Et ‘Randslide’ og dets konsekvenser

Av | 23. mai 2010

Da jeg skrev om tea party-bevegelsens stadig strammere grep om det republikanske partiet for noen uker siden, trakk jeg fram libertarianeren Rand Paul fra Kentucky som en sannsynlig kandidat til å bli den første senatoren løftet fram av disse aktivistenes stemmer. Den gang etterlot jeg et inntrykk av at det vanskeligste hinderet fort kunne bli å vinne den republikanske nominasjonen. De første dagene etter tirsdagens nominasjonsvalg gjør det nødvendig med en nyansering.

Rand Paul vant den republikanske nominasjonen overveldende, med 24 prosents klaring til establishmentfavoritten Trey Grayson. Så drøyet han heller ikke et sekund med å erklære seieren som “et signal fra tea party-bevegelsen”. Det må ha smertet de rene og ranke i partiets establishment, som selv om de er meget konservative, har en annen forståelse av hva som er politisk oppnåelig enn aktivistene. I tillegg var størrelsen på Pauls seier et slag i ansiktene deres, og kanskje særlig senator Mitch McConnell, mindretallsleder i Senatet og en nesten mytisk skikkelse i Kentucky, som hadde lagt mye prestisje inn i å få nominert Grayson. McConnell og hans krets har ingenting imot tea party-bevegelsen, og de trekker villig på den når sjanser byr seg, men de følte at kunne være mulig å engasjere disse aktivistene uten å velge en så ytterligående kandidat som Rand Paul. De tok feil. Velgerne ville ikke ha den som partiledelsen hadde håndplukket for dem.

Paul er etter mitt syn favoritt til å vinne senatssetet i november, men det fordrer at partiet ganske raskt klarer å strømlinjeformet. Libertarianismen kan være en underholdende intellektuell tankelek, men den er så radikal og konsekvent at den uvergelig vil kollapse i første møtet med virkeligheten, enn si velgere. Nettopp det er akkurat nå Rand Pauls problem. For mange velgere som ikke deltok i republikanernes nominasjonsvalg, men som Paul er avhengig av å vinne i november, kan onsdagens kandidatintervjuer på NPR og The Rachel Maddow Show ha vært det første de hørte fra ham. Det lover ikke godt.

Begge steder fikk Paul spørsmål om sitt syn på borgerrettighetsloven Civil Rights Act fra 1964, som blant annet forbød segregering av offentlige institusjoner og private virksomheter. Problemet var at Paul ikke ville svare. For å unngå å bli stemplet som rasist understreket han gang på gang at han avskyr all rasisme, og at han er motstander av all diskriminering i offentlige institusjoner. Men det sier seg selv at et slikt svar etterlater et stort gapende hull. Hva med bedriftsledere som ville fortsette å diskrimere, ville Maddow vite. Burde de få lov til det? Den samme regla fra Paul. Det må ha vært ubehagelig for Paul å blitt utfordret så direkte på sin ideologi, men det var nødvendig.

Rand Paul er ikke rasist; han er markedsfundamentalist til et punkt hvor private bedriftseieres rett til å fatte en business-beslutning om diskriminering overtrumfer storsamfunnets ønske om å forby det. Slik jeg forstår Paul (“I abhor racism, and I think it’s a bad business decision (…)”) mener han at det er feil av staten å gå inn å pålegge virksomheter å slutte å diskriminere. Dette er i hans øyne noe konsumentene kan ta seg av, gjennom protester, boikottaksjoner, uten statlig innblanding. Det høres tilforlatelig ut, bortsett fra at det overhodet ikke stemmer med historien fra 1960-tallet. Rasebarrierene i USA hadde aldri blir bygget ned så raskt om det ikke hadde vært for Civil Rights Act. Det er en sannhet som libertarianismens renhet, som Rand Paul forsvarte helt til han forstod at det var politisk selvmord, ikke er istand til å ta inn over seg.

Du vet at en politisk kampanje er gått av skinnene når en nyvalgt kandidat må sende ut en pressemelding for å presisere at han ikke ønsker å reversere Civil Rights Act, og når det innebærer en flip-flop at han til slutt sier seg enig i statens rett til å forby diskriminering også i private virksomheter. Episoden har selvsagt også gitt demokratene blod på tann. Jack Conway gikk seirende ut av et jevnt demokratisk primærvalg, men fikk med dette en umiddelbar sjanse til å samle partiet i fordømmelse av Rand Paul, og etablere noe av den kritikken demokratene tror kan gi dem en vinnersjanse i november; at Rand Pauls verdier er i utakt med Kentucky. De henviser gjerne til at Dan Mongiardo (D) nesten nektet senator Jim Bunning (R) gjenvalg i 2004, og bygger årets kampanje på å appellere til uavhengige velgere om å avvise Pauls ekstremisme. Og det kan være en åpning her. Så lenge Paul la fram sine synspunkter på økonomisk politikk – som er plenty ytterliggående nok – var alt lutter glede i tea party-bevegelsen, og hans outsider-populisme hadde betydelig tiltrekningskraft også utenfor deres rekker. Men i det øyeblikk han trådte over streken, og tok med seg sin libertarianisme inn i en diskusjon om borgerrettigheter, risikerte han samtidig at alt han sier heretter, kan tolkes inn i et ekstremist-perspektiv. Rand Paul mistet simpelthen grepet om sitt offentlige image helt fra starten av.

Derfor kan demokratene vinne i Kentucky i november.

2 tanker om “Et ‘Randslide’ og dets konsekvenser

  1. Tilbakeping: Før RNC ’12: Siste heildagsseminar med gjengen | popcultpolitics

  2. Tilbakeping: Skrivekollektivet » Før RNC ’12: Siste heildagsseminar med gjengen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*