Filmåret 2010: Gjensynsgleden

Jeg liker Stephanie Zacharek, nå på Movieline, men filmanmelder på Salon siden jeg begynte å lese filmkritikk på nettet, men i årsoppsummeringen var det spesielt en ting jeg reagerte på. Hun later til å sette opp et slags skille mellom konsensusfavoritter og mindre åpenbare eller bredt elskede, personlige favoritter. Poenget hennes er antagelig å understreke at det er de filmene ingen vanligvis tar seg tid til å forsvare, eller som folk ikke nødvendigvis engang har sett, som gjør slike lister verdt å lese. Men i år skjedde det med meg, som det også skjedde når Stein Ove satte opp sin liste over sine favorittfilmer for 2010: En av konsensusfavorittene, David Finchers The Social Network, tronet øverst.

Det var derfor jeg ikke likte tonen i artikkelen til Zacharek. For meg var nemlig Finchers film nettopp den jeg følte aller sterkest for; den jeg er villig til å gå i døden for å forsvare. Men på tross av at den møtes med unisone kjærlighetserklæringer nå: Det kommer ikke alltid til å være slik. Kritikerkonsensusen kommer til å skjerpe pennene fra dem som kanskje ikke likte den fullt så godt, og gruppetenkningsskeptikerne kommer etter hvert til å hoppe ned fra gjerdet som mumlende haters når de anser kysten for klar. Det har allerede skjedd i noen grad med Christopher Nolans Inception – en fremragende film jeg personlig likevel følte manglet en del på det følelsesmessige planet – og vil fortsette når Oscar-sesongen ruller i gang for fullt. Det kommer til å bli mange interessante diskusjoner av det, selv om akkurat filmdiskusjonen her på Skrivekollektivet nok kommer til å handle mer om hvem som får overøst den med flest superlativer.

For deiligst av alt er nå engang å ha noe å elske. Og med The Social Network mener jeg virkelig elske. Filmen er symptomatisk for mitt filmår på mer enn ên måte. Om noe, var dette året da jeg igjen omfavnet selve kinoopplevelsen som min foretrukne måte å oppleve film på. Det gjaldt mest av alle The Social Network. Jeg så filmen fire ganger på kino i løpet av en måned, og jeg elsket hvordan filmens kvaliteter åpenbarte seg for meg på nye måter hver gang, og ganske særlig fordi jeg så den under de optimale forhold som en kinovisning gir. Det er merkelig å tenke på idag, men første gangen jeg så The Social Network var jeg faktisk den i følget som var mest avmålt. Jeg likte filmen veldig godt, for all del, men jeg følte likevel at det var noe som manglet. Den virket simpelthen ikke stor eller allmenn nok. Manuset til Aaron Sorkin (The West Wing) og det iskalde men samtidig overraskende nyanserte Mark Zuckerberg-portrettet til Jesse Eisenberg fascinerte meg intenst, men jeg hadde umiddelbart vanskelig for å se at filmen lyktes i å fortelle noe bredere om hva historien om Facebook fortalte oss om min generasjon som sådan.

Heldigvis var jeg aldri i tvil om at jeg ville se den igjen, og ved første gjensyn falt jeg for Andrew Garfields framstilling av den litt naive medstifteren Eduardo Saverin. Garfield er glimrende i Never Let Me Go, men det er The Social Network som bør gi ham hans første Oscar-nominasjon, før vi mister ham til en ny runde Spider-Man–filmer. Først når jeg så nærmere på Saverin slo det meg at The Social Network er en slagkraftig historie ikke bare om lojalitet og svik, men også om hvordan distanserte personer som Jesse Eisenberg-versjonen av Mark Zuckerberg står betydelig bedre rustet til å dra nytte av den sosiale nettverksrevolusjonen enn Garfields Saverin. Begge er en del av et utenforskap, men Zuckerberg er bedre skodd for å komme ut av det.

Tredje gang jeg så The Social Network lente jeg meg litt tilbake i forhold til selve historiefortellingen – fordi jeg nå mente at filmen fortalte noe interessant om sin generasjon, ble jeg enda mindre interessert enn før i hvorvidt den for eksempel ga et fullstendig rettferdig bilde av den virkelige Mark Zuckerberg – og konsentrerte meg i stedet om dens filmatiske aspekter. The Social Network er full av scener som døpes til klassikere mens jeg skriver dette, og jeg mener det er fordi så mange av filmens kvaliteter går sammen i dem. Ta for eksempel scenen som på sett og vis innvarsler filmens siste akt, en scene fra en roer-stevne satt til en Trent Reznor-miks av Dovregubbens hall, hvor Zuckerberg-rivalene Tyler og Cameron Winklevoss’ nederlag tilsynelatende utløser den frustrasjonen som sparker igang det ene av fortellingens to søksmål. Scenen er ikke universelt elsket, mye på grunn av dissonans i forhold til resten av filmen, men for meg fungerer den av minst tre grunner. For det første, på grunn av Trent Reznors musikk, som inntil da har ligget som et skurrende, lett truende lydbilde som subtilt underbygger at det ligger et mer allment drama under overflaten enn det som til enhver tid er synlig. For det andre, et aldeles fantastisk fotoarbeid, som du igjen blir oppmerksom på at har tilført dybde og uro hele veien. Og til slutt, simpelthen det at regissør Fincher endelig tillater seg en stor gest, nesten som et startskudd, som signaliserer at dette er filmens point of no return. Det er en mesterlig scene.

Likeledes fungerer nattklubbscenen hvor alliansen mellom Zuckerberg og Sean Parker (Justin Timberlake) bekreftes. Igjen er det de tekniske aspektene som løfter helheten. Som Martin Sivertsen påpekte i podcasten Filmfrelst (14:28), har lydmiksen en betydelig del av æren for at scenen får nøyaktig den bass-drevne intensiteten den trenger. I den dunkende støyen fra et dansegulv sitter de to unge mennene og egger hverandre opp om muligheten for suksess, og lyd- og lyssetting gjør at Zuckerbergs kalkulerte fasade endelig sprekker, men på en subtil, nesten metaforisk måte. Det er her kinoopplevelsen virkelig kommer til sin rett. På tross av sin i utgangspunktet litt lunkne premiss, krever filmen simpelthen fullformatsbehandling.

Hvilket leder oss til min fjerde og foreløpig siste kveld i selskap med The Social Network. Denne gangen opplevde jeg ikke lenger filmen, like mye som jeg gjenopplevde den. Min emosjonelle opplevelse av den var i mellomtiden formet nesten like mye av traileren som av filmen selv, og jeg tok meg selv i å sitte, sitrende, og vente på mine favorittscener. Det føles ofte nesten litt simpelt å mene at en helt ny film er en klassiker, men for meg er The Social Network simpelthen en av de sterkeste filmopplevelsene jeg noensinne har hatt.

Og Stein Ove; det har vært et såpass interessant år også med tanke på filmtrailere – ikke bare med tanke på The Social Network, men også de mystiske trailerne til Inception, appetittvekkeren til Toy Story 3 og den misvisende traileren til A Single Man – at jeg håper du kan hekte på din oppfatning av hvordan de har påvirket våre filmforventninger i 2010. Og ettersom vi så så mange filmer sammen i år – og flere ganger – noen tanker om hva som løftet nettopp disse filmene ved første eller andre gangs gjensyn?

Jørgen.