Desemberkalenderen: Quarterbacken

Tre uker før Corey Monteith, mest kjent for rollen som Finn Hudson i TV-serien Glee, ble funnet død på et hotellrom i Los Angeles i juli, satte jeg meg tilfeldigvis ned for å Glee: The Concert Movie (2011). Det ble en merkelig opplevelse, ikke minst fordi alle «bakgrunnsintervjuene» ble gjort in character. Leah Michele, Mark Salling og de andre måtte dermed spille hvordan Rachel og Puck kunne tenkes å reagere på det å være på en stor stadionturné. Innslagene med vanlige Glee-fans som strevde med å komme opp med grunner for at serien hadde forandret livene deres – eller i det minste hvordan de så på livene sine – fungerte heller ikke helt innenfor filmens kontekst, og fikk mer preg av ekstramateriale fra en sesong-DVD enn noe som hørte hjemme i en kinofilm. Det som faktisk fungerte, var konsertopptredenene. Om de ikke var spesielt fortryllende i seg selv, så minnet de meg iallfall på hva jeg en gang hadde likt ved serien, den gang da den fortsatt gjorde seg fortjent til den slappe merkelappen «et verdensomspennende fenomen», og mens musikaldrama på TV stadig føltes ganske friskt.

Tidlig i den andre sesongen skrev jeg en entusiastisk artikkel der jeg roste serien for at den våget å være vennlig oppdragende og uforskammet sprø og innfallsrik samtidig. Da var jeg fortsatt villig til å se gjennom fingrene med at jeg ikke egentlig noen av seriens to sentrale par – Finn og Rachel, Will og Emma – ettersom seriens skaper, Ryan Murphys ennå ikke en gang for alle hadde avslørt sin totale forakt for troverdig karakterutvikling eller enhver form for overordnet storyline. At mange av rollefigurene med et skuldertrekk ble plassert på sidelinja i flere episoder på rad, eller at de truet med å segne om under vekten av stadig dummere bihistorier uten noen som helst relevans for hovedplottet om livet som syngende og dansende ungdomsskoleelever, var på dette tidspunkt fortsatt mer en sjarmerende særegenhet enn en alvorlig hemsko. Å se konsertfilmen ga meg sjansen til igjen å minnes håpet om hva Glee kunne bli.

Sannsynligvis var det minnet om dette urealiserte håpet som lå bak min overraskende sterke følelsesmessige reaksjon på meldingen om Corey Monteiths død. Uansett om jeg likte måten rollefiguren hans utviklet seg på gjennom fire sesonger eller ikke – mens mitt forhold til serien forandret seg fra entusiasme til en likegyldig gammel, og til slutt til regelrett, trassig hate-watching – så var Monteith alltid en avgjørende del av Glees DNA. Det var Finn som framførte den programaktige «We’re all losers»-monologen i pilotepisoden, og Monteiths sjenerte smil og omgjengelige opptreden i TV-intervjuer gjorde ham på et vis til en slags oppsummering av selve seriens holdning og moral.

Det gjaldt også åpenheten han viste om den avhengigheten han slet med, både før og etter at han fikk rollen i Glee. Gjennom å gi et ansikt til noe som ofte blir assosiert med skam og behandlet med taushet eller unnfallenhet, bidro han til å normalisere blant annet alkoholproblemer. Han ble skrevet ut av de siste fire episodene av Glees fjerde sesong, fordi han var innlagt på en avrusningsklinikk.

En kyniker kan sikkert forundres at det går an å føle sterkt for en person man ikke kjenner annet enn fra TV, og mene at det er noe uforpliktende og selvhevdende med en slik reaksjon. Men det er slik døden fungerer. Dens endelighet vil nødvendigvis gjøre livet viktigere. Og kan det egentlig være så feil å kjenne vemod over en person som på en eller annen måte har representert noe positivt for mange mennesker, uavhengig av hvor dypt det stikker? Måten slik kollektiv bearbeidelse kommer til uttrykk på er i endring, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke har en kjerne av noe ektefølt ved seg.

 

 

***********

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*