Etter folketingsvalget: Det Konservative Folkeparti

Ingen i Danmark er mer oppmerksom på at det er seierherrene som skriver historien enn Det Konservative Folkepartis gruppeleder, Brian Mikkelsen. Han ankom derfor partiets valgvake bevæpnet med et mer eller mindre bekreftet borgerlig flertall, utsiktene til konservative mandater på vippen og et superenergisk svennestykke i optimistisk spinn. På vei inn sa han til kameraene at forholdene lå glimrende til rette for å få gjennomført massevis av konservativ politikk; ja, han sa sågar at partiet sjelden hadde ligget så godt an til å få gjennomslag. Når han så gjentok budskapet til forsamlingen av frammøtte aktivister, og på den måten skrev Konservative inn på vinnerlaget, på tross av at partiet hadde oppnådd sitt dårligste valgresultat noensinne, var det nok flere enn undertegnede som oppfattet «brandtalen» som en audition for ledervervet.

En stund etterpå viste det seg så at dagens leder, den forholdsvis ferske Søren Pape Poulsen, såvidt klarte å knipe et mandat i Vestsjællands Storkreds. Helt siden han ble partileder hadde Pape signalisert at han kom til å trekke seg dersom han ikke ble valgt, og kanskje var det bakgrunnen for den nesten i overkant velopplagte talen til Brian Mikkelsen. Talemanuset hans kunne fungert like godt som en forhåndsutfylt stemmeseddel på Konservatives konstituerende gruppemøte, men der er det altså fortsatt Søren Pape som legger linja.

Selv om partisoldater med et minimum av hukommelse antagelig trakk et lettelsens sukk over at man ikke må finne en ny leder med det første, er det foreløpig ikke så mye mer enn hensynet til kontinuitet og stabilitet som taler for Papes lederskap. Han og partiet har bak seg en elendig valgkamp. Den berømte «STOP»-kampanjen gjorde det bortimot umulig å få øye på en positiv visjon for Danmark, og partilederutspørringen underveis i valgkampen bekreftet sånn sett min mistanke om at Konservative drev en forunderlig snever valgkamp. Den omstridte kandidaten Mads Holger ble ekskludert etter valget for å ha sammenlignet partiet med en døende pasient uten nevneverdig åndskraft, men det deprimerende er jo at han, etter den nyss avholdte valgkampen å dømme, langt på vei stilte riktig diagnose.

Så skal det umiddelbart legges til at Søren Papes utgangspunkt heller ikke var det beste. Under Barfoeds ledertid (2010-2014) virket det som om Konservative skiftet strategi annenhver uke – blant mye annet skulle partiet til ulike tider profilere seg som klimaparti, dernest som verdikonservative med sosial samvittighet, og så atter som en garantist for lavere skatt og næringslivets interesser. Disse prioriteringene er selvfølgelig ikke gjensidig utelukkende, men iakttakere av norsk politikk kan komme på å spørre Audun Lysbakken om hvordan han syns det går med å gjøre SV til et «breiere» parti. Denslags krever et svært langt tidsperspektiv, og utover  uklar kommunikasjon har SV og Det Konservative Folkeparti det til felles at tilværelsen faretruende nær sperregrensa gjør nettopp det til et knapphetsgode.

Valgresultatet tvang Søren Pape Poulsen til å konstatere at Konservative ikke har styrken som trengs for å gå inn i ei ny borgerlig regjering. Det er en ydmykende posisjon å befinne seg for et tradisjonelt «styringsparti», men skal partiet kunne kombinere gjenoppbygging med politisk press som realiserer det Brian Mikkelsen altså heroisk insisterer på at er en sterk forhandlingsposisjon, så har det egentlig ikke noe valg. Åra som juniorpartner i Anders Fogh og Lars Løkkes regjeringer herjet med velgerlojaliteten, uansett om partiledelsen sikkert kan vise til tilfredsstillende gjennomslag. Nå har de simpelthen ikke råd til å miste flere velgere på samarbeidets alter.

Noen navn gir kanskje håp om at den nye folketingsgruppa kan vise vei ut av uføret. Han er likt og mislikt, men Naser Khader er i det minste en markant stemme i en rekke debatter. Mannen bak Konservatives omdiskuterte valgkampanje mot «nazi-islamisme» har med åra – etter å ha vært folketingsmedlem for både Det Radikale Venstre og Ny Alliance – funnet sin nisje som en typisk utenriks- og verdipolitiker. Han blir iallfall en konservativ som velgerne fortløpende vil bli tvunget til å ta stilling til. Det er i seg selv gull verdt for et parti som, til tross for en avgjørende rolle i borgerlig blokk, må kjempe om oppmerksomheten hver eneste dag. Kjennere av partiet har også store forventninger til Rasmus Jarlov. Partiets profil fra bystyret i København har vært nevnt som en framtidig partileder. Den slags kan de som kjent få bruk for raskere enn de aner.

Til slutt er det verdt å merke seg at den tidligere nevnte Lars Barfoed ble et av ofrene for det fryktelige valgresultatet. Han ble ikke gjenvalgt, i likhet med nestleder Mike Legarth, også han en gang nevnt som en potensiell kommende leder. Superveteranen Per Stig Møller, blant mye annet tidligere partileder, utenriks- og  kulturminister, takket nei til gjenvalg. Minnet om hans parlamentariske gjerning kan imidlertid leve videre, dersom Konservative ender opp med hans gamle kontor som nytt grupperom på Christiansborg.

 

**

I serien «Etter folketingsvalet» vil vi dei neste vekene skrive om kvar dei danske partia står, med særleg vekt på valresultatet, den nye folketingsgruppa og strategiske utfordringar framover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*