Desemberkalenderen: Sensurens tilbakekomst?

Av | 23. desember 2010

Tidligere i desember jublet vi i herværende kalender over beslutningen om å avvikle forhåndsgodkjenningen av kinofilm i Sverige, og begrunnet oppstemtheten med ytringsfrihetshensyn og et farvel til dårlig fundert formynderi. Like oppunder jul er tida dessverre kommet til å trekke mesteparten av denne rosen tilbake. Samtidig som filmbransjen slipper for statens sakser og velmente råd og vink om allmennhetens beste, skal nemlig den svenske allmennkringkastingen (SVT/SR) igjennom en ny prosedyre for – wait for it – forhåndsgodkjenning av nye programmer og tjenester. Den borgerlige regjeringen, som hele tiden har vist forakt for selve grunntanken bak public service, begrunner inngrepet med hensynet til kommersielle aktører. De vil altså at nye konsepter (programmer eller tjenester, som SVT Play eller podcasts osv) fra SVT/SR skal innmeldes til Medierådet, hvor konkurrentene får uttale seg om hvorvidt konseptet kan tenkes å påvirke kanalens inntjeningsvilkår, før rådets anbefaling går videre til en endelig beslutning hos kulturministeren.

Et angrep på ytringsfriheten, sier du? Det synes jeg også, og toppsjefene i Sveriges Radio og Sveriges Television er enige med meg. Regjeringen skyver EU-kommisjonens signal om at programmer produsert med offentlige kroner skal testen for markedsvridning foran seg, men har allerede inntatt en defensiv og inngripende holdning. Kulturminister Lena Adelsohn Liljeroth sier riktignok, i en lite oppklarende pressemelding, at det skal være opp til SVT/SR selv hvilke programmer eller tjenester som innmeldes, men det er usikkert hvordan dette skal forstås. Den bevisst vage ordlyden gjør saken fristende som ammunisjon for de av oss som mener at regjeringen lenge har vært på jakt etter en måte å svekke SVT/SR på. Det er ikke sikkert at regjeringen behøver å være spesielt aktiv med rødpennen dersom selve frykten for et nei i seg selv begrenser nyskapningen og dynamikken innad i kringkastingen. Hvis resultatet blir en blodfattigere og mindre kulturelt og samfunnsmessig relevant versjon av SVT og SR, kan regjeringen oppnå å svekke hele allmennkringkastermodellens oppslutning,

Debatten er selvsagt ikke ny, og heller ikke uvesentlig i seg selv. I takt med at formidling flytter seg til stadig nye formater, er det helt naturlig at kommersielle aktører er interessert i å hegne om sine inntektsmuligheter. Men samtidig er det en forutsetning for selve legitimiteten og kvaliteten i public service at den foregår uavhengig av hva som til enhver tid er politisk mote. Adelsohn Liljeroth må gjerne hevde at hun ikke vil bedrive innholdssensur, men dersom SVTs videreutvikling i ytterste konsekvens kan avhenge av politisk ledelse, vil det også påvirke SVTs innholdsbeslutninger.

Til syvende og sist handler diskusjonen om hva som er en allmennkringkasters oppgave. Dersom du mener at SVT/SR utelukkende skal ta seg av programmer som ikke er kommersielt interessante – og tilby dem på en måte som aldri er i konkurranse med kommersielle aktører – er dette sikkert et fremragende og logisk forslag. Men det hjelper også hvis du bærer et uuttalt ønske om å gjøre allmennkringkasteren så smal og irrelevant at den mister folkelig oppbakking. Dersom du derimot mener at public service-begrepet skal tolkes bredt, og at SVT/SR har et ansvar for å nå ut til så mange brukere som mulig, uavhengig av om det er på TV, nett, podcast, Ipad etc., bør forslaget spore til kamp.

Med den regjeringen som idag styrer Sverige, er jeg ikke engang sikker på om jeg mener det er SVT/SRs kommersielle konkurrenter eller regjeringen selv, som er den største trusselen mot allmennkringkasteren som vi kjenner den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*