Thomas Hitzlsperger, Robbie Rogers og jakten på den homofile fotballspilleren

Da den tyske tidligere landslagsspilleren Thomas Hitzlsperger sto fram som homofil i januar ble han samtidig en ny stemme i det kontinuerlige ordskiftet om mangelen på åpent homofile utøvere i de største lagidrettene. Han oppga å ha blitt inspirert av skapsprengere som basketspilleren Jason Collins, rugbyprofilen Gareth Thomas og stuperen Tom Daley, men uttrykte samtidig frustrasjon over selve det faktum at disse modige enkeltindividene måtte påta seg et så stort ansvar som eksempler på arten Åpent Homofile Idrettsutøvere. Vel var det inspirerende å lese om all den positive responsen disse foregangsmennene hadde fått, men for Hitzlsperger virket medias sterke ønske om å finne «den første åpent homofile  fotballspilleren» heller som et argument mot å stå fram. Det er ikke vanskelig å forstå hvor disse følelsene kommer fra. Alle ønsker at vi en dag skal komme dit at det å være homofil skal være så normalisert også i idretten at ingen lenger behøver å føle seg som en «representant» for noen andre enn seg selv.

Vi har skrevet om denne problemstillingen fra mange vinkler tidligere, og derfor bør Hitzlspergers historie inspirere en som meg, som har lagt mye håp i – og dermed også lagt endel press på – at homofile spillere skal stå fram og rydde vei for andre ved å fungere som rollemodeller for både spillere og fans, til å tenke over om denne forventningen har vært rimelig. Ønsket om at flere spillere skal stå fram er velment, men når en av dem det gjelder forteller at det kan ha virket mot sin hensikt, skylder vi ham i det minste å tenke over klokskapen i det hele. Når det er sagt, innrømmer Hitzlsperger at en annen vesentlig grunn til at han ventet med å komme ut av skapet til etter at karrieren var over, var at han ble advart mot å fortelle mens han ennå spilte fotball i Tyskland. Leseren husker kanskje tilbake til 2009, da Michael Ballacks agent, Michael Becker, varslet at det var flere skaphomofile spillere på det tyske landslaget, for så i neste øyeblikk å, på absurd vis, antyde at det var en del av forklaringen på at Tyskland ikke hadde tatt seg hele veien til finalen i europamesterskapet sommeren før. En slik  sportskultur gjør Hitzlspergers motvilje forståelig, selv om Tyskland langt fra er alene om å ha en tilsynelatende lite homovennlig fotballoffentlighet.

Overraskende nok har USA de siste åra vist seg som et slags unntak fra denne regelen. For noen måneder siden ble Jason Collins omsider den første åpent homofile spilleren på banen i en NBA-kamp, NFL-aktuelle Michael Sam sto fram som homofil allerede før proffkarrieren har begynt, og da Robbie Rogers avbrøt fotballsabbaten var det for å  reise hjem til L.A. Galaxy. I den forstand har USA virkelig blitt the home of the brave. For øvrig snakket Rogers nylig med det britiske homomagasinet Attitude, og det han fortalte hadde klare likhetstrekk med historien til Hitzlsperger. Også Rogers ble inspirert til være åpen om legningen sin av modige og udramatiske ut-av-skapet-historier som den til R&B-artisten Frank Ocean, men i likhet med Hitzlsperger kjente han en instinktiv motvilje mot å gjøre seg selv til et eksempel. «Jeg ville ikke være en forsøkskanin», forklarte Rogers om hvorfor han ikke sto fram mens han var i engelsk forball, og hvorfor han la fotballskoene midlertidig på hylla etter at han fortalte at han er homofil. Etter å ha kommet tilbake til fotballen slår han imidlertid an en mer optimistisk tone. I intervjuet forteller Rogers at fotballmiljøet har tatt imot ham med åpne armer, og han mener at fotballfans fortjener en sjanse til å bevise at antagelsen om deres antatte  homofobe holdninger ikke stemmer.

I sum er disse to vitnemålene et godt tegn for status når det gjelder målet om en mer inkluderende fotballverden. Det er fortsatt mye som gjenstår før homofili er en ikke-sak i fotballen, og da særlig i den europeiske fotballens sentrum, Storbritannia. Inntil så skjer, vil det fortsatt være behov for pionerene. Det viktigste spørsmålet er hvordan man kan skape et miljø hvor spillere kan stå fram, og vokse som fotballspillere på opplevelsen. Selv om det utvilsomt hadde vært kjærkomment, finnes det også måte å gjøre det enklere på uten å nødvendigvis intensivere jakten på Den Første Homofile Fotballspilleren. Som vi har vært inne på tidligere, kunne de notoriske unnfallende internasjonale sammenslutningene FIFA og UEFA for eksempel begynne ved å finne ut hvordan man i framtida unngår å tildele fotballmesterskap VM-arrangøren i 2022, Qatar, hvor homofil er ansett som en forbrytelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*