Løkke, ett år seinere

På dagen ett år etter at Lars Løkke Rasmussen tvang et hasteinnkalt landsstyremøte i Venstre til å la ham bli sittende som partileder og dermed statsministerkandidat for borgerlig blokk, er partiets krise om mulig enda dypere. Håpet om å bli største parti, som ellers var i ferd med å bli mer en vane, er sakte erstattet av resignasjon. En ukes valgkamp har spist opp de borgerlige sammenhengende ledelse på meningsmålingene siden sentrum-venstre-regjeringa til Helle Thorning-Schmidt (S) tlitrådte i 2011. Og Thorning slår Løkke ned i støvlene både på personlig popularitet, troverdighet, moral og hvem man vil ha som statsminister. Det må smerte Løkke at det langt på vei er hans egen skyld, og mange i Venstre at de kunne ha unngått problemet ved å gi sin mørbankede partileder anledning til å gå av i egen regi, den skjebnekvelden i Odense Congress Center. For Søren Gade ble det med tanken på å utfordre Løkke, og nestleder Kristian Jensen valgte å forhandle seg fram til et slags de facto delt lederskap i stedet.

Kanskje trodde Venstre-troppene at Helle Thorning, i årevis karikert som en litt kald og ukarismatisk løftebryter som selv garvede sosialdemokrater lenge ønsket i yrkeseksil i Brussel heller enn som regent på Statsministerens Kontor, skulle forbli en like giftig figur i velgernes øyne som Løkke var. I valget mellom to upopulære statsministerkandidater, kunne Løkke tross alt stadig nå landets høyeste politiske embete, om det så skjedde ved hjelp av DF-velgere som stemte for en ganske annen kurs enn den Venstre staket ut. Men så, omkring nyttår, skjedde det noe: Thorning holdt en nyttårstale som satte en ny dagsorden. Innvandrings- og asylpolitikken ble strammet inn ytterligere, Socialdemokraterne forsøkte å overgå de borgerlige i omsorgen for arbeidslinja, og Thorning slo an et konservativt formulert forsvar for den sosialdemokratiske velferdsstaten. Samtidig begynte den lenge seindrektige økonomien å bedres, ledigheten begynte å falle og Thorning fikk gode skussmål for å ha samlet nasjonen etter de tragiske hendelsene i København i februar. Løkke og Venstre, stadig ikke bevæpnet med særlig annet enn tre år gamle anklager om at Thornings regjering var befolket av «løftebrytere» – en paradoksal, venstreorientert kritikk framført av borgerlige koryfeer – ble stående igjen som statister.

Politiske observatører anfører ofte at den som er først ute og lykkes med å definere motstanderen, har best sjanse til å lykkes. Lars Løkke Rasmussen er en takknemlig hovedmotstander. Socialdemokraterne måtte nylig tåle krass kritikk for en reklamekampanje («Hvem skal betale Løkkes regninger?») som knyttet Venstres uoppgjorte økonomiske politikk til Løkkes forhistorie med å oppføre seg slomsete med andres penger (enten det gjelder dyre middager i tida som minister, dyre flybilletter mens han ledet klimastiftelsen GGGI, eller dyre dresser på Venstres regning), men budskapet nådde iallfall igjennom? Vil du overtale Danmarks økonomi til denne mannen? Og nå, når Thorning står på motsatt side i TV-studioenes dueller: Vil du heller la Løkke lage nasjonalregnskapet enn Helle Thorning?

Nettopp velgernes skepsis overfor hans troverdighet gjør Venstres haltende valgkampstart så potensielt skadelig. Løkkes forsøk på å illustrere at trygdesystemet gjør det mer attraktivt for noen å motta offentlige ytelser enn å være i arbeid, ble til en ødeleggende debatt om hvorvidt Løkke hadde oppfattet og gjengitt anekdotene sine korrekt. Ikke bare tok det verdifull valgkamptid bort fra andre ting; for noen bekreftet det nok også mistanken om at Løkke er en «typisk politiker» som først og fremst tenker på seg selv og sin karriere, og derfor er troende til å si hva som helst. Historien om mannen fra Panorama var tilsynelatende sann, men om Løkke derfor hadde grunnlag for å trekke en generell konklusjon om at det «ikke kan betale sig at arbejde», er ikke like sikkert.

Da Løkke fikk forært statsministerposten fra Anders Fogh ved sistnevntes exit til NATO i 2009, skrev jeg en bloggpost med tittelen «Selvfølgelig kan Lars Løkke slå Helle Thorning». Det er talende for hvor skeivt Venstres valgkamp har kommet fra start at jeg kunne brukt nøyaktig samme overskrift i dag. Målingene viser dødt løp, men bare det at sentrum-venstre-blokka er kommet så nær, sender et tydelig signal om hvem som har vinden i ryggen. Akkurat nå er det ganske nøyaktig femti prosents sjanse for at Lars Løkke, som ikke er god i motgang, spolerer et valg Venstre i årevis regnet med å ha vunnet på forhånd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*