Jeg var blant dem som irriterte meg storlig over politiske kommentatorers lettvinte sammenligning mellom danske Socialistisk Folkeparti og norske SV da førstnevnte gikk i mindretallsregjering med Socialdemokraterne og det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre etter det danske folketingsvalget høsten 2011. Ja, de to søsterpartiene hadde begge mistet oppslutning på å si ja til regjeringsansvar. Ja, begge hadde større rivaler lenge inne på venstresida. Men jeg ble frustrert over den tilforlateliige determinismen: Fordi SV hadde slitt med oppslutningen i regjeringstida, lå det samme nå an til å skje med SF, hevdet mange. Det var en besnærende teori, men også en som tok det aller meste av faktisk politikk ut av ligningen. Hvorfor snakke om hvilken politikk SF gikk i regjering for å føre, når man istedet kunne forskuttere samarbeidsproblemer, brutte løfter og skambank fra velgerne?
Nu vel. Drøyt to år seinere kan vi konstatere at det gikk omtrent slik pessimistene spådde, uansett om det var forhåndsbestemt eller ikke. For mindre enn halvannet år siden ble den forholdsvis ukjente folketingspolitikeren Annette Vilhelmsen valgt til utenriksminister Villy Søvndals etterfølger som partileder på et mer venstreorientert program, blant annet fordi grasrota i partiet var misfornøyd med regjeringas manglende rødfarge. Men siden Vilhelmsen tiltrådte har SF og regjeringa gått i klinsj med lærerstanden, gitt skattelettelser til næringslivet og kuttet i studiestøtten. Denne uka var det så nok. Annette Vilhelmsen fikk ikke tilstrekkelig samstemt oppslutning i folketingsgruppa til å gå videre med et kontroversielt salg av statlige aksjer i energiselskapet Dong til den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, og trakk derfor SF ut av regjeringa. Hun varslet samtidig sin avgang som partileder på et ekstraordniært landsmøte i begynnelsen av mars.
Folketingsflertallet er det samme, og Helle Thorning Schmidts sosialdemokraterer regjerer videre sammen med Det Radikale Venstre, men det er også det eneste som er sikkert på sentrum-venstresida i dansk politikk om dagen – og selv det gjelder bare på kort sikt. I SF går debatten hissig og høylytt om partiiets framtid. De avgående regjeringsmedlemmene – noen bekledde postene i mine enn to måneder – forsøker å forsvare gjennomslaget og regjeringsprosjektet som sådan, mens venstresida posisjonerer seg for opposisjonstilværelsen. Skjønt det kan diskuteres hvoor iherdig selv eks-statsrådene forsvarer SFs tid i regjering: Helseminister Astrid Krag kastet ikke bort tid før hun meldte overgang til Socialdemokraterne, og miljøvernminister Ida Auken meddelte igår at hun har tegnet medlemsskap hos De Radikale. Nestoren Ole Sohn, Villy Søvdals medsammensvorne da prosjekt «SF i regjering» ble sjøsatt på siste halvdel av 2000-tallet, benekter at han vil forlate skuta, men han har fordømt regjeringsexiten i sterke ordelag. I tillegg har begge de to nestlederne, Peter Westermann og Mette Touborg, gitt beskjed om at de ikke tar gjenvalg til partiledelsen.
Det ligner en fullstendig nedsmelting, og er det på mange måter også. Så høyt som bølgene går i SF om dagen, kan det virke som en i overkant heroisk oppgave å ta på seg å lede partiet videre. Det veit også Pia Olsen Dyhr, som nevnes som lederkandidat av de fleste. Hun stilte som representant for partiets «grønne» fløy i lederkampen i 2005, og har tatt forbehold om at SF ikke må begi seg inn på et linjeskifte, dersom hun fortsatt skal føle seg hjemme i partiet. Uansett hvor reell trusselen er, den tar vi en gang til: Den mulige neste partilederen varsler at hun kanskje ikke lenger er SF-er dersom landsmøtet vedtatt en ny linje på landsmøtet. Det ser ikke pent ut, for noen av partene.
Det er ikke godt å si hvem som har hovedskylda for at SF tid i regjering ble så kortvarig og turbulent, men en del av forklaringen er at samarbeidet med De Radikale bare var et nødvendig onde for SF. Partiet håpet i det lengste på et flertall for Socialdemokraterne, SF og venstreradikale Enhedslisten, og drev valgkamp som om det var et sannsynlig utfall. Det skapte en unødig stor fallhøyde, samtidig som SF fram mot valgdagen stødig mistet oppslutning, hvilket gjorde det enda vanskeligere å innfri overfor egne velgere. Endelig ble det nyslåtte regjeringspartiet nå holdt medansvarlig for opprettingen av en økonomi i enda dårligere forfatning enn det den avgående borgerlige regjeringa til Venstres Lars Løkke Rasmussen hadde gitt inntrykk av. Kimen til SFs framtidige problemer ble trykt på prominent plass i trepartiregjeringas styringsgrunnlag: S-R-SF la den forrige regjeringas økonomiske politikk til grunn. Nøysomhet og velferdsreformer får kanskje blodet til å pumpe raskere hos Det Radikale Venstre, men for SF var det som en giftpille.
Det kan diskuteres om Vilhelmsen var nødt til å trekke SF ut av regjeringa samtidig som hun selv gikk av som leder. I teorien hadde hun jo fått et flertall i folketingsgruppa til å gå med på regjeringslinja i den konkrete saken. Noen vil nok også hevde at det på den måten var selvopptatt av partilederen. Regjeringsprosjektet er større enn en person, og deler av SF skulle meget gjerne ha fortsatt kampen for en mer venstreorientert politikk «innenfra». Men SFs autoritet som regjeringsparti ville uansett blitt kraftig svekket. Kanskje var det best at det skjedde nå. Spørsmålet er bare om måten det skjedde på kan ha kostet SF status som et regjeringsdyktig parti for lang tid framover. I så tilfelle vil svært mye ha gått tapt på svært kort tid.
I desember skreiv Stein Ove om Annette Vilhelmsen at det ville være «et sjokk» om Annette Vilelmsen var SF-leder ved neste valg. Nå veit vi svaret. Men det er nesten det eneste vi veit om et SF i eksistensiell krise.