Din ABC-guide til den politiske situasjonen i Danmark – folketingsvalg 2015-versjonen

Av | 27. mai 2015

I dag utskrev statsminister Helle Thorning-Schmidt valg i Danmark. Skrivekollektivet har laget en hendig, alfabetisk oversikt  som forklarer noen av de viktigste sakene og personene i den kommende valgkampen.

***

A – Annonser: Socialdemokraterne (S) startet året med den storstilte annonsekampanjen «Det Danmark, du kender», som Jørgen skrev om i januar, og fulgte seinere opp med en skarp beskjed rettet til innvandrere kjernevelgere: «Kommer du til Danmark, skal du arbejde». Uttellingen har vært god og har blitt tillagt noe av æren for at S i meningsmålingene har krøpet opp mot nivået fra forrige valg, etter mange år i bakleksa. Venstre forsøkte å sette tall på hvor mye penger en familie utenfor arbeidslivet kan få i offentlige overføringer, men de påståtte 454 215 kronene druknet fort i utregningsdiskusjoner velgerne gir beng i. Annonsekampanjene har i det minste avfødt noen politiske diskusjoner, men det er snart over: Så snart valget er utskrevet vil hver lyktestolpe i mils omkrets bli prydet av den flateste og dummeste typen annonser: De forhatte kandidatplakatene. (Se også: B – Bilagene, N – Naziislamisme)

B – Bilagene: Lars Løkke Rasmussens popularitetstall har aldri kommet seg ovenpå igjen etter nesten-vrakingen i fjor. Bildet av Løkke som en omtrentlig levemann med dårlig styr på andre folks penger har slitt på troverdigheten, og bidratt sterkt til at statsministeren har kunnet fremstille seg som tryggheten selv. Da er det en fattig trøst at ingen brydde seg omEkstra-Bladets søkte historie om skattebetalte pilsnere på reiser i Løkkes statsministertid, for skaden har skjedd. Det var det Socialdemokraterne forsøkte å tjene på med sin nyeste kampanje («Hvem skal betale Løkkes regninger?»), men det lyktes dårlig. Ingen kjøpte S-toppen Maja Panduros insistering på at saken egentlig handlet om Venstre-lederens uvilje mot å snakke om hvilke offentlige ytelser som skal kuttes. Socialdemokraterne ble oppfattet som bøllete på et tidspunkt hvor partiets moralske overtak på Venstre burde blitt kommunisert på en mindre grov måte. Venstres Kristian Jensen kalte det«et nyt lavpunkt i dansk politik».

C – Corydon, Bjarne: De første par åra var den ukjente, men kompetente finansministeren Bjarne Corydon en av de best likte statsrådene i Thornings regjering, men det siste året har fart røft med ham. Da regjeringen valgte å selge en del av det statlige energiselskapet DONG Energy til den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, gikk partneren SF ut av regjeringen, og siden har det blitt verre: SF, støttepartiet Enhedslisten (EL) og Dansk Folkeparti (DF) har kritisert framgangsmåten for salget, og Corydon har nektet å gi Folketinget tilgang til opplysninger som kan gi klarhet i hvorvidt Goldman Sachs faktisk leverte «det beste budet», som Corydon har hevdet. Enhedslisten har åpnet for mistillit, og kan på den måten ha framskyndet statsministerens utskrivning av valget.

D – Dagpengene: Reform SR-regjeringen overtok fra et borgerlig flertall (Venstre, Konservative, Dansk Folkeparti) og De Radikale i 2011, som forkortet dagpengeperioden fra fire til to år og har gjort «genoptjeningstid» til en del av dagligtalen. S og SF gikk til valg på å endre den, men De Radikale – reformens varmeste forsvarer – har stått imot. Fasit etter fire år er at omtrent ti ganger så mange som opprinnelig antatt har mistet dagpengene. Nå venter alle på at en kommisjon skal foreslå en permanent løsning. En påminnelse om at SR-regjeringen viderefører forgjengerens økonomiske politikk «i bredeste forstand», som det står i regjeringsgrunnlaget.

