Desemberkalenderen: Det er nok dårlige nyheter til alle

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: De som trakk de korteste stråene.

******************

Selv om vår formålsparagraf for Desemberkalenderen er positivt formulert, går vi ikke av veien for å dyrke noen nederlag også, hvis det passer seg slik. I dag ser vi på noen antatt sentrale figurer som neppe er særlig triste over at det snart ikke er 2012 mer.

Jonathan Franzen, falmet forfatter: Den amerikanske forfatteren bak Korrigeringer og Frihet er uomtvistelig front-runner hver gang det skal utpekes hvem har skrevet/kommer til å skrive Den Store Amerikanske Romanen, nå som Tom Wolfe har blitt høyrevridd og Phillip Roth har lagt pennen på hyllen. I år trådte Franzen gruelig feil. Den fremtidspessimistiske plaprefesten Farther Away (på norsk neste år) er en langdryg gjentakelse av alt Franzen misliker (særlig Twitter, Facebook, fremtiden), og selv når han får skrive om ting han liker (nordisk krim, David Foster Wallace, fugler) kjører han på tomgang. Franzen trenger å ta en pause og slippe inn litt lys. Og å skrive en ny roman, sånn at vi husker hvorfor han er slikt et unikt talent, i steden for at han bare, du vet, hevder det selv.

 

Nick Clegg, lillebror: Britenes visestatsminister ser ikke ut til å trives særlig godt som lillebror i David Camerons regjering. Det har han heller ingen grunn til; det er grenser for hvor lenge man kan nyte ministerbilens varme, enn så lenge den eneste jobben er å være sandpåstrøer for et mislykket, borgerlig prosjekt. Storbritannias økonomiske nedtur fortsetter, og finansminister George Osborne knallharde velferdskutt for de aller svakeste er vanskelig å svelge for Cleggs liberaldemokrater. På seinsommeren røk også alt håp om synlige resultater, da en gruppe illojale konservative parlamentsmedlemmer tvang regjeringen til å legge Cleggs etter hvert eneste kongstanke, reform av Overhuset, tilbake i skuffen.

Edvard Munch, museumsgjenstand: Den gamle blir 150 neste høst , og mesteparten av året skal liksom brukes på å feire ham. Eller ikke: Sannsynligvis kommer mestermaleren i skyggen av lokalpolitikere i Oslo, som kan se frem til enda et år med stillingskrig om hvor det jævla museet skal ligge.

Aaron Sorkin, selvbevisst manusforfatter: Det hørtes perfekt ut, da nyheten om Presidenten- og The Social Network-skaper Aaron Sorkins nye prosjekt lekket ut: Et bredt anlagt arbeidsplassdrama om hvordan TV-nyheter lages, med solide skuespillere og HBO i ryggen. Resultatet svingte stort sett fra det fryktelige til det forferdelige: Det samfunnsdiagnostiserende potensialet ble ødelagt av en pussig struktur der serien tok opp virkelige hendelser som lå flere år tilbake i tid, og de Store og Viktige konfliktene om hvordan man lager TV i vår tid ble lagt i munnen på flate mediekarikaturer og underkvalifiserte college-strebere. Sorkins The Newsroom, som blir bredt tilgjengelig hvis HBO Nordic noensinne lanserer sin nye abonnementsløsning, minner om noe Jon Franzen kunne skrevet i år. Det er ikke et kompliment.

Harry Redknapp, gammel fotballtrener: I mai kunne intet gå galt for den drevne manageren til fintspillende Tottenham. La gå at laget hans hadde hatt en resultatmessig fæl vinter, men nå så alt lyst ut: Spurs hadde sikret den viktige fjerdeplassen som ga rett til spill i gullgruven Champions League denne høsten, Redknapp var nettopp blitt frikjent for skattesjusk, og etter Fabio Cappellos uventede avskjed som landslagssjef var han plutselig soleklar kandidat til å lede England i det kommende EM-sluttspillet. Ved årets slutt ser det verre ut. Når Chelsea slo storfavoritten Bayern München helgen etter serieslutt tok de Champions League-plassen fra Tottenham, og Spurs svarte med å sparke Redknapp. Den grå eminensen Roy Hodgson rappet landslagsjobben hans, og i skrivende stund er Harry sjef for et patetisk Queens Park Rangers-lag som styrer tappert, men sikkert mot nedrykk.

 

Mitt Romney, tidligere politiker: Han ble ikke president. Han var den eneste som ikke visste at han ikke kom til å bli det, heller. Nå man han smøre sine egne brødskiver, og introdusere seg selv som han som tapte valget.

Boblere:

Jon Hustad: Norsk forfatter og journalist som, på tross av dårlige intensjoner, ikke fikk til noe som helst med det høyreorienterte nachspiel-aktualitetsmagasinet Harde fakta på TV2.

Karl Rove: Republikansk rådgiver, en gang kjent som «Bushs hjerne», som sølte vekk fantasilioner av dollar på reklamekampanjer for republikanske kandidater som tapte. Bonus: Ba verden stoppe sånn at han kunne hoppe av på valgkvelden.

Tina Brown: Mangeårig redaktørnomade som gjorde det hun pleier: Å få ting til å legge ned seg selv.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*