I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Markedshøyskolens koryfeer.
*********************
For noen dager siden skrev jeg om mennesker som ikke helt har vært på riktig side av 2012. Alle de fremhevede, på nær en, er hvite, relativt rike, vestlige og selvfølgelig menn (selv om en av dem riktignok er død). Det er ikke synd på noen av dem. Det går fortsatt bra med hvite, etablerte middeklassemenn. Så bra, faktisk, at de må skape sine egne problemer. Klarer de ikke en gang det, har vi grupper som kan koke sammen et medievennlig problem for dem, slik som Hedningssamfunnet, en av en lang rekke norske foreninger og enkeltpersoner som eksisterer kunne for å løse problemer som verken er problemer eller trenger løsninger. Og så, venner, har vi av en eller annen grunn Markedshøyskolen i Oslo.
Du kjenner dem ikke, du bryr deg ikke om dem, men de er overalt. Husker du den livsviktige, ‘mediekritiske’ kronikken som ble skrevet i reklamemannen Kjetil Trys navn, uten at han selv hadde hatt noe med den å gjøre? Ikke? Det hysterisk festlige julebordsleivsparket var ført i pennen av Markedshøyskolens ideologer Trond Blindheim og Runar Døving. Hva med den livsviktige meldingen fra valgkampen om at Erna Solberg veide for mye til å få frem politikken sin effektivt? Markedshøyskolens Kjell Terje Ringdal. Forskningsprosjektet der norske ungdommer endelig fikk si sin mening om hvilken Andeby-karakter norske topp-politikerne lignet på? Trond Blindheim (dengang ved BI).
I kontaktlistene til norske tabloidaviser står trolig disse folkenes navn med gullskrift. Har du ikke en sak, er Markedshøyskolen alltid på pletten for å hjelpe. Så også i år. Etter finalen i fotball-EM, hvor Spania slo Italia, ble banen inntatt av gullvinnernes barn, som fikk stabbe rundt på banen og feire med sine fedre. Det hele var søtt og uskyldig for de fleste av oss. Ikke for Blindheim: «Dette handler ikke om gode verdier», fnyste rektoren, i en uttalelse han i det minste bør kunne kjenne seg igjen i. Blindheim, som for ordens skyld er en voksen mann, fikk et (riktignok tåpelig og ledende) spørsmål av Dagbladet om hvorvidt dette fremmet katolske verdier. «Kyss meg i ræva. Det har jeg ikke troen på. Dette handler ikke om fellesskap eller ekteskapet. De smir mens jernet er varmt.», sa Markedshøyskolens mann. Det ble påfølgende debatt om ingenting i den gamle kulturavisen.
Dagen etter var førnevnte Ringdal i Aftenposten. Lektoren ved Blindheims arbeidsplass hadde lest VG noen dager tidligere, hvor AUF-leder Eskil Pedersen hadde snakket om en pen mann han hadde sett under homoparaden. No go, skriver Ringdal, som understreker ubeskjedne tre ganger at han selv er ekstremt heterofil. Vi må dessverre sitere, for at du ikke skal tro at jeg har funnet det på selv, Runar Døving-style:
Er utvendighet og eksteriørfiksert orientering mer akseptabelt om du er homofil? Er det ikke rett og slett reaksjonært at homofile, som den siste gruppe i et moderne og likestilt samfunn skal ha en slags rett til å fri gjennom VG fordi han var så kjekk? For meg ligner dette på den noe alderstegne mannsgarderobens maskuline flåseri om deilige damer som vi gutta alltid jakter frenetisk på. En sjargong som i beste fall er noe stivnet, hvis man unnskylder uttrykket.
En tankeøvelse: La oss si at jeg, godt voksen og erklært heterofil, så en fin dame utenfor Stortinget som var kjempepen, hadde fine pupper og langt lyst hår, og lot Aftenposten formidle min entusiasme for drømmedama jeg hadde fått øye på i forbifarten. Jeg frykter at jeg straks ville fått stempel som en utdatert, gammeldags og håpløs mannsgris. Kanskje til og med sexfiksert. For det er slett ikke sikkert at det blir mer homopolitisk korrekt at menn som elsker menn kun lar kroppsdesign og øyefarge avgjøre. Politiske forbilder burde kanskje ta til orde for å sjekke ut de indre verdier? Det forsøker jeg å fortelle mine barn, i alle fall.
Her er mye fælt (haha, ‘stivnet’, liksom), men mest iøyenfallende er indignasjonen. Ringdal griper etter en uskyldig, humoristisk detalj fra en politisk markering (homoparaden), og blåser den ut av proporsjoner , krydret med indignasjon om at han ikke har anledning til å være sjåvinistisk selv. Det finnes viktige diskusjoner å ha om norsk (og internasjonal) homopolitikk, som Homoparaden setter fokus på. At Eskil Pedersen blikkflørter med tilskuere er verken poenget eller problemet. «Jeg blir oppgitt over at en selvidentifiserende heterofil høyskolelektor nærmest skaper et bilde av at Eskil Pedersens Twitter-melding er et uttrykk for at menn som elsker menn kun lar kroppsdesign og øyefarge avgjøre», skrev LLH-leder Bård Nylund i den uunngåelige «debatten» som fulgte. Han har rett, men han misforstår: Hvis ikke Ringdal hadde grepet etter den mest fordummende vinkelen, hadde han ikke gjort jobben sin. Da hadde Markedshøyskolen blitt irrelevant, til og med i egne øyne.
Hvis jeg kan komme med en beskjeden oppfordring til norsk presse, er det at de sletter telefonnumrene til barnebordet på Markedshøyskolen fra kontaktlisten neste år. Da vil Ringdals seneste utspill, der han med vanlig finesse erklærte , bli hans siste. La oss oss si det som det er: Markedshøyskolen er en meningsproduserende papirtiger, som kun får næring av å jakte på selvbekreftelse i medienes 24-timers-loop. Å fortsette å gi dem spalteplass er feil medisin.