The California Marriage Act, eller Prop 8.

Noen av Kollektivets mer dedikerte lesere kan muligens huske at skribenten for litt over ett år siden skrev innlegget «Om hvordan den norske homodebatten plutselig løp feil vei i møte med resten av verden». Der, og senere på kronikkplass i Bergens Tidende, skrev jeg om hvor rart det føltes at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris for 2009 på bakgrunn av sin dårlig tenkte, stigmatiserende rolle i debatten frem mot vedtaket om ekteskapsloven den sommeren. Hun svarte meg. Jeg svarte igjen. Verden gikk videre. Helt sentralt i mitt argument den gangen sto ikke bare fru Monsen (hvis hun anser seg selv som gift, da), som jeg fortsatt mener ikke er spesielt interessant – bare ødeleggende – men også den glemte historien fra valgdagen i november 2008, da Californias velgere samme dag valgte Barack Obama til president og tok fra delstatens homofile og lesbiske retten til å gifte seg.

På samme dag.

The California Marriage Act, eller Prop 8, grunnlovstillegget som ble vedtatt den dagen, var et borgerinitiativ som ble sendt til folkeavstemning som en reaksjon på at Californias høyesterett et halvt år tidligere hadde åpnet for at mennesker av samme kjønn skulle kunne leve ut sin kjærlighet innenfor de samme rammer som heteroseksuelle.  Omlag 18 000 nygifte homofile og lesbiske giftet seg i det lille vinduet mellom rettskjennelsen og folkeavstemningen, men etter folkeavstemningen stod de forelskede par i en vrien knipe: Hva nå hvis han eller hun man hadde lovet evig troskap skulle vise seg å være et dårlig papir? Null problem, så langt, skilsmisse skulle nok ordnes. Haken? Hvis du fant lykken på ny, og ønsket å gi denne ekteskapsgreien en runde til, vel, da var det egentlig for sent. Den korte sommerbrisen av frihet og faktiske rettigheter hadde takket for seg og sjekket ut av California.

Sist uke kom den tilbake. På en måte. Om en stund. Kanskje.

Kampen om Prop 8 har simret på jevnt, men lavt bluss omtrent siden minuttet etter at avstemningsresultatet ble klart. Mange kloke hoder brukte nederlaget til å utforme planer for hvordan slagene ved neste korsvei i andre stater skulle gå for seg – i Maine, New York og resten av landet ble det rustet til nye kamper. Det gikk ikke spesielt bra, det heller: Den dysfunksjonelle delstatsforsamlingen i New York mislyktes i å finne flertallet som kunne få ekteskapslovgivningen gjennom. På Hawaii stoppet guvernør Linda Lingle et liknende forslag, og skjøv ideèn om at folket må få avgjøre spørsmål om sivile rettigheter. Maine gjorde nettopp som Lingle krevde, med det samme, forutsigbare resultat: Maine ble den 31. delstaten der homoekteskap har blir sendt til folkeavstemning, og fikk som ventet plass på listen sammen med de tredve andre tilfellene der majoriteten har sagt nei takk til å gi minoriteten rett til det de selv får lov til. Nettopp den horrible track record ekteskapsspørsmålet har i møte med velgerne fikk flere til å se med skepsis på avgjørelsen om å utfordre lovligheten av velgernes dom i California.

Tilhengerne av loven pekte hamret løs mot det som ble sett som en udemokratisk åpning for å la domstolene overkjøre folkeviljen, og – enda verre – for å la dommere mene noe om lovens bokstav. Særlig fra konservative krefter og høyreorienterte, juridiske klokhoder er denne formen for ”juridisk aktivisme” en styggedom. Det er nok å se på hva som skjer hver gang en ny høyesterettsdommer skal utpekes: Justitiarius John Roberts’ postulat om at dommeren skal agere på samme vis som en overdommer i tennis (hvis oppgave utelukkende er å dømme spillets gang basert på regelboken- heller enn å la sine egne forhåndsforedlede tanker, meninger eller fordommer påvirke utfallet) er i dag opphøyet til det eneste saliggjørende – og Demokratene er med, samme hvor idiotisk tanken tross alt er. Det gjorde sympatien for omkamp i rettsvesenet mindre enn ventet, men ikke bare derfor: Selv soleklare tilhengere av like rettigheter for homofile og heterofile betakket seg for utsikten til å måtte gå en runde til allerede nå, særlig på grunn av implikasjonene. For tenk om man tapte? Og hva skjedde hvis man vant? Med et fortsatt konservativt 5-4-flertall i Høyesterett fikk flere steinsolide liberalere kalde føtter og mentale mareritt av å tenke på som kunne skje hvis den tapende parten klaget avgjørelsen inn for Høyesterett – med muligheten det kunne gi for at de Fem Konservative kunne skape flertall for et føderalt forbud. Det fantes gode grunner for ubehag, i hvert fall før Ted Olson og David Boies ankom festen.

