Mange republikanere har interesse av å framstille det som uungåelig at John McCain natt til onsdag tapte ni stater (Ohio, New Mexico, Iowa, Florida, Indiana, Virginia, Nevada, North Carolina, Colorado) som stemte på George W. Bush i 2004. Det handler om kampen for å stake ut en videre kurs for partiet, men også om å, i selvhevdelsens navn, ikke gi fullstendig etter for påstanden om at Barack Obama nettopp har fått et tydelig, landsomfattende styringsmandat. Men en slik bekvemmelighetsforklaring er kortsynt, selv om det uten tvil kan framvises statistikk som underbygger et demokratisk overtak i velgermassen. McCains troverdighet og popularitet blant velgerne var i utgangspunktet stor nok til å gi Obama en tøffere kamp enn han fikk. Her er et knippe faktorer som kanskje samlet sett kan gi en forklaring på hvordan McCain endte opp på taperlaget:
1) It’s the economy (etc.). Vi kommer tidsnok tilbake til den kunstige oppdriften utnevnelsen av Sarah Palin ga McCain-kampanjen i begynnelsen av september, men det er utenfor tvil at det var finanskrisen som virkelig gjorde en ustø kampanje skakkjørt. McCains innrømmelse av egen utilstrekkelig i økonomisk politikk fikk sin egen oppdatering når han ikke bare viste samme politiske gangsyn som sin venn Phil Gramm (‘I see your nation of whiners and raise you strong fundamentals!), men samtidig klarte å påta seg medansvaret for rotet med den økonomiske redningspakken. Den hvite, gamle ridderen kom ned fra hesten for å se bailouten eksplodere for øynene hans, etter at han gjennom en kort uke i midten av august hadde erklært seg prinsipielt fornøyd med at Bush-administrasjonen lot Lehmann Brothers fall, før han dagen etter støttet en redningsaksjon overfor AIG og en gigantisk pengepose til Wall Street dagen etter det igjen. Det eneste han oppnådde var allmenn ydmykelse og en ekstra avstemning i Kongressen som skadet gjenvalgssjansene for hans republikanske kolleger. So not good.
2) The wider shade of Palin. Den Sarah Palin jeg kjente fra veepstakes-diskusjonene, kunne vært en styrke for McCain. Kandidaten som kom frådende ut av republikanernes landsmøte var det ikke. Slik situasjonen utviklet seg var det antagelig smart av McCain-kampanjen å forsøke å melke interesse for Palin så lenge som mulig, i et forsøk på å unngå å snakke politikk. Problemet var bare at isoleringen av Palin skapte så store forventningene til TV-opptredenene hennes at hun falt fullstendig igjennom. Ikke bare viste hun seg å være nærmeste oppsiktsvekkende dårlig forberedt, valget av henne fratok også McCain den siste muligheten hadde til å få overtaket på Obama når det gjaldt honnørord som erfaring og dømmekraft. Bill Ayers lå i Obamas fortid, mens Sarah Palin lå i John McCains framtid. Uansett hvor mange republikanske gressrøtter som tilslutt ble mobilisert av Palin; hun endte opp med astronomiske negative tall for egnethet hos alle andre. Målet her er ikke å påstå at Sarah Palin tapte valget for McCain. Visepresidentkandidater har ikke en slik makt. Men etter en tidlig energi-innsprøytning gjorde hun at han mistet handlingsrom.
3) McSame. Hvis det er en ting John McCain nå angrer bittert på – bortsett fra at han aldri tegnet opp en innenrikspolitikk som gjorde det mulig å se forskjell på den nåværende og den neste republikaneren i Det Hvite Hus – tror jeg det er at han fikk sagt dette tidligere: I am not George Bush. Han sa det, endelig, i den siste fjernsynsduellen, og det var et effektivt øyeblikk. Vi vet ikke hvorfor han holdt igjen så lenge, men teorien er vel at han var redd for å miste republikanske kjernevelgere som stadig ser på kritikk av Bush som forræderi. Men var det ikke nettopp disse velgerne Sarah Palin skulle holde i ro? Når avstandsmarkeringen endelig kom var det for seint til å overbevise velgerne om at McCain-mantraet Change is coming ikke var ironisk ment. Og deretter klistret Dick Cheney seg opptil McCain. When you vote for John McCain, think of me, sa George W. Bush i SNL-parodien. Nettopp.
4) Country first! Nei, vent; Obama er terrorist! Og se; Joe er rørlegger! (etc.), Dette er det punktet som like gjerne kunne hete Verken Rick Davis eller Steven Schmidt er Gud, likevel. Davis ble berømt for å ha sagt at dette valget ikke skulle handle om politikk men om personlighet, og Schmidt var deden gamle Karl Rove-læregutten som ble hyret inn for å sørge for at budskapsdisiplinen holdt substansen langt borte fra journalistenes penner og mikrofoner. Det lyktes lenge, både med Obama som superstjerne-historien og presentasjonen av Sarah Palin (lipstick on a pig, noen?), men selv ikke Schmidt kan redde det som ikke kan stå fra å falle, som det heter i den gamle liberale devisen. Amerikansk finanssektor kunne ikke bli stående ved egen hjelp, og den en gang genierklærte presset fram McCains nevnte grå ridder-stunt. Og når det ikke fungerte, ble alt som het message discipline kastet over bord. Føderal sløsing ble til valgfusk, som ble til Bill Ayers, sosialisten Obama, rørleggeren Joe og Joe the Biden. Det var riktignok forandring i massevis, og det i et forrykende tempo, men det virket kalkulert og smått.
5) Congratulations, Barack! You’re rich. Men det var altså ikke McCain. Ikke i sammenligning. Smutthullene i den forlengste avvendte mavericks egen valgkampfinansieringslov ga ham riktignok anledning til å la partiet ta en del av regningen, men fikk aldri tettet gapet til Obama. Det betyr ikke at McCain gjorde en feil ved å motta offentlig finansiering (jeg tviler sterkt på at han ville samlet inn mer penger på egen hånd), eller at Obama skal korsfestes for å ha brutt et gammelt løfte. Det betyr ikke engang nødvendigvis at McCain-kampanjen ville klart seg veldig mye bedre med like mye penger som Obama (ikke alt tydet på at de helt visste hva de skulle gjort med dem – å trekke seg ut av Michigan når du ligger under med fem prosent, for i stedet å satse alt på Pennsylvania, som han endte opp med å tape med elleve?). Men Obamas bakkestyrker var bedre og bredere enn McCain i alle viktige vippestater. Når Sarah Palin ikke kan gjøre mer må pengene gjøre resten. John McCain hadde dem ikke.
6) Han visste ikke hvordan han kunne vinne. Dette bygger på de to foregående punktene. Jeg er overbevist om at Obama-kampanjens evne til å holde fast ved en game-plan for å nå 270 valgmannsstemmer, og motet til å holde fast ved også i tøffe tider, som til slutt ga dem seieren. Situasjonen for McCain er selvsagt ikke direkte sammenlignbar, fordi hans mulighet til å tegne opp valgkartet på nytt var mindre enn Obamas, men det betyr ikke at McCain burde fritas fra å legge en vinnerstrategi. En stund gikk den gjennom rustbeltet, og særlig demokratisk-orienterte vippestater som Michigan og Pennsylvania, men jeg mener McCain forhastet seg når han kastet inn håndkleet i Michigan. Dette var ikke året for å rygge inn i Det Hvite Huset på George W. Bushs 2004-kart, men det var det McCain til slutt endte opp med. Forsøkene på å sette andre stater virket i ettertid så puslete at jeg har vanskelig for å finne en annen plan. Men om så er, må vel påstanden om at McCains enestående grep om uavhengige velgere ha vært noe kampanjen ikke engang selv trodde på?
7) Den John McCain jeg engang kjente-faktoren. Eller; media. McCain-kampanjens klager på mediene positive særbehandling av Obama er ganske sikkert overdrevet, og ga seg uansett ikke det avgjørende utslaget som de hevder, men det er ingen tvil om at McCain tidlig mistet grepet på sitt tidligere grunnfjell. Etter en sommer preget av Paris Hilton-sammenligninger, leppestift og hockeymødre mistet mediene tålmodigheten, der de ventet på at foridens McCain igjen skulle stige på Straight Talk Express 2000. Konsekvensen ble at kampanjen kastet godbiter om liberale hovedstrømsmedia til grunnfjellet, istedenfor å forklare hvorfor vanlige velgere burde gi McCain en sjanse. Imens ble idylliseringen av fortiden så sterk i media at det eneste som virket sikkert var at det veken var grunn til å ønske seg tilbake til McCain 2000, eller fram til McCains innsettelsestale 20. januar 2009.
***
Disse seks punktene er ikke ment å være uttømmende, og skal ikke nødvendigvis leses som årsaker til nederlaget i seg selv. Men jeg er ikke i tvil om at kombinasjonen av en upopulær president, en dårlig valgkamp, mangelen på et overordnet budskap og manglende vilje til å slippe de politiske stuntene for istedet å henvende seg med politiske løsningsforslag til velgerne, til sammen kan ha gjort ham til et eksempel på hvordan man taper både presidentvalg og personlig anseelse.
**
Jørgen Lien