Du kan merke at partisekretæren i Arbeiderpartiet er en politiker. I flere andre partier er tittelen «generalsekretær», og posisjonen fylles gjerne av en litt anonym person som pliktskyldigst holder seg til primæroppgaven; å sørge for at organisasjonen fungerer. Arbeiderpartiet har også hatt slike partisekretærer, slike som Dag Terje Andersen, som om aldri så kompetente, aldri maktet eller ønsket å brenne igjennom i offentligheten. Slik er det ikke med Raymond Johansen, mannen jeg for to år siden mente minnet mer om Martin Kolberg for hvert landsmøte som gikk, og som lige var i ferd med å bli varm i trøya.
Han er en rollebevisst politiker, også. I amerikanske valgkamper kaller de visepresidenten for partiets attack dog, han som kan tillate seg å si det presidenten helst ikke vil si direkte. I norsk sammenheng skal statsministeren gjerne trekke opp kontraster mot opposisjonen, men han skal også være samlende, ansvarlig, ja, selverklært kjedelig. Mindre så med Raymond Johansen, som nådde vidt omkring i sitt foredrag om hva som står på spill i den kommende valgkampen. De obligatoriske nikkene til alt regjeringa har fått til var litt færre enn de foregående dagene. Det var som om partisekretæren forutsatte at tilhørerne, og i forlengelsen av dem velgerne, allerede hadde fått med seg og akseptert at regjeringa fortjener ny tillit basert på det den har gjort. Da ble det istedet bedre tid til å angripe høyrespøkelset. Sånt liker landsmøtet å høre.
«Hva får du for hundre milliarder,» spurte Raymond etter å ha listet opp alle skattekuttene FrP hevder å kunne kombinere med påplusninger i velferden. Det minnet undertegnede om et munnhell blant annet tilskrevet Rigmor Aasrud fra den gang hun stadig var statssekretær, om at «en milliard er også penger», men uansett: Partisekretærens smørbrødliste understreket at selv om det av og til kan virke som om FrP og Høyre henter summene sine ut av løse lufta, så vil kutt i mangemilliardersklassen måtte finansieres. Er det antall ansatte i barnehagen som skal reduseres? Får vi kortere køer på NAV av færre ansatte? Vil saksbehandlingstida for asylsøkere gå ned? Johansen krevde svar i visshet om at de ikke ville komme, og forsøkte, på det radikal-ansvarlige norske sosialdemokratiets vis, å illustrere hvordan orden i budsjettene henger uløselig sammen med trygg velferd og høy sysselsetting.
Her kom honnørorda nemlig igjen: Den nordiske modellen. Spleiselaget, og hva det nå heter alt sammen. Partisekretæren, tilskrevet den doble oppgaven å både pleie partiets selvfølelse og å angripe en seierssikker borgerlighet, nærmest ropte ut sin tillit og kjærlighet til fagbevegelsen. Han så ut til å trives umåtelig godt med å kunne advare mot Høyres og FrPs angrep på arbeidslivsmodellen, og han lovet troskap: «Du tar ikke avstand fra din egen historie fordi to gretne naboer misliker slekta di!»
Noe av det mest forfriskende med talen var imidlertid at den også i sitt internasjonale utsyn strakk seg en smule lenger enn til enda en fordelaktig sammenligning av situasjonen i Norge med våre europeiske naboer og skjebnevenner. Landsmøtet har formodentlig allerede fått med seg at vårt land i økonomisk forstand foreløpig er en øy i verden, og at oppgaven til høsten handler om å sørge for at det forblir slik. Nei, det nye perspektivet handlet om sammenhengen mellom økonomisk krise og sosial uro. Raymond Johansen viste til framveksten av nye fascistiske bevegelser i Europa, som Jobbik i Ungarn og Gyllent Daggry i Hellas, for å illustrere at det å holde arbeidsledigheten under kontroll handler om intet mindre enn å bevare den sosiale sammenhengskraften og tilliten mellom folk. I samme åndedrag tok han opp igjen tråden fra nylige debatter her hjemme om hvordan vi behandler og omtaler tiggere, romfolk og religiøse minoriteter. Det var et nødvendig oppgjør som aldri kan tas ofte nok av lederne for en bevegelse som den Raymond Johansen representerer. Undertegnede håper bare at landsmøtet kan følge dette opp ved å vedta en asylpolitikk som legger mer av det samme til grunn.