Ted Olson og David Boies er superstjerner fordi de er så umake som et par kan bli. De to svært heteroseksuelle advokatene slo sine erfaringer sammen for å la Prop 8 tåle rettens vrede, men tidligere er de mest kjent for å ha stått på hver sin side i rettsalen. I Florida i 2000, i tumultene etter det absurd jevne presidentvalget der Gore egentlig slo Bush, var det Ted Olson som førte saken som avgjorde at Bush-koryfeen Katherine Harris’ beslutning om å si nei til omtelling av stemmer ble opprettholdt, og W. ble tilkjent presidentskapet. Boies og verdenssamfunnet var på taperlaget. Den kontroversielle forhistorien skapte selvsagt medie-ravage da samarbeidet mellom de gamle fiendene ble kjent, og særlig Olsons livslange forhold til det republikanske partiet fikk øyenbryn til å heves på sådant vis som øyenbryn nå en gang har for vane i blant. Det er ikke særlig populært å gå  i krigen for homoene hvis du er republikaner; den kristenkonservative koalisjonen av velgere strategen Karl Rove mente kunne sikre partiet hans et nærmest evig flertall hadde gjennom Bush-årene homo-, stamcelle- og abortmotstand som hoveddiett.

Vi kjenner til at bildet har endret seg – ingen snakker lenger om noe varig flertall etter Obamas massakre av kjernetroppene i 2008 – og også befolkningen har endret seg. Den nye republikanske førstelinjekommandoen, Tea Party-bevegelsen, er mer økonomisk og konservativ enn den er sosialt konservativ. Men de religiøse aktivistene er fortsatt en viktig del av republikanernes velgergrunnlag, og partiet passer fortsatt på å holde seg inne med lobbyorganisasjoner som Focus on the Family og konservative kirkesamfunn, selv om bildet ikke er like entydig som før. Det beste bildet på skvisen –både aldersmessig og kulturelt- mellom de gamle og de unge i dagens konservative parti er tidligere presidentkandidat John McCain og hans nærmeste. McCain, som skryter av pleide å skryte av å være en uavhengig sjel, har gått knallhardt ut mot homoekteskap – og dermed gått i mot meningene til både kona og datteren. Ingen har likevel gjort mer for å snu opinionen på konservativ side enn Ted Olson selv, som har kommet ut av skapet som sannhetssøkende menneskrerettighetsforkjemper fra coveret på Newsweek.

På onsdag vant han en knusende seier over de som sa det ikke kunne gå.

Dommer Vaughn Walkers kjennelse i saken som for ettertiden vil kjennes som Perry v. Schwarzenegger er 138 sider lang (du kan –og bør – lese den her) konkluderer ettertrykkelig med at å innføre forbud mot ekteskap mellom to av samme kjønn etter dommerens mening er i strid med konstitusjonelle rettigheter. Det er ikke småtteri – hvis vedtaket blir stående, kan det ha innvirkning på alle samveldets stater. Men det er ikke bare der Walkers arbeid er imponerende, og sågar iblant nesten underholdende. Han fikk god hjelp til å gjøre kjennelsen til en page turner av de såkalte ekspertvitnene Prop 8-tilhengerne hadde stilt opp. Søksmålet er rettet mot den politiske ledelsen i staten, ved guvernør Arnold Schwarzenegger og hans nestkommanderende Jerry Brown. Problemet var bare at ingen av dem støttet forbudet, som gjorde at ansvaret for å lappe sammen et troverdig forsvar for loven tilfalt organisasjonen Yes on 8. De skal ha for forsøket – rettsaken er stappfull av ufrivillig komikk.