E – Eritrea-rapporten: Sønderkritisert landrapport om mulighetene for å sende eritreiske asylsøkere tilbake til hjemlandet, som holdt på å felle justisminister Mette Frederiksen, Socialdemokraternes antatt neste partileder. Saken minner på overflaten litt om Anders Anundsens ord om at det «åpnet seg en mulighet» for flere returer til Afghanistan. Daværende justisminister Karen Hækkerup (S) ville redusere antallet asylsøkere fra Eritrea, noe som også passer med Socialdemokraternes stadig hardere tiltak mot økte asyltall. Dansk UDI reiste til landet for å undersøke forholdene. Konklusjonen om at hjemreise var tryggere enn før møtte kritikk fra alle hold, og såvel sentrale kilder som rapportens hovedkonsulenter antydet at konklusjonene var farget av politisk strid i UDI. Mette Frederiksen har foreløpig tatt luven av saken ved å slutte seg til mye av kritikken. Rapporten var hovedgrunnen til at hun etter vår mening hadde det dårligste 2014 av alle i dansk politikk.

F – Fogh: Ved forrige valg var Anders Fogh Rasmussen generalsekretær i NATO, og derfor ikke tilgjengelig for hjemmepublikummet i valgkampen. Men nå står den gamle statsministeren fritt til å blande seg, hvis han – og Løkke – vil. Det er det lite som tyder på: Mange i Venstre har brukt mye tid å ta avstand fra det de nå ser på som en unødvendig raus økonomisk politikk i Foghs regjeringstid, og AFR selv er mest opptatt av tjene penger på konsulentoppdrag utenlands. Se likevel ikke bort fra at vi på denne plass kan komme til å nevne Foghs varme omfavnelse av George W. Bushs «forfriskende demokratidagsorden» noen ganger til.

G – Grønland: En lite omtalt detalj i det danske Folketinget er at Helle Thorning-Schmidts flertall baserer seg på to mandater fra Grønland og ett fra Færøyene. Grønland er tradisjonelt et sterkt område for Socialdemokraterne, og ved valget til selvstyreforsamlingen i desember 2014 beholdt søsterpartiet Siumut makten. Det var et valg i utide – landsstyreleder Aleqa Hammond måtte trekke seg etter anklager om at hun hadde brukt fellesskapets penger til privat forbruk. Siumut ble omtrent jevnstore med SFs søsterparti Inuit Ataqatigiit, men  gikk tilbake over ti prosent fra forrige valg. Det er signaler fra velgerne som bør få konsekvenser.

H – Hedegaard, Lars: Det blir ikke valgkamp i Danmark uten at ikke-politikere lufter tanker om å stille til Folketinget. I år var turen kommet til Lars Hedegaard, den ekstremt islamkritiske lederen for Trykkefrihedsselskabet, som så for seg å være løsgjenger i nasjonalforsamlingen. Flørtingen med ideen ble kortvarig: «Jeg kan ikke rende rundt i Vestsjælland og kysse babyer samtidig med, at jeg også skal passe det andet», forklarte han senere. I samme intervju ga han svært påholden støtte til DF ved valget, selv om de «er blevet noget slappe på det seneste». I Norge er Hedegaard nok mest kjent for å blitt utsatt for et attentatforsøk i sitt eget hjem i 2013.

I – Innsyn: Da en ny offentlighetslov ble vedtatt i 2013, etter mer enn ti års forarbeid og lang politisk strid, var avstemningsmønsteret i folketingssalen bemerkelsesverdig. Fire tradisjonelle regjeringspartier – Venstre, Socialdemokraterne, Det Radikale Venstre og Det Konservative Folkeparti – fikk selskap av regjeringas daværende førstereisgutt, SF, i «ja»-kolonnen. På nei-sida sto til gjengjeld tre partier uten regjeringserfaring – Dansk Folkeparti, Enhedslisten og Liberal Alliance. Striden gjaldt retten til innsyn i politiske dokumenter mellom embetsverk og statsråder, og mellom statsråder og folketingsmedlemmer. Særlig journalister uttrykte bekymring for at det ville bli vanskeligere å holde makta i ørene hvis flere forberedende dokumenter ble unntatt offentligheten, og saken ble ikke mindre pikant av at dagens regjeringspartiene hadde framført lignende kritikk av lovforslaget dengang det ble lagt fram av justisminister Lars Barfoed. Kontroversen, som for øvrig minner om en innstramming av offentlighetsloven på kommunenivå som debatteres heftig her hjemme for tida, var en av flere som svekket justisminister Morten Bødskovs troverdighet. Han måtte seinere trekke seg etter å ha gitt Folketinget feilaktige opplysninger om en komitereise til fristaden Christian

