Stein Ove har allerede gjort grovarbeidet med å oppsummere musikkåret, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til hans konklusjoner. Uansett hva man måtte mene om den nye strømmeøkonomien og dens muligheter for å skaffe artistene en anstendig inntekt, så er det uomgjengelig at vi i tilgjengelighetens tid har beveget oss hinsides diskusjonen om den enkelte listeplassering. Når så mye musikk er så lett tilgjengelig gjelder det, dersom man har pretensjoner å påvirke andres smak og horisont med egne anbefalinger, å peke ut mest mulig av det som er bra, så får den konkrete hierarkiseringen komme i andre rekke.
Sånn sett er det oppløftende at listene våre inneholder litt færre overlappende navn enn tidligere. Det har ikke vært en tilsikta strategi. Også jeg setter pris på årets utgivelser fra kritikerfavorittene Sufjan Stevens, Courtney Barnett og Sleater Kinney, likesom Stein Ove gjerne skulle funnet plass til for eksempel Andrew Combs på sin liste. Til sjuende og sist måtte jeg imidlertid skjære igjennom og prioritere de albumene som har betydd mest for meg i år. Da kommer noen gjenkjennelige mønstre til syne.
Det første er – selvsagt – country- og folk-dominansen. Jason Isbell fikk sitt breie gjennombrudd med årets Something More Than Free, men allerede for to år siden var den tidligere Drive-By Truckers-gitaristen nummer to på min liste, med Southeastern. Something… fortsetter i samme spor, men graver seg om mulig enda djupere ned. Sårheten og den geografiske spesifisiteten er her fremdeles, det tekstlige nærværet er like sterkt. Han får følge i toppen av sjangerkollegaen Brandi Carlile, en relativ veteran i faget, men ukjent for meg inntil i år. Enten materialet er trampende rock eller følsomme ballader beholder Carlile råheten og nerven som er en avgjørende del av americana-musikkens uuttalte kontrakt.
Carlile har fått mindre oppmerksomhet enn Ashley Monroe, men igjen, her er det ikke listeplasseringen som er det viktige. Monroes The Blade har naturlig selskap av tre andre kvinnelige sanger/låtskrivere – Allison Moorer, Samantha Crain og Eilen Jewell – som til sammen utfyller hverandre. Hos de to førstnevnte vil jeg trekke fram balladene. Monroes tittelballade og Moorers If I Were Stronger (med sitt sakrale ekko av Lean On Me) plukker også opp tråden fra for eksempel Sara Evans på fjorårets liste. På tross av alle disse platenes mange kvaliteter, er det ikke minst deres melodramatiske middle-of-the-road-radiovennlighet som tiltaler meg. Crain og Jewell våger seg til gjengjeld lenger ut i mørket, og begge strekker også sjangerstrikken i retning bluesen når det passer seg slik.
Apropos radiovennlighet snek Eric Church seg med på lista på tampen av året. Lanseringen var et kaos, men albumet i seg sjøl integrerer stadionrock a la Kings Of Leon med sårt observerte låter i Josh Ritter-tradisjonen. Jeg satte også stor pris på debutalbumet til Andrew Combs, og blant mannlige sanger/låtskrivere var det mye fint å hente hos Butch Walker. At han varmet opp for Ryan Adams på sistnevntes USA-turne vil være en kjærkommen pekepinn for noen og et varsko for andre, men jeg er definitivt i den første kategorien. Og hvis du lurer på hvem som lagde den beste Tom Petty-låta i 2015, lytt til Drew Holcombs Shine Like Lightning, fra flotte Medicine.
Enn popen, da? Ingen fare. Den første halvdelen av Purpose, Justin Biebers comeback-album, er faktisk så sterkt at det nesten gjorde siste del en bjørnetjeneste. Å holde formtoppen etter at I’ll Show You, What Do You Mean?, Sorry og Love Yourself har kommet på rekke og rad, er tilnærmet umulig – og det er grunn til at jeg tilegner denne lista til forsøket, uten at Purpose strekker seg helt inn i topp 15. Da er det desto mer gledelig at Stein Ove har funnet plass til to Bieber-hits på sin singelliste.
Representert er derimot YouTube-sensasjonen og Desemberkalender-favoritten Troye Sivan. Blue Neighbourhood er ikke bare kulminasjonen av to fremragende ep-er og ei kjølig Justin Timberlake-skive med luftig produksjon, men – som Stein Ove har påpekt – et reflektert konseptalbumet om å være ung homofil i dag.
Sivan fortjener et stort gjennombrudd, men skjer det ikke, kan hans skjebne ligne på den som er blitt Carly Rae Jepsen til side. Emotion er det mest helstøpte reine popalbumet i år, men av uransakelige grunner har det ikke satt fyr på hitlistene. Hør Boy Problems, Your Type, Run Away With Me eller I Really Like You, og se om du ikke er enig med meg.
- Jason Isbell – Something More Than Free
- Brandi Carlile – The Firewatcher’s Daughter
- Troye Sivan: Blue Neighbourhood
- Andrew Combs – All These Dreams
- Carly Rae Jepsen – Emotion
- Allison Moorer – Down To Believing
- Ashley Monroe – The Blade
- Father John Misty – I Love You, Honeybear
- Samantha Crain – Under Branch & Thorn & Tree
- The Lone Bellow: Then