Av gammel vane var det ventet – også av herværende skribent – at en avtale om å forlenge dagens skattesatser for resten av året ville la vente på seg helt til dødlinja i slutten av februar. Forventningen var basert på erfaringene fra desember, da republikanerne godtok en forlengelse av det som i praksis er en skattelettelse for 160 millioner amerikanere, i aller siste time, og ikke før de hadde tapt en durabelig PR-kamp mot president Obama om hvem som egentlig hadde størst omsorg for den amerikanske økonomien og den jevne amerikaners slunkne lommebok. Men sannsynligvis var det nettopp nesten-krisa før jul – resultatet ble en midlertidig forlengelse på to måneder – som fikk republikanerne til å gi opp så tidlig når en langsiktig avtale skulle forhandles fram.
Fram til mandag denne uka så historien ut til å ville gjenta seg. Republikanerne insisterte på at skattepakken skulle vedtas uavhengig av andre avtaler om betalingsratene for leger i Medicare-systemet (den såkalte «doc fix«) og forlengelse av perioden med arbeidsledighetstrygd, mens demokratene ville betale gildet med en særskatt for de aller rikeste. Men mandag skjedde noe uventet. Det republikanske lederskapet aksepterte plutselig at pakken ikke bare kunne behandles i sin helhet. Den delen som angikk skatt behøvde heller ikke dekkes inn av tilsvarende kutt i offentlige utgifter, som ellers hadde vært det kritiske punktet i forhandlingene på slutten av 2011. Trolig ble redselen for en omkamp med Obama om omsorgen for middelklassen – og den uroen en utsettelse ville medføre på børsene – en medvirkende årsak til at republikanerne ga opp så lett.
Som Politico påpeker, betyr det imidlertid ikke at det er et ukontroversielt lovforslag som nå er oversendt president Obama for hans signatur. Republikanere i begge kamre er misfornøyde med at lederskapet i deres parti godtok en løsning som øker det offentlige underskuddet, mens demokrater har knurret mot kutt i bevilgningene til gjennomføringen av helsereformen, og over at offentlig ansatte må betale mer av lønna si til sin egen pensjon enn andre. I følge mindretallsleder Steny Hoyer (D) fra Maryland er det et knefall for republikanernes kampanje for å stemple offentlig ansatte som annenrangs lønnstagere. «Vi må slutte å bruke ‘byråkrat’ som skjellsord,» sier han.
Avtalen er likevel oppsiktsvekkende fordi den gikk igjennom med såpass bred oppslutning fra begge partier, og uten det forventede og frustrerende grandstanding, særlig fra republikanerne. Det er blitt standard prosedyre at selv de minst kontroversielle lovforslagene fra demokratene når blir utsatt for en filibuster som krever seksti stemmer for å gi til avstemning, men i behandlingen av denne økonomiske pakken, ble det for en gangs skyld ikke organisert noen filibuster i det hele tatt. Forslaget samlet riktignok seksti stemmer, men fraværet av en filibuster gjorde at simpelt flertall faktisk hadde vært tilstrekkelig.
Noen republikanske meningsdannere kommer garantert til å mene at det republikanske lederskapet solgte seg for billig. Men det illustrerer først og fremst at republikanernes oppgave, spesielt i Senatet det siste året, ikke nødvendigvis har vært å vedta en politikk som kan hjelpe den stadig haltende økonomien, men å hindre Obama i å gjennomføre en politikk han senere kan ta æren for. Avregningen ser simpelthen ut til å ha endret seg en smule: Når kun en av ti er fornøyd med jobben Kongressen gjør, og med ydmykelsen fra desember i mente, kan det tenkes at flere har vurdert det slik at det er mer å tjene på å forsøke å framstå som konstruktive. I beste fall kan det også frata Obama et antatt angrepspunkt i novembervalget, som vi skreiv om i innlegget «Obama mot Kongressen«. Riktignok er det tvilsomt hvor effektivt et slikt angrep ville vært uansett – et presidentvalg har en naturlig tendens til å dreie seg om de to navnene som står øverst på stemmeseddelen – men det kan neppe skade, når tilliten hos velgerne allerede er tynnslitt.
Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at John Boehner, den republikanske lederen i Representantenes Hus, nødvendigvis kan sove rolig om nettene. Samarbeidsklimaet mellom Huset og Senatet er aldri knirkefritt, men denne gangen virker misnøyen med hvordan lederskapet i Huset etter Senatets syn «kuppet» planen og deretter låste Senatet til løsningen, å stikke dypere enn vanlig. Det er symptomatisk at de tre deltagerne i den tverrpolitiske forhandlingsgruppa som til slutt endte opp med å stemme nei til forslag, alle var republikanske senatorer.
Republikanerne i Washington D.C. har allerede tidligere uttrykt frustrasjon over at den republikanske presidentnominasjonsstriden stjeler så mye av oppmerksomheten de gjerne skulle hatt til å denge løs på Obamas lovgivningsdagsorden, og den frustrasjonen avtar neppe når potensielle konflikter løses i minnelige former, som tilfellet var denne gangen. Vel må du ha et stort ego for at tro at du kan bli en god presidentkandidat, men de sårede egoene på Capitol Hill skal heller ikke undervurderes.