J – Jubileum: Danmarks Radio, den danske allmennkringkasteren (hvis TV-grein  nå bare heter DR, fordi den ikke lager radio), fylte 90 tidligere i år, men allerede i fjor var det et voldsomt leven. Regjeringen foreslo å nedlegge DRs Underholdningsorkester, og da kom borgerlige politikere plutselig på at den folkeligheten de ellers mener de kommersielle kanalene bør få ha for seg selv faktisk er en av statskanalens styrker. Til slutt endte det i privat minnelighet: Underholdningsorkesteret fortsetter utenfor DR-regi, støttet oppe av crowdfunding og private givere. Med den saken ute av verden fant DFs kulturpolitiker Alex Ahrendtsen omsider plass til å gratulere DR med dagen. Etter en harang om kulturradikalsme og det tyske TV-tilbudet i gratulantens barndom var det eneste som sto igjen at Matadorvar en fin TV-serie.

K – Kulestøteren: Ingen tenker lenger på Liberal Alliances (LA) Joachim B. Olesen som innehaveren av danmarksrekorden i kulestøt, og det passer nok det debattglade folketingsmedlemmet fint. Hans utvikling minner om den hans parti har hatt: Omsider kan det se ut til at velgerne har glemt partiets nær døden-opplevelse i 2009, hvor dets framtidige eksistens på et tidspunkt stod og falt på om partileder Anders Samuelsen ble innvalgt i kommunestyret i Horsens eller ikke. Siden forrige valg har LA kunnet gjøre som de ønsker: På den ene siden kan det liberalistiske partiet stemme med regjeringen i spørsmål om lettelser av innvandringsregler, for så neste dag flagge sitt mål om minusvekst i offentlig sektor. Begge standpunktene er uspiselige for Dansk Folkeparti, som var den uttalte hovedfienden daSamuelsen stiftet Ny Alliance; byggverket LA står på. Nå vil han ha alle de borgerlige partiene i regjering sammen.

L – LO: Et av de tydeligste tegnene på at Norge og Danmark nå en gang ikke er helt like likevel, er 1. mai-markeringene. I Norge er arbeidernes dag i et valgår nesten alltid en parademarsj – er Arbeiderpartiet i regjering, samles troppene bak fanene. Slik er det ikke alltid i Danmark: I fjor ble Helle Thorning-Schmidt så dårlig mottatt i Fælledparken at kommentatorer skumlet om at 1. mai var et av problemene hun måtte komme seg igjennom før det kunne bli aktuelt å skrive ut valg denne våren. Selve dagen gikk tålelig greit for statsministeren, og særligfagbevegelsens støtte til hennes forsiktige, nye toner i dagpengespørsmålet var kjærkommen. Det var ellers ikke opplagt: Kun få uker før, da Thorning feiret ti år som leder for Socialdemokraterne, advarte LO-leder Harald Børsting om at LO ønsker et mer uavhengig forhold til S (partiet har ikke gitt pengestøtte siden 2003). Det er forventet at LO, som har hatt fallende medlemstall i mange år, vil formalisere et samarbeid med den ikke-sosialistiske fagforeningen FTF når Børsting går av til høsten.

M – Maktkampen: Selv om det meste annet har gått galt for Lars Løkke Rasmussen, er han fortsatt klar favoritt til å gjeninnta statsministerposten etter valget. Han hjelpes av at Dansk Folkepartis oppslutning ligger på rekordnivå – og at DF ikke har noen interesse av å utfordre hans posisjon, selv om de to partiene nå er omtrent jevnstore i meningsmålingene. Men skulle Løkke likevel tape, er tida hans ute. Etter det langvarige lederdramet i Venstre i fjor tviler ingen på nestleder Kristian Jensens lederambisjoner, og derfor er det neppe tilfeldig at den tidligere forsvarsministeren Søren Gade i siste liten ble folketingskandidat for noen uker siden. Gade, som ble spurt om å stille mot Jensen dersom Løkke ikke hadde overlevd opprøret for et år siden, skal inn for å sikre at arverekkefølgen er i orden.

