Desemberkalenderen: «It’s good to learn from your mistakes, but that only works in youth»*

Da jeg skrev to store saker om den britiske YouTube-scenen i fjorårets desemberkalender, var premisset at verken Google (YouTubes eier) eller miljøet selv helt visste hvilken plass YouTube ville få i den nye underholdningsøkonomien. Det siste året har gitt noen svar, og mange av profilene på YouTube-scenen har gjort seg bemerket også utenfor videonettstedet: Google har fått på plass en ny musikkavtale, og den ekstremt upopulære kryssintegreringen mellom YouTube og deres glemte sosiale miedier-satsning Google+ er nå historie. De populære amerikanske YouTuberne Tyler Oakley og Grace Helbig har startet egne podkaster, produsent-brødrene Benny og Rafi Fine skal sende sine ekstremt populære «React»-programmer på Nickelodeon, den australske videobloggeren Troye Sivan har platedebutert, og romandebuten til den britiske YouTuberen Zoe «Zoella» Sugg har solgt i fantasiopplag (og opprørt en del fans som ikke kjenner til at kjente menneskers bøker ofte skrives i samarbeid med leiepenner). Et kobbel av folk som begynte ved å legge ut egne kortfilmer på YouTube, herunder Tim Hautekiet,  Bertie Gilbert og PJ Ligouri, som vi nevnte i fjorårets artikler, har signert avtaler med et nytt produksjonsselskap som blant andre Ron Howard står bak. Og mest oppsiktsvekkende: Maker Studios, som produserer videoene til PewDiePie, verdens mest populære YouTube-kanal, ble solgt til Disney i en avtale verdt over 500 millioner dollar i april.

Det er lov å begynne med noen av suksessene, slik jeg har gjort her, men den store fortellingen om YouTube i 2014 er langt mindre hyggelig. Da Alex Day, den britiske musikeren jeg brukte mye tid på i fjorårets desemberkalender-innlegg, ble anklaget for uønskede seksuelle tilnærmelser mot venner og fans i mars, kom det i det umiddelbare kjølvannet av lignende anklager mot YouTube-musikeren Tom Milsom. Det åpnet en bredspektret samtale om fankultur og seksualpolitikk som fortsatt pågår over hele internettet. Day, som forsvant fra offentligheten kort tid etter at han hadde bekreftet anklagene, forsøkte å besvare noen av spørsmålene i en video i oktober, uten særlig hell eller gehør. YouTube-miljøet samlet seg i et forsøk på å gjøre nettstedet tryggere for kvinnelige videobloggere og fans, selv om Day fortsatt hadde sine forsvarere i Twitter-sfæren.

Det flombelyse noen av de vanskeligste sidene ved internett-fankulturen; Fansens lojalitet til Det Ufeilbarlige Idolet, også etter at tilliten har blitt misbrukt, i blant på groveste vis. Delvis handler det om at deler av internett –og storsamfunnet, i Norge så vel som i USA – synes å mistro kvinners egenverdi, punktum. Det er velkjente problemer, som dessverre ikke synes å forsvinne. Men i Alex Day-tilfellet handler det også om noe helt moderne: Unge tilhengeres opplevelse av at mennesker de følger på YouTube gir uttrykk for hele deres persona på internett. Det fører til forestillingen om at de kjenner vedkommende, som forsterkes av interaksjon og innblikk via andre sosiale medier. Til slutt kan forsvarerne ende opp med det de oppfatter som et så autoritativt bilde av hvem deres utvalgte kjendis «egentlig» er,  at ingen fakta kan forpurre inntrykket deres. Bevisbyrden faller på den som dømmer deres idol, og den kampen kan de uansett ikke vinne: I vår forsvarer øyne kan de tross alt umulig kjenne YouTube-idolet godt nok, og iallfall ikke slik forsvareren selv gjør.

Alex Day-avsløringene har forandret debatten: Da den britiske YouTuberen Sam Pepper slapp en serie videoer hvor han med skjult kamera filmet hvordan jenter reagerte på at han la an på dem fysisk, var fordømmelsen massiv (Pepper forsøkte å forsvare stuntet som et «sosialt eksperiment» som skulle kritisere hvor vanlig seksuell trakassering er). Duoen Jack Howard og Dean Dobbs slapp låta «Consent», som handler om å respektere grenser. Dobbs liker å påpeke at «Consent» solgte veldig mye mer i sin første uke enn det nye albumet til Robin Thicke, fyren bak fjorårets notorisk sexistiske singel «Blurred Lines». Lex Croucher, Charlie McDonnell, Hank Green og mange andre laget videor om temaet.

Det er ikke lenger mulig å si noe meningsfullt om YouTube uten å forholde seg til samtalen om den nye fankulturens læringskurve om seksualpolitikk. Det gjelder også om man forholder seg til gamerne, YouTubes mest populære subkultur, hvor publikummet er langt mer mannsdomminert enn blant videobloggerne. «Gamergate», det vidtfavnende sekkebegrepet for debatten som startet da en kvinnelig spillanmelder ble utsatt for grove trusler denne høsten, har takknemlig nok fått mye oppmerksomhet, og omsider satt fyr under diskusjonen om hvordan kvinner behandles i det overveldende mannlige gaming-miljøet, som strekker seg langt utenfor YouTube.

Hvis 2014 er som de foregående årene, vil det progressive nettverket The Representation Project, som blant annet sto bak den fine aktivist-dokumentaren Miss Representation (2012), i løpet av få dager legge ut en video om hvordan kvinner ble behandlet i media i år. Men deres gjennomgang har tidligere i liten grad for holdt seg til de brukergenererte mediene. YouTubes vonde 2014 viser at konseptet om at smarte, kreative kvinner kan øse av sin iderikdom på internett uten å bli underkjent fordi de er kvinner fortsatt er fremmed for mange. Jeg håper den plattformen YouTube-miljøet har lagt i året som har gått gir flere jenter selvtilliten som trengs.

* Sitatet er hentet fra Meaning av Gavin DeGraw.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: YouTube-året.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*