I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Pave Frans.
******
«…like the boy who was given the keys to the world/but decided to sleep in the street.» (To Hell With The World, David Ford)
Desemberkalenderen er ikke en konkurranse, men allerede på julemånedens første dag er det fristende å utrope Den Katolske Kirke til en av de store vinnerne. Hadde noen spådd for et år siden at 2013 skulle bli et år preget av optimisme, god PR og et friskt pust, ville vedkommende sannsynligvis i beste fall blitt møtt med medfølende overbærenhet over egen naivitet. Men så er det heller ikke hverdagskost at en pave går av med pensjon. Den til enhver tid Ufeilbarlige har en tendens til å bli på sin post til siste åndedrag. I mars ga imidlertid pave Benedikt 16. beskjed om at han ville fratre, og noe usett i moderne kirkehistorie inntraff. Kirka måtte ganske enkelt finne ut hvordan man håndterer det å ha to høyst levende paver samtidig. Mediene gikk litt i spinn, men hovedsakelig på den gode måten.
Kardinalenes valg av ny pave er alltid forbundet med åndeløs spekulasjon på sviktende grunnlag, men ganske raskt formet det seg en slags enighet blant allmuens meningsmakere om at kardinal Jorge Mario Bergoglio, erkebiskop i Buenos Aires, var favoritt til jobben. Det viste seg å holde stikk, og medier og andre begynte den vanskelige jobben med ikke bare å bli kjent med den nye paven, men å gjøre opp status over Joseph Ratzinger. Kortversjonen er at pave Frans, som den nye vil kalles, er det meste av det Benedikt ikke var. Eller; det kunne man iallfall få inntrykk av i euforien. Hvordan han styrer Kirka i praksis, gjenstår for en stor del å se.
Umiddelbart var det viktigste for den katolske kirka tilsynelatende at Frans ikke var pave Benedikt. Benedikts pavetid ble sterkt preget av kirkehierarkiets først systematisk unnfallende, og deretter katastrofalt seindrektige håndtering av de omfattende overgrepssakene som har kommet til overflaten de siste mange åra. Helt ukontroversiell var heller ikke utnevnelsen av pave Frans. Ikke minst ble det stilt spørsmål om hvorvidt han gjorde nok for å beskytte katolske prester som ble bortført under det argentinske militærdiktaturet. Når det gjelder overgrepssakene, har Frans imidlertid sjansen til å sende et sterkere signal enn forgjengeren noensinne gjorde, om at dette er noe kirka tar på dypeste alvor.
Det første trekvart året bærer i det minste bud om en pave som er mer lydhør og ydmyk enn sin forgjenger. Han valgte sitt navn etter den asketiske velgjøreren Frans av Assissi, og snakker gjerne og med overbevisning om nødvendigheten av en kirke som har solidaritet med de fattigste blant oss. Viktigst er det trolig at han framstår som en mann som lever som han preker. Å være i utakt med tidsånden er en ikke ubetydelig del av den katolske kirkas oppgave, men det hjalp utvilsomt også på verdenskirkas omdømme og nypavens nyhetsinteresse at han signaliserte at han vil snakke mindre om kontroversielle verdispørsmål, og mer om katolisismens sosiale dimensjon. Vi som ikke er katolikker kan naturligvis forundres en smule over at noe som i homofilispørsmålet hovedsakelig var en retorisk nedtoning ble mottatt som et gjennombrudd, men la oss ikke bli for kyniske. Den katolske kirka har fortsatt et konservativt syn på abort, prevensjon og homofili, men framover skal paven ikke lenger gjøre fordømmelse til hovedsak. Det kan gjøre livet lettere for mange mennesker.
Det er snakk om små skritt. Men om vi skal dømme etter PR-responsen, skader det ikke at pave Frans vil gå dem i de fattiges sko.