N – Naziislamisme: Etter at han falt ut av Folketinget ved forrige valg, var det en stund stille rundt den tidligere R- og Ny Alliance-profilen Naser Khader, men nå er han tilbake. Han stiller til valg for De Konservative i Skanderborg-Odder og Århus syd, og kan også ta æren for valgkampens voldsomste annonsekampanje. «STOP NAZI ISLAM ISME» heter det fra konservativt hold denne gangen, med orddeling og det hele. Begrepet er strikket sammen av Khader, og er ment å omfatte IS og omkringliggende terrorgrupper. Kampanjen har blitt kritisert for å være forenklende og upresis, og det er vanskelig å se hva den egentlig betyr. Likevel: Det er bedre enn den gangen K kjørte helsidesannonser på at partiet var mot innbrudd.

O – Offentlige utgifter: Et av opposisjonspartienes mest brukte retoriske grep er å hevde at regjeringen bruker penger som fulle sjømenn vil la «verdens største offentlige sektor bli enda større». Det hadde vært enklere dersom de borgerlige partiene var enige internt, men det er de slett ikke: Venstre og De Konservative vil fryse offentlige investeringer, Liberal Alliance vil kutte, mens Dansk Folkeparti i praksis er enige med regjeringspartiene om at offentlig sektor skal vokse med 0,6 prosent i året fram til 2020. Vi skrev om regjeringens nye investeringsplan for det offentlige her.

P – Pape Poulsen, Søren: Det Konservative Folkeparti har vært i trøbbel på meningsmålingene i mange år, og det var ikke helt overraskende da Lars Barfoed gikk av ifjor høst. Det var derimot ingen som helt kjente til hans avløser. Søren Pape Poulsen sitter ikke i Folketinget og hadde ingen nasjonal profil da han ble utnevnt til leder. Det har heller ikke gått særlig bra – for første gang diskuteres det i partiet om man overhodet har styrken til å gå inn i regjering etter valget. Pape har lovet å legge partiet «til højre for Venstre», og har varslet en røffere tone i innvandringsdebatten (se N – Nazi-islamisme). Sånt smerter det pene borgerskapet på partiets grunnplan, og få tror Pape får sitte lenge etter valget. Slik det ser ut nå, er det usikkert om han i det hele tatt kommer inn.

Q – Quo vadis, Dansk Folkeparti? DF har det siste året etablert seg som det tredje store partiet i dansk politikk, og har tidvis vært større enn både Venstre og Socialdemokraterne. Partileder Kristian Thulesen Dahl er vidt respektert, og har sluppet unna kritikk i dagpengedebatten, selv om det var han som skisserte endringene debatten handler om (se D – dagpengene). Spørsmålet om hvorvidt DF skal inngå i den nye, borgerlige regjeringen har opptatt kommentatorer og andre partier, men Thulesen Dahl har ikke konkludert offentlig. Det er ikke lenger utenkelig, slik det var da partistifter Pia Kjærsgaard ledet partiet, men DF ser med engstelse på hva som har skjedd med FrP i Norge.

R – Rettsforbeholdet: Helt siden velgerne sa seg enige med Holger og konen og sa nei til unionen ved folkeavstemningen om Maastricht-avtalen i 1992 har Danmark hatt unntaksrett fra eurosamarbeidet, det felles EU-forsvaret og overstatlig rettssamarbeid (det siste forbeholdet handler om unionsborgerskap, men det ble i realiteten tatt av bordet fra EUs side i Amsterdam i 1997). Seinest i mars 2016 skal velgerne stemme om å oppheve rettsforbeholdet og tilslutte seg blant annet EUs antiterror-arbeid. Det er et ønske ja-partiene S, SF, R, V og K har hatt i årevis, og i februar ble de omsider enige. DF og Enhedslisten ønsker å opprettholde forbeholdet.

