Blokkpolitikkens oppløsning

Enhver med kjennskap til dansk politikk vet at det er risikabelt å erklære noe for stendødt (bare spør tidligere statsminister Poul Schlüter!), men hvis vi skal unngå skråsikkerhet kan vi i det minste si at det ser ut som om den rigide blokkpolitikken fra de siste ti åras borgerlige flertall synger på siste verset. Såpass forstår vi, etter at Det Konservative Folkepartis partileder Lars Barfoed og Det Radikales Venstres ditto, Margrete Vestager, i søndagens Berlingske Tidende ga hverandre hånden på at det skal være slutt på smale forhandlinger og -flertall for regjeringens budsjettforslag. Selv om de støtter forskjellige statsministerkandidater – Barfoed vil gjerne fortsette å dele regjeringsmakten med Lars Løkke Rasmussen (V), mens Vestager peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt – er de enige om at det nå skal være slutt på at en eventuell borgerlig regjering utelukkende forhandler budsjetter med støttepartiet Dansk Folkeparti. Til gjengjeld forplikter Vestager seg til at en ny sentrum-venstre-regjering utsteder forhandlingsinvitasjoner også utover det venstreorienterte støttepartiet Enhedslisten.

Det er et PR-kupp for Vestager, som i vår fikk tilbake fargen i kinnene av å inngå forlik med regjeringspartiene om tidligpensjonen. Nå vinner hennes fortelling, den om at de økonomiske krisetidene må møtes med bredt samarbeid og pragmatisme heller enn stivbeint blokkpolitikk, status som en slags uomgjengelig sannhet. Men, som tilfelle er med de fleste av De Radikales vinnerutspill, innebærer det betydelig politisk risiko for både regjeringsblokken og opposisjonsblokken. Isolert sett er utspillet helt i tråd med Barfoeds holdning til Dansk Folkeparti. Han har lenge flørtet åpenlyst med De Radikale, og vært enda tydeligere på sin skepsis overfor DF. Da Lars Løkke nylig stengte døra for DF i regjering, gjentok han bare det samme som Barfoed hadde sagt i lang tid. Ingen steder er slitasjen i den borgerlige blokken tydeligere enn i forholdet mellom De Konservative og DF.

DFs leder Pia Kjærsgaard har i lang tid insistert på at den dagen DF selv bestemmer seg for at de vil inn i regjeringen, så blir det slik, så det var ikke overraskende at hun følte regjeringspartienes avvisning som et ydmykende overtramp. Spørsmålet er bare hva slags gloser hun har igjen til å karakterisere Barfoeds komplott for å marginalisere hennes partis innflytelse? Vel, forræderi kommer i det minste i nærheten. Hun har brukt dagen på å oppfordre De Radikale og De Konservative til å fusjonere, hevdet at en stemme på De Konservative i realiteten er en stemme på Vestager, som jo peker på Thorning som statsminister, og for øvrig truet med å trekke DFs støtte til tidligpensjonsreformen, dersom K og R går inn for å myke opp den strenge danske innvandringspolitikken. Det er kort og godt tid for brannslokking i den borgerlige leir.

Samtidig er det ganske lett å se hvorfor Lars Barfoed agerer som han gjør. De Konservatives posisjon er ikke så ulik den posisjonen De Radikale var i før de kom med i pensjonsforliket. K har framstått som et parti parkert av så vel Venstre som DF, og med store problemer med å forklare hvilke saker de har vunnet fram med i regjeringen. Om løsrivelsen fra DF fungerer etter hensikten, kan den signalisere en løsningsorientert borgerlig pragmatisme som også minner om det vakuumet Ny Alliance ønsket å fylle da de trådte inn på scenen i 2007. Det ideologiske kartet i Danmark er samtidig så uoversiktlig at det er vanskelig å vite hvor mye rom Barfoed nå frigir til høyre for seg, til for eksempel NAs etterfølger Liberal Alliance, ettersom forholdet til Dansk Folkeparti er vanskelig å plassere på en høyre-venstre-akse.

Hos opposisjonen gir De Radikales utspill både muligheter og utfordringer. På den ene siden er det alltid velkomment med borgerlig splittelse, og særlig så lenge De Radikale kan bidra med å trekke stemmer over fra den borgerlige blokken. Men på den annen side er det begrenset hvor mye venstresiden har å tjene på at De Radikale oppfordrer til en “alle-mann-til-midten”-mobilisering. De må rett og slett velge om de går til valg mot den borgerlige regjeringen, eller mot blokkpolitikken som sådan. Ved å svelge Vestagers premiss, gjør de mest av det siste. Vestager legitimerer at de desperate tider medfører at det kun er DF som er en uaktuell forhandlingspartner, hvilket begrenser en skarp politisk kritikk av Venstre og Konservative, også for hennes medsammensvorne i S og SF. Hvordan skal kritikken av Lars Løkkes forskjells-Danmark få fotfeste, hvis de samme partiene som ønsket denne utviklingen likevel skal få automatisk invitasjon til framtidige budsjettforhandlinger med en ny regjering? Det er åpenbart ikke planen å erstatte ett systemskifte med et annet.

Det er selvsagt ingenting som tilsier at invitasjon til brede forlik nødvendigvis vil føre til å at de brede forlikene faktisk materialiserer seg, men bare ved å låse S og SF til å prøve, har R fratatt dem betydelig handlingsrom. Men hvis det lykkes, er det et politisk-taktisk mesterstykke av Margrete Vestager. Det var kanskje naivt når S og SF under framleggelsen av deres felles økonomiske politikk ifjor insistere på at Vestager ikke fikk flytte et komma, men det er ikke før nå hun har vist hvilken innflytelse hun sitter med i den røde blokken. Og midt oppi dette ser vi de to kanskje tydeligste utslagene av 2000-tallets blokkpolitikk. For det første en økonomisk politikk som har vært langt fra bærekraftig, og som det trengs en ny regjering for å rydde opp i. For det andre at de borgerlige har satt seg så tungt på dagsordenen at S, SF og De Radikales regjeringsalternativ mer er et alternativ som springer ut fra sentrum, der det borgerlige har sitt utspring på høyresiden.