Birthe Rønn Hornbech bør gå av

Politikk kan være en uskjønn øvelse, og noe av det minst vakre er å måtte gi folk sparken. Likevel, hvor mye statsminister Lars Løkke Rasmussen enn måtte ønske å beholde Birthe Rønn Hornbech (V) som integreringsminister; det løpet er kjørt. Hun må gå av. Gjør hun det ikke frivillig, må Løkke selv sette henne på porten.

Bakgrunnen er en sak om statsløse palestinere som Danmark er forpliktet av en FN-konvensjon til å innvilge statsborgerskap. Under Rønn har Danmark likevel handlet i strid med konvensjonen, noe som ble klart etter at en gruppe papirløse palestinere aktualiserte saken på nytt. Den konkrete saken løste seg, om enn sent, ved at alle de aktuelle søkerne til slutt ble innvilget statsborgerskap. Men saken slutter ikke med en alvorlig feiltolkning av internasjonale konvensjoner. Den slags kan en statsråd saktens overleve, hvis det kan sannsynliggjøres at statsråden ikke kjente til feilbehandlingen, eller handlet i god tro. Særlig dersom støttepartiet heter Dansk Folkeparti og feiltolkningen går utover innvandrere. Dansk Folkeparti spiser denslags til frokost. Nei, virkelig alvorlig – i parlamentarisk forstand – ble saken ikke før Information kunne avsløre at Birte Rønn Hornbech tilsynelatende har gitt Folketinget feilaktige opplysninger om når hun ble gjort kjent med at den danske håndhevelsen av loven var konvensjonsstridig. Hvis Rønn ikke ble oppmerksom på behandlinsfeilen før hun informerte Folketinget i januar 2010, hvorfor forhørte da hennes embetsmenn seg med svenske kolleger allerede i 2008, for å undersøke om Danmarks praksis var rimelig?

Politiken har rett, når de i sin nettutgave skriver at det brenner under føttene på integreringsministeren. Socialdemokraterne, som inntil nylig var uvillige til å kreve hennes avgang, kommer nå inn på linje med hele resten av opposisjonen. Og regjeringens samarbeidspartner Liberal Alliance strammer for alvor skruen. Enten skal det gjennomføres en uavhengig granskning – som meget vel kan ende med kritikk som gjør det umulig for Rønn å bli på posten – eller så må hun gå av. Det er her Løkke – og Rønn – må bestemme seg for hva og hvem som er viktigst. Det synes ganske åpenbart at hvis regjeringen skal få fred om saken, og derigjennom igjen få muligheten til å sette sin egen dagsorden istedet for å bli jaget av presse og opposisjon fra tabbe til tabbe, så må mannskapet skiftes. Det er sikkert en smertelig erkjennelse samme uke som en omrokert regjering rundet ettårsmerket, men den er nødvendig.

Det skal samtidig sies at Birte Rønn Hornbechs personlig ikke har gjort saken enklere, verken for seg selv eller statsministeren. Hun har vært et notorisk uromoment i Venstre i mange, mange år, og sa faktisk flere ganger nei til å gå inn i den borgerlig-liberale regjeringen etter maktskiftet i 2001. Da Anders Fogh Rasmussen endelig fikk henne til å skifte mening i 2007, ble det likevel regnet som et skup. Men Rønn har hele tiden vært en uforutsigbar statsråd, og en som ikke alltid har virket helt bekvem med hva rollen innebærer, være seg parlamentarisk eller mediemessig. Tydeligst blir det ved at hun flere ganger, når hun blir stilt et spørsmål hun ikke liker, simpelthen nekter å svare. Og da snakker vi ikke “nekter å svare”, som i “gir klar beskjed om at hun ikke har til hensikt å besvare spørsmålet”, eller at hun bevisst tolker spørsmålet på en slik måte at hun kan svare på noe annet istedet. Nei, Birthe Rønn Hornbech nekter å svare. En gang da Anders Fogh Rasmussen hadde kritisert hennes håndtering av en sak offentlig, stirret hun taust inn i Danmarks Radios TV-kamera i nesten 50 pinefulle sekunder, før hun simpelthen forlot intervjuet. Og da hun nylig ble lei av å måtte besvare spørsmål om statsløse-saken i et innkalt samråd i Folketinget, slo hun ganske enkelt av mikrofonen for å slippe å uttale seg videre. Anders Fogh Rasmussen sa en gang at Birthe Rønn Hornbech ikke er helt som alle andre. Det er den snille versjonen. Uansett er det liten tvil om at en slik uutgrunnelig oppførsel både har surnet forholdet til en blodtørstig presse, og gjort den journalistiske fotfølgingen av henne til godt stoff. Summen av en smørbrødliste med alvorlige saksbehandlingsfeil, lysende arroganse og en pågående presse, må før eller seinere resultere i hennes avgang. Vi er antagelig nådd til et punkt hvor hennes to valg er mellom å gjøre det selv eller å bli kastet.

Saken er selvsagt alvorlig nok i seg selv, men den er også den er også taktisk uheldig for regjeringen. Hvis moralen blant regjeringspartienes tropper er så lav at de har gått fullstendig i ‘meg-selv-først’-modus, kan det tenkes at noen i De Konservatives ledelse godter seg litt over at Venstre endelig får sin del av den konstante negative presseomtalen. Men det hjelper jo ikke på den kommende valgkampen. Dette skulle ideelt sett vært uka hvor det snudde for de borgerlige: Ved å så tvil om fagbevegelsens vilje til å levere arbeidstidsreform som en del av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkepartis økomiske plan, ga LO-boss Harald Børsting borgerligheten noen gratispoeng. Regjeringen har i månedsvis forsøkt å slå hull på opposisjonens plan ved å hevde at den opererer med lekepenger som kanskje kan veksles inn i besparelser etter valget. Men så eksploderte altså saken om de papirløse enda mer enn før, og regjeringen mistet initiativet – igjen.

Dessuten fremviser den en arroganse og bunkermentalitet som ikke kler Lars Løkke Rasmussens løfte om en ny frisk etter Fogh. Det er kanskje naturlig for en regjeringskoalisjon som opplevde at den kunne bli gjenvalgt to ganger på tross av å ha ført Danmark i krig for å fremme George W. Bushs ‘forfriskende demokratidagsorden’, men denne gangen rammer det på hjemmebane, og det danner et mønster. Denne regjeringen er nesten like dårlig på å inrømme feil som den er god på å begå dem – tenk bare på saken om overbetaling av private sykehus, eller Lene Espersens avbud til et viktig ministermøte. Noen ganger er det best å legge seg flat. Den muligheten finnes visst ikke i Lars Løkkes plan. Da er det nest beste trolig å ofre Birthe Rønn Hornbech. Det burde ikke være slutten saken, men det kjøper i det minste tid.