S – SF: For et drøyt år siden var Socialistisk Folkeparti i fullstendig oppløsning. Kjente profiler meldte overgang til Socialdemokraterne i hopetall, SF forlot regjeringen og Annette Vilhelmsen trakk seg som leder. Det falt på Pia Olsen-Dyhr (som også var lederkandidat da Villy Søvndal ble valgt i 2005) å løfte partiet opp fra rennesteinen, og det har hun maktet på imponerende vis. SF ser ut til å trives med rollen som parlamentarisk grunnlag: Friheten har gitt dem mulighet til å fortsette kritikken mot salget av DONG Energy, saken de forlot regjeringen på, og Dansk Folkeparti har blitt en sterk støttespiller i kampen for en ny dagpengeordning. SFs oppslutning i meningsmålingene er fortsatt lavere enn det partiet ble vant med i Villy Søvndals storhetstid, men det ikke lenger noen som snakker om at SF kan forsvinne fra dansk politikk. Akkurat nå er det en seier i seg selv.

T – Terroren: Etter terrorangrepet i februar har det meste gått tilbake til normalen. Ingen forventer at terrorspørsmålet vil ha stor plass i valgkampen. Men de siste ukene har statsministeren fått kritikk for at hun på en pressekonferanse med internasjonale medier i timene etter terrorangrepet hevdet at de jødiske institusjonene i Danmark umiddelbart fikk økte sikkerhetstiltak. Det viste seg å ikke være korrekt. Justisminister Mette Frederiksen er fortsatt klar favoritt til å overta som leder for Socialdemokraterne dersom Helle Thorning-Schmidt taper valget, men terrorsaken og Eritrea-rapporten har svekket hennes autoritet blant velgerne.

U – Utkantsdanmark: Danmark har sin egen by mot land-dimensjon. De høflige omtaler utkantkommunene som sliter med fraflytning og utsatt næringsliv som «periferien». De mindre vennlig stemte kaller dem «Den råtne banan», fordi de slynger seg i en bue rundt landets by- og næringssentra. Store deler av periferien er gammelt jordbruksland – tradisjonelt fruktbar mark for Venstre – som mangler framtidsutsikter etter kommunereformen fra 2007. I aller siste liten har regjeringen lagt fram en tiltakspakke for distriktene, og Venstre vil flytte oppgaver ut av byene.

V – Valgknappen: Når man skriver ut valg i Danmark, heter det at man «trykker på valgknappen». Det er bare et uttrykk. Knappen finnes ikke.

W – Wilders: Danskernes Parti, under ledelse av en selverklært «tidligere» nazist, har invitert parlamentarikere fra Frankrike og greske Gyllent Daggry til Folkemøtet i Allinge på Bornholm i juni. Det samme skjedde under Almedalsveckan i Sverige ifjor, og avskyerklæringene har vært like klare som de var den gang (Bertel Haarder, folkemøtets initiativtaker, har kalt dem «nogle skøre kugler» som ikke skal få skygge for de over 2000 (!) andre arrangementene). Kommer gjør også den nederlandske demagogen Geert Wilders, som skal diskutere med Jyllands-Postens Flemming Rose. Hvorvidt det kommer noen politikere, er imidlertid plutselig usikkert: Ingen kan bruke dagevis på Bornholm når det er en uke til valget.

X – Kryss: Det tegnet danskene setter på stemmeseddelen. Avgjør både partipreferanse og hvilke politikere som velges inn fra det enkelte parti.

Y – Yahya Hassan: «Det er en demokratisk skandale», sier det nystiftede Nationalpartiets leder, Kashif Ahmad, om prosessen for å få lov til å stille til valg i Danmark. Det trengs 20.260 underskrifter for å bli oppstillingsberettiget (1/175 av de avlagte stemmene ved forrige valg), og det nye, innvandrerdominerte partiet hevder å ha samlet inn over 30.000. De har også diktersensasjonen Yahya Hassan med på laget, og på pressekonferansen hvor han kunngjorde sitt kandidatur skuffet han ikke – det ble en over 60 minutter lang enetale, rik på rytme og rotete i innhold. Skandalen partiet henviser til er at økonomi- og innenriksdepartementet bruker så lang tid på å godkjenne underskrifter, i seg selv en umåtelig omstendelig prosess. Nå satser Nationalpartiet på å stille med uavhengige kandidater i enkelte valgkretser.

