I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Danske SF går tom for blanke ark.
*******
I Desemberkalenderen i fjor skrev vi om hvilken tung oppoverbakke den nye lederen for Socialistisk Folkeparti, Annette Vilhelmsen, måtte bestige for å få sitt parti på fote igjen. SF gjorde et forferdelig valg i 2011, men Villy Søvndal var så tett forbundet med regjeringsprosjektet at det var få nødutganger. Som med SV i Norge, har plassene i maktens korridorer tæret hardt på SF, og grasrota gjorde oppgjør ved å velge den ukjente Vilhelmsen som leder da Søvndal trakk seg i fjor. Den gang skrev jeg at «arkene er blankere enn på lenge», men Vilhelmsens ledertid har gitt få tegn til ro for bekymrede fotsoldater. Siden da har alt som kan gå galt, gått galt. Vinterstid kom det lenge ventede oppgjøret fra partiets høyrefløy. Flere sentrale SF-ere trakk seg ut av partiet. Ingenting plager SF mer enn at de alle gikk til Socialdemokraterne. Den smerten kjente SF på året før, da nestleder Mathias Tesfaye gikk samme vei. De gikk ikke til noen vinner, heller – også Socialdemokraterne er i dyp krise. Det er ekstra ydmykende. Siden den gang har Vilhelmsens SF seilt ganske rolig mot et forferdelig kommunevalgresultat, mens venstreutfordrer Enhedslisten har fortsatt stigningen mot himmelen.
Vilhelmsens største nederlag kom for få uker siden, da sentrum-venstreregjeringen valgte vekk Enhedslisten (EL), for i stedet å inngå forlik om statsbudsjettet med de borgerlige partiene. Enhedslisten gjorde et strålende kommunevalg, og kunne legge 119 representanter i 79 kommunestyrer til skrytelisten. I København fikk partiet den prestisjefylte samferdselsposten i byrådet, mot å garantere Socialdemokraternes Frank Jensen gjenvalg som borgermester. Kanskje var det sterke valgtall som ga EL selvtillit til å stille ultimatum om statsbudsjettet. Enhedslisten ønsket garantier for at eldre skal ha rett til dusj to ganger i uken, men regjeringens forhandlere nektet. Jørgen så nøyere på Enhedslistens rolle i budsjettforhandlingene, og skrev blant annet dette:
Etter et uvanlig forhandlingsforløp hvor regjeringa gikk til det skritt å lekke sitt eget tilbud til Enhedslisten, kom det fram at støttepartiet lå an til å få gjennomslag for en dobling av fagforeningsfradraget, nye tiltak mot sosial dumping, og mer penger til skole, eldreomsorg og klimatiltak. I slike forhandlinger vil det alltid være motstridende meninger om hvem og hva som utløste et brudd, men Enhedslisten kunne tilsynelatende ikke akseptere at penger avsatt til å sikre eldre rett å dusje to ganger i uka ikke ble fastsatt ved forskrift, men istedet lagt inn i økte generelle bevilgninger til kommunene.
Selv den mest venstrevennlige delen av pressen har vært harde mot Enhedslisten, og fagbevegelsen har fulgt opp. Mange i Socialdemokraterne var misfornøyde med egen partiledelse da det ble nei til avtalen med EL. Sånt skjærer i et parti som ligger på under 20 prosent i nasjonale meningsmålinger, og som nettopp gjorde sitt dårligste kommunalvalg siden andre verdenskrig.
Likevel er det SF som er den største taperen. Det finnes nok dem i Enhedslisten som mener at partiet burde slakket på kravene, og det er mange i SF som mener EL gikk for langt. Enhedslistens risiko er uansett langt mindre enn SFs: Enhedslisten har har oppdrift, SF har det ikke. Hvordan Anette Vilhelmsen rettferdiggjør at SF kunne se til høyre når tilbudet lå til venstre, avgjør ikke bare hennes skjebne som partileder. Det vil også langt på vei avgjøre hvorvidt SF er en del av regjeringen ved neste valg.
I 2000-tallets første tiårene var det faste holdepunktet at Dansk Folkeparti garanterte for at Anders Fogh Rasmussens (han som stod sammen om George W. Bushs «forfriskende demokratidagsorden», du vet) regjering ble sittende. Helle Thorning-Shmidt må se seg over skulderen langt oftere. Det skyldes ikke Enhedslisten, som ikke har noe å tjene på at en rød regjering faller. Det skyldes et SF i fritt fall, og en partileder som ble valgt på forventninger om en annen kurs som ingen kan få øye på. Det var et sjokk da hun ble valgt. Nå ville det være et sjokk om hun holder frem til neste valg.