Det danske Venstre, ørnen i den danske opposisjonen som nå står foran et skjebnetungt landsstyremøte om framtida for sin ekstravagant ekviperte partileder Lars Løkke Rasmussen, har ingen tradisjon for interne opprør mot ledelsen. Den slags har de historisk overlatt til den borgerlige rivalen Det Konservative Folkeparti, som har skiftet ledere i jevn utakt helt siden Henning Dyremose i 1993. Til nød har de sett med skadefryd over blokkgrensa, til Socialdemokraterne, hvis opprør om ledervervet mellom Svend Auken og Poul Nyrup Rasmussen i 1992 stadig ga ringvirkninger da Helle Thorning-Schmidt steg til topps i 2005, og som stadig er en nyttig, om enn litt lettvint referanseramme for å analysere enhver intern kritikk i venstresidas flaggskip.
Men altså ikke i Venstre. Partiets mest kjente personoppgjør i moderne tid handlet faktisk om nestledervervet under Uffe Ellemann-Jensen, og da den yngre liberaleren Anders Fogh Rasmussen klarte å utmanøvrere Bertel Haarder, la han samtidig grunnlaget for en sindig maktovertagelse når en i overkant seierssikker Ellemann tapte folketingsvalget i 1998 på oppløpssida.
Kanskje er det derfor situasjonen har vært så overmåte kaotisk og angstbitersk i dagene før kommende tirsdags altavgjørende møte. Toppfolkene i Lars Løkkes krets appellerer ganske enkelt til erfaringer Venstres tillitsvalgte ikke kjenner seg igjen i. Oppfordringer til å ta debatten internt forutsetter en felles forståelse av at offentlig utlufting er mer skadelig, og dessuten at Lars Løkkes autoritet i opinionen kan la seg redde – og at det derfor er verdt å forsøke. Venstre-folk rundt om i landet ser ut til å avvise premissen. Da opprøret blusset opp hos Socialdemokraterne tidligere i år kunne Thornings krets derimot, etter en viss anstregingelse, roe gemyttene med et krisemøte. Landsstyret slo seg, sikkert ikke uten verken frustrasjon eller resignasjon, til ro med at åpen krig mot ledelsen et års tid før et folketingsvalg partiet uansett så ut til å tape klart kunne virke kontraproduktivt, og bakom sang uten tvil traumene fra nittiallets fløystrider.
Nå ser plutselig et forestående sosialdemokratisk valgnederlag ikke lenger ut til å være gitt på forhånd. Venstres stupende velgertiltrekning påvirker styrkeforholdet mellom blokkene, og kan ha kastet en livline til Helle Thorning, som ellers har brukt tilnærmelsesvis like mange av dem som Lars Løkke Rasmussen. Naturligvis er det mange kryssende motiver bak det tilsynelatende voksende kravet om Løkkes avgang. Som jeg nevnte i forrige artikkel, er det nok en betydelig del av Venstre som har lengtet etter en mulighet til å jekke ned Løkke-kretsens maktarroganse og kokongaktige isolasjon på toppen av partiet. Andre kan være uenige i den politiske linja, enten de mener den ikke er borgerlig nok, eller om den etterlater partiet for sårbare for Dansk Folkepartis angrep fra Venstre. Men uten å la det gå fullstendig «rasjonell aktør»-teori i analysen, må vi kunne anta at mange ledende Venstre-folk også har gjort opp et internt regnskap og konkludert med at Lars Løkke Rasmussen simpelthen ikke er mannen som gir partiet størst mulighet til å vinne neste valg.
De siste dagene har gitt oss to åpenbare eksempler på hvordan disse faktorene kan samles i en felles konklusjon. Samarbeidsforholdet mellom Løkke og folketingsmedlem og tidligere integreringsminister, Birthe Rønn Hornbech, har aldri vært det beste, men når Rønn tidligere i uka konkluderte med at Løkke nå bør gå av, var det begrunnet med frykten for at han kan sette regjeringsmakt etter neste valg på spill. I tilfellet Jens Rohde kommer noe lignende til syne: Rohde, tidligere parlamentarisk leder og nå gjenvalgt EU-parlamentariker, ble offentlig undergravd av Løkke, og har stilt seg i spissen for Løkke-kritikerne i Jylland.
Lenge regnet jeg det som mest sannsynlig at Løkke, ved å skyve den korte tida før et folketingsvalg foran seg, kunne ri av også denne stormen. Jeg har skrevet det flere ganger. Nå er jeg langt fra like sikker. Partikriser får sin egen dynamikk med en gang ikke lenger er istand til å tvinge gjennom disiplin på de indre linjer. Da kan summen av alle de kryssende motivene fort likevel bli at Løkke havner i minus på kontoen, og nå avkreves partilag over hele landet svar på om de fortsatt har tillit til partilederen.
Løkke-kretsen har undervurdert krisa ved minst to anledninger, kanskje tre: Først da de trodde at frifinnelsen i Venstres forretningsutvalg ville stilne kritikken. Dernest da appellen til indre ro etter innkallelsen til krisemøte falt for døve og ører. Og nå sist ved at forsøket på undergrave nestleder Kristian Jensens evner som redningsmann og statsministerkandidat kan se ut til å ha hatt stikk motsatt effekt av den strategene ønsket seg. En krets som har så dårlig oversikt over hva som rører seg på grasrota, og som bare har noen dager på seg til å håndtere frustrasjon som har bygd seg opp over flere år, kan ikke føle seg for trygg på seier.
Hvis Løkke overlever, vil han uansett måtte arbeide steinhardt for å vaske vekk den mistanken om pyrrhos-seier som vil ligge i lufta. Danskene er svært misfornøyde med begge sine to aktuelle statsministerkandidater, men det forhindrer nok ikke at det rundt omkring på Christiansborg vil kunne høres dumpe smell fra flygende champagnekorker, dersom Lars Løkke Rasmussen tillates å halte videre i nok en omgang.