Z – Zenia Stampe: Regjeringspartiet Radikale Venstre bidro til å holde sentrum-venstre-prosjektet flytende de første årene, men det har gått tråere etter at partileder Margrethe Vestager forsvant til EU-kommisjonen ifjor. Den nye lederen, Morten Østergaard, er populær internt, men sliter blant velgerne, og meningsmålingene viser rundt seks prosent oppslutning. Det er tre og en halv prosent lavere enn sist, men ikke noe særsyn i partiets 110 år lange historie. I Danmark velges folketingsmedlemmene etter antallet personlige stemmer i sin valgkrets, og den lave oppslutningen innbyr til noen interessante personkamper. Særlig spennende blir det i Sjællands Storkreds, der det sosialliberale håpetZenia Stampe stiller mot den tradisjonelt mer høyreorienterte Rasmus Helveg Pedersen. Helveg-navnet er hellig i R: Rasmus Helveg Pedersens morfar, far og bror er alle tidligere ministre, bestemoren var byråd i København. Hvis Zenia Stampe blir gjenvalgt, må det jubilerende partiet venne seg til at velgerne har brutt en av deres lenker til fortiden.

Æ – Ærbødighet: Verdi som det skorter på hos danske innvandrerungdommer, ifølge Venstres parlamentariske leder, Inger Støjberg, og da særlig når de inntar dansk underholdningskulturs katedral – kinoen. En gruppe tenåringer forstyrret filmopplevelsen såpass at hun skrev et opphisset Facebook-innlegg om saken. Der kom det fram at Støjberg gjerne vil at disse ungdommene «skal blive en del av vores samfund», «[g]ode borgere, der bidrager», verken mer eller mindre. Om den tidligere integreringsministeren med dette skåret billige poenger på generaliseringer om uhøflige innvandrere, eller bare glemte å telle til ti før hun satte seg til tasturet, kommer an på øynene som ser. Sikkert er det iallfall at kallenavnet «komiske Inger», som hun fikk i 2009 fordi hun i månedsvis hadde oppgaven med å benekte Anders Fogh Rasmussens åpenbare kandidatur til stillingen som generalsekretær i NATO, kom i enda hyppigere bruk blant hennes politiske motstandere.

Ø – Liste Ø: En snodig, sikkert for noen umåtelig irriterende bieffekt ved at valget kommer nå, er at Helle Thorning-Schmidt dermed har forlenget karrieren til Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen. EL (med listebokstav Ø) har nemlig et rotasjonsprinsipp som dikterer at deres kandidater må tre ut av Folketinget etter to perioder (eller sju år, dersom valgperiodene ikke er fulle), og reglene gjelder også for lederen. Når valget kommer nå, før valgperiodens utløp, får hun en sjanse til. Det er en glede for partiet, for Schmidt-Nielsen er en av landets mest populære politikere, og har hoveddelen av æren for at Enhedslisten nå er etablert som en reell konkurrent til SF på venstrefløyen.

Å – Liste Å. Det kan sies helt kort: Skal Helle Thorning-Schmidt skal ha noen sjanse til å overleve som statsminister, så må den tidligere R-ministeren Uffe Elbæks grasrotparti Alternativet (listebokstav Å) komme seg over sperregrensa på to prosent. Partiet har ligget over på enkelte meningsmålinger, men med mulig makt følger mer kritisk medieoppmerksomhet. Da han stiftet partiet, omtalte Elbæk prosjektet som ganske likt R, bare «mere grønt og mere iværksætteraktigt» (sitert etter hukommelsen). Han, og resten av rød blokk, må håpe at Alternativets særegne, radikal-demokratiske måte å utforme og presentere sin politikk på, kan treffe noen velgere som elllers ikke ville vært politisk hjemløse. (Politikens artikkelserie fra ifjor – se herherherher og her – og en serie intervjuer fra debattprogrammetDet Røde Felt gir en foreløpig fornemmelse av hva slags parti vi snakker om.) Samtidig kan Uffe Elbæk med fordel ta en telefon til en annen eks-radikal politiker, De Konservatives Naser Khader (se også: N- nazi-islamisme), som grunnla Ny Alliance i 2007 og så partiet stupe fra en oppslutning på mer enn femten prosent ved stiftelsen i mai og til å så vidt karre seg over sperregrensa ved valget i november. Også NA skulle skape et alternativt flertall. Det mislyktes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*