Ap-landsmøtet: Mer som Martin

Da Raymond Johansen ble kronet til partisekretær i Arbeiderpartiet for to år siden, skrev jeg at han var et naturlig valg, fordi han lå så godt an til å fylle nettopp den partisekretærrollen forgjengeren Martin Kolberg hadde formet. Kolberg var såvisst ikke den første partisekretæren med en skarp profil i den offentlige debatten, men han hadde slått seg fram fra relativ obskuritet til en plass som en av Arbeiderpartiets tenkere, og kanskje framfor alt, høyttenkere. Partisekretærrollen etter Kolberg måtte fylles av en person som hadde samme evne og vilje til å ta idêutviklingen ut der folk er, samtidig som det hadde vært en fordel om vedkommende ikke behøvde like lang tid på å sette seg i folkets og medias bevissthet som det Kolberg trengte. Skrev jeg, mer eller mindre, og mente at Raymond Johansen, allerede en markert statssekretær for utenriksminister Jonas Gahr Støre, og dessuten kjent Vålerenga-personlighet, hadde dekket den kvalifikasjonen allerede.

Men det er først nå det ser ut til at Johansen er i ferd med å fylle skoene for alvor. Han har vært en nokså uredd debattskaper i offentligheten, særlig på Vestlandet, som leder for kystoffensiven og vekselvis postkasse og kanal for misnøye med kraftsituasjonen og strandsonepolitikken, for å nevne noe. Men for oss som har opplevd Raymond Johansen noen ganger på det som skal være en partisekretærs hjemmebane, talerstolen, har han til nå faktisk vært en liten skuffelse. Han har evnen til å formulere seg jordnært, og fininnstilte følehorn for menige partimedlemmer og sliteres bekymringer, men det er liksom som om det har manglet litt på gløden. I en kommentar i dagens Klassekampen sammenligner Kjell-Erik Kallset det inspirerende landsmøteinnlegget til Drammens-kandidat Masud Gharankhani med Martin Tranmæl, mens den avmålte Jonas Gahr Støre minner den erfarne Ap-observatøren mer om Trygve Bratteli. Litt sånn har det vært med Raymond Johansen også. Mer Bratteli enn Kolberg.

Men han er varm i trøya nå, Raymond. Han beveger seg mer ubesværet opp og ned på decibel- og temperaturskalaen enn før. Han var helt der nede, inntrengende og empatisk, når han fortalte om en person han hadde møtt som hadde fått en ny sjanse til å komme videre i livet fikk hjelp til å lære seg sosiale ferdigheter og overvinne usikkerhet. Historien rørte landsmøte som en fortelling om viktigheten av aldri å gi opp mennesker, og å bygge fellesskapsløninger som kan gi folk tilbake troen på seg selv. Litt senere var partisekretæren imidlertid nærmest hvitglødende av rettferdig harme over høyresidens forsøk på å framstille seg som historiske velferdspionerer. Kvakksalveri, freste Johansen, og fikk en av landsmøtets lengste applauser.

Som det sømmer seg en peptalk foran en kommunevalgkamp, var talen pepret med lokale eksempler, og shout-outs til lokale kandidater, som en etter en fikk marsjordre for å forklare velgerne hvorfor forskjellen på Arbeiderpartiet og høyresiden ikke er ubetydelig. Det var ordførerkandidaten i Fredrikstad, som skulle overbevise velgerfolket om at fire års borgerlig styre er mer enn nok, og dronninga, Rita Ottervik, som fikk mandat til å forsvare det hun allerede har fått til. Mest av alt skal det handle om kampen mot sosial dumping, profittinteresser i kommunale kjerneoppgaver, og et arbeidsliv som har plass til alle.

Etter at nestleder Helga Pedersen igår hadde stukket inn noen formanende ord til uskikkelige rødgrønne kommuner om å feie for egen dør («På norsk høyreside i dag råder det like fullt en idé om at bare et produkt eller en tjeneste blir levert, så betyr det lite hvilken måte det skjer på. Partifeller, i den grad en slik idé har vært innom våre egne rekker, så la oss benytte anledningen til å erklære den som død.»), for å gjøre den prinsipielle kritikken av Adecco-omsorgen tydeligere – og referansene til førstedivisjonsfotball enda flere – kunne partisekretæren i dag rette skytset utover. Her er arven fra Kolberg tydeligst. Kolberg var aldri redd for å bli oppfattet som retthaversk; for å bli beskyldt for å tro at sosialdemokratiet hadde tilgang til en høyere sannhet. Han trodde jo faktisk det. Også Raymond Johansen er på sitt mest effektive når han behandler sosialdemokratiske løsninger som innlysende, når han kan forlate behovet for å rettferdiggjøre egen posisjon, og istedet denge løs på høyresidens samfunnssyn, enten det gjelder et råere arbeidsliv med manglende tiltak mot sosial dumping, eller FrPs fremmedskepsis.

Etter to år på posten er Raymond Johansen altså i ferd med å gjøre partisekretærrollen til sin egen. Han takler rolleforventningen bedre, samtidig som han sakte men sikkert finner sin egen stemme. Samtidig er han blitt litt mer som Martin Kolberg i måten han framstår på. Kanskje bør partisekretæren høres ut som en retthaversk rød klut for høyresiden. Sånt signaliserer selvsikkerhet. Selvsikkerhet omkring egne verdier er en forutsetning for at partiet skal være istand til å evaluere sin egne standpunkter. De neste åra må Raymond gjerne ta mer av den evauleringen i offentligheten.