Jeg er ikke rett mann til å gjøre meg til dommer over den politiske logikken som ligger bak justisminister Knut Storbergets avgang i dag; den hviler tungt på et sakskompleks (politi- og rettsvesenets ageren under etter 22. juli) som jeg og mange andre ikke har hatt lyst eller overskudd til å sette oss tilstrekkelig inn i. Likevel står det klart for meg at regjeringen denne fredagen mistet en av sine mest nytenkende og handlekraftige ministre, og en justispolitiker som kom, så og gikk fra jobben med visjoner og resultater som få andre justisministre kan vise til.
Jeg har alltid likt Knut Storberget bedre enn det kan virke som (sånn er det med de fleste Ap-statsråder), men et søk i Skrivekollektivets arkiver viser at kollektivets skribenter har gitt mannen hard medfart, både for datalagringsdirektivet (ved gjest Roger Valhammer), hijab-debatten (som både jeg og Pål skrev om; vi var tilogmed uenige) og forslaget til ny ytringsfrihetsparagraf. I innlegget om hijab-debatten skrev jeg sågar, med en bloggers tidsriktige skråsikkerhet at du, leseren, ikke kunne «[forvente] deg noe som helst av nytenkning fra nyere norsk justispolitisk histories mest nytenkende minister fremover, hvis det har til utsikt å å ha mer vidtrekkende kontroverspotensiale enn å si at tyveri er teit» (sidebemerkning: Danmarks daværende justisminister Lars Barfoed tok mitt «tyveri er teit»-råd og gjorde det til en valgkampannonse).
Oh boy, jeg tok feil.
Man kan, sett i bakspeilet, si mange ting om Storbergets tid som minister, men at han sluttet å tenke, er ikke en av dem. I presentasjonen av de nye ministrene på Slottsplassen i formiddag, trakk statsministeren særlig frem Storbergets engasjement for bekjempelse av vold mot barn og kvinner. Det er ikke vanskelig å underskrive på Jens Stoltenbergs ord. Også i kriminalomsorgen, særlig innenfor feltene rus- og ettervern, har Storberget gjort mer enn noen andre før ham, til dels med motstrid fra regjeringens helsepolitikere som resultat.
Det er ikke til å unngå at Storbergets ettermæle i norsk politikk vil bli målt opp mot 22. juli. Det får bli en debatt for andre. I mine øyne har Knut Storberget vært en så sterk justisminister at det er fristende å bruke ordet «nytenkende» enda en gang. Det er en stund siden sist man kunne si noe slikt om en norsk justisminister.
P.S. Da jeg jobbet som fylkessekretær AUF, fikk jeg en gang møte justisministeren, som hadde vært i byen i anledning et møte i rørsla. Det var sen kveld i Bergen, og jeg satt i telefonen inne på mitt mikroskopiske kontor i første etasje på Folkets Hus. Plutselig stod Knut Storberget i døren. Jeg måtte unnskylde overfor min telefonpartner («Jeg tror jeg må legge på…Det står en justisminister i døren») og legge på. Storberget sa noe om at «her var det ikke mye plass», og at AUF måtte få nye kontorer. Samme vår flyttet vi opp i tredje etasje, til et kontor som hadde slik luksus som lys og vindu. Knut Storberget beviste sin evne til gemyttlig handlekraft, igjen.