige Samfunn) eller ren og skjær revirmarkering (tenk Rune Slagstad vs Aftenposten, mer om alle senere).

Så altså: Lørdag trykket kvalitetskompaktoiden og kulturavisen Dagbladet en kronikk av reklamemannen Kjetil Try, som viste seg å være skrevet av sosiologen Runar Døving, med velvillig hepping fra rektoren ved Døvings arbeidsplass, Trond Blindheim. I kronikken karikerte Døving/Blindheim Kjetil Trys syn på reklamebransjen, aktualisert av finanskrisen som Trys venn statsministeren er satt til å administrere landet ut av.

Du spør hvorfor? Døving trer oppklarende til i Klassekampen: (…) – Men det er morsomt å utfordre sjangeren. Dette er en måte å holde offentligheten våken på. Minne folk på at man ikke skal tro alt man hører. Greit nok, en artig practical joke for julebordet, kanskje. Hva så med Trond Blindheim, sosiologen som Hedvig Skonhoft Johannesen i Samtiden påstod er «mest kjent for forskning på hvilke tegneseriefigurer elitepolitikerne ligner på»? Slapp av, til Klassekampen kan Døving berolige oss med at det finnes skjellig grunn for hans medvirkning også: – Try hadde en ufyselig karakter ved navn Trond Blindheim i sin roman «La de små barn komme til meg». Så derfor er dette en slags takk-for-sist-kommentar fra Trond Blindheim.

Er det ikke deilig betryggende at Try-stuntet kan forsvares både som et varsko i ytringsfrihetens navn og som en personlig grinebiterhistorie med hagefestpotensiale? Rett nok ler Døving neppe like mye i dag, etter at det kom frem at den seriøse avisen Dagens Næringsliv sier midlertidig takk og farvel til hans tjenester som kulturkommentator, slik han også famøst fikk sparken en liten måned uti sitt engasjement som fotballspaltist for Klassekampen for noen år siden. Uten at vi skal gå inn på diksusjonen om hva dette eventuelt viser om norske mediers sans for humor eller mangel på samme, må det være nok å konstatere at Ari Behn neppe hadde fått overleve særlig lenge om hans samfunnsposisjon hadde vært avhengig av faktisk skriveproduksjon heller enn tilgiftet ikke-tittel.

Lykkelig nok, da, at prinsge(…) Behn kun er prisgitt sin egen og avisenes evne til å gi ham oppmerksomhet, lik den han har fått i sine årelange krangler med Tore Renberg, han kongefyren, Kjetil Rollness (dobbeltpoeng til Dagbladet, der!), språkprofessor Finn Erik Vinje (!!), Erlend Loe, Rod Stewart, Tor Milde, Susan Sontag, Robert Mugabe og jeg vet ikke hvem. Vi snakker om mannen som utropte seg selv til Den Nye Vinen på et fuktig nachspiel på Kunstnernes Hus (surprise) i sin spede, bredbente, litterære ungdom – og det er jo nettopp poenget: vi snakker om ham.

Så la oss slutte med det. La oss heller avslutte denne kostelige rundturen i oppblåste egoer på pressens nåde med å hilse vennlig til Rune Slagstad, hine tiders SV-nestleder og nestor på sosiologi ved Universitetet i Oslo. Mang en interessant blodfeide er utkjempet med Slagstad som regissør, (så mange, at that, at han har fått dem utgitt under tittelen Utvalgte polemikker) men vi lar den siste trillende latteren skylle over oss når vi henter frem kronikken «Aftenposten. Kritikk av den sviktende redaksjonelle dømmekraft», gjengitt med hudløs ærlighet av samme mann i Klassekampen 8. desember 2007. I kronikken, som inngår i Slagstads serie lørdagskommentarer for avisen, er Rune Slagstads ærend å skjelle ut på Aftenpostens nå langtidssykemeldte sjefredaktør Hans Erik Matre for at han i en artikkel samme år glemte å opplyse om at det var Rune Slagstad som var vert for et møte hvor Kristin Halvorsen sa ett eller annet. Slagstad er virkelig dødsens fornærmet, akkurat som Ari Behn og Trond Blindheim, og karaktermyrder Aftenpostens redaktør over tusen ord, støttet oppe av en lang, uinteressant e-postveksling mellom kamphanene, som forfatteren er så vennlig å bringe i sin helhet. I en annen avis.

Norsk kulturdebatt hadde -kanskje- vært fattigere om vi ikke hadde hatt de Sårede Menns Brorskap å støtte oss på, men kan hende hadde vi også fått tilbake litt av følelsen av å leve i et land der debatt kan føres på saklige premisser, og der person-initierte sjalusidrama var forvist tilbake til sandkassen, Kunstnernes Hus eller Aschehougs hagefest.

________________
Mer på Skrivekollektivet.com:
I juli 2007 skrev Pål H. Thorsen om Bergens Tidendes jakt på den falske leserbrev-identiteten Tor Halvorsen.