Hils på David Blankenhorn: Tilhengernes kronvitne, forfatter av ikke-krediterte bøker om amerikansk familieliv, og propagandist for synet om at muligheten for å få egne barn er selve definisjonen av hva det vil si å være gift. Dommer Walker er, vel, veldig uenig. På side 37 i kjennelsen tilkjennegir Walker følgende: “Blankenhorn lacks the qualifications to offer opinion testimony and, in any event, failed to provide cogent testimony in support of proponents’ factual assertions”. Hans vitnemål, som en av kun to fra Yes on 8-siden (motstanderne kalte inn åtte), er viden ansett som en katastrofe.   Det hjelper neppe at han, som New York Times’ Frank Rich har påpekt, har fått hjelp av Selveste George Rekers til å sette sammen argumentasjonen. Hvorfor få hjelp av denne Rekers? Fordi han er tilknyttet organisasjonen NARTH, som er eksperter (sic) på å kurere homofili (sic2). Men vent litt litt. Er det ikke han med bagasjen på dette bildet? Han som står og ser på er leid fra Rentboy.com – som er det du tror det er – og i følge Rekers står han å ser på den eldre mannen som løfter bagasjen fordi… vel, fordi han er leid inn for å, eh, løfte bagasjen hans. I klartekst: Du ser på George Rekers, på hjem fra en velfortjent ferie fra sin stressende jobb som kvakksalver for en bevegelse som jobber for å ”kurere” homofile – med en mannlig prostituert. Den lille, uavhengige avisen Miami New Times har dessuten snakket med leiesvennen selv, og jepp, Rekers er ikke den han sier han er.

Hvorfor er dette interessant, utover Blankenhorn samarbeid med Rekers? Vel, han var også med i dette NARTH, som interessant nok dukker opp i vitnemålet til en av aktivistene som stod bak Yes on 8-kampanjen. Her er vitne William Tam, som presentert av Walker i kjennelsen (på side 22):

Proponent Hak-Shing William Tam testified about his role in the Proposition 8 campaign. Tam spent substantial time, effort and resources campaigning for Proposition 8. As of July 2007, Tam was working with Protect Marriage to put Proposition 8 on the November 2008 ballot. Tr 1900:13-18. Tam testified that he is the secretary of the America Return to God Prayer Movement, which operates the website “1man1woman.net.” Tr 1916:3-24. 1man1woman.net encouraged voters to support Proposition 8 on grounds that homosexuals are twelve times more likely to molest children, Tr 1919:3-1922:21, and because Proposition 8 will cause states one-by-one to fall into Satan’s hands, Tr 1928:6-13. Tam identified NARTH (the National Association for Research and Therapy of Homosexuality) as the source of information about homosexuality, because he “believe[s] in what they say.” Tr 1939:1-9. Tam identified “the internet” as the source of information connecting same-sex marriage to polygamy and incest. Tr 1957:2-12. Protect Marriage relied on Tam and, through Tam, used the website 1man1woman.net as part of the Protect Marriage Asian/Pacific Islander outreach.

(Min utheving)

Noen er kanskje ikke lenger særlig overrasket over at det gikk som det gikk med Yes on 8-fløyen (Se mer hos Rachel Maddow), men kampen har ”bare så vidt begynt, som Focus on the Familys Tony Perkins sa til Face the Nation søndag. Ubetalelige Maggie Gallagher fra National Organization for Marriage var allerede torsdag på plass i San Francisco Chronicle med det hittil mest eksotiske angrepet, knyttet til åpningen for å lære om homofili i de californiske skoler:

If this ruling is upheld, millions of Americans will face for the first time a legal system that is committed to the view that our deeply held moral views on sex and marriage are unacceptable in the public square, the fruit of bigotry that should be discredited, stigmatized and repressed. Parents will find that, almost Soviet-style, their own children will be re-educated using their own tax dollars to disrespect their parents’ views and values.

Intet mindre, altså. De har tid til å kvesse knivene: Samme dag som Walkers kjennelse kom, satte dommeren også dommen på midlertidig hold,i påvente av en eventuell anke. Det gjør at par som vil gifte seg fortsatt må vente litt, til protester fra både Schwarzenegger og Brown, men anken er ventet innen kort. Da begynner den virkelige kampen – igjen. Dommer Vaughn Walker og David Boies og Ted Olson har uansett vist amerikanerne at kampen for gay marriage kanskje til slutt endelig er på vei mot en løsning, og at veien dit går utenom folkeavstemninger på majoritetens premisser.

Det er kan hende tilogmed veikartet til at USA snart leve opp til Bill Mahers polemiske uttrykk i overskriften, mens vi venter på at skal tre inn på side med slike aktivistiske homoparadiser som Sør-Afrika og Litauen og tillate at homofile får delta i de til enhver tid pågående, folkerettsstridige kriger. Det der med at Litauen og Sør-Afrika er homoparadiser var forøvrig en spøk. Den om at de ligger langt foran USA var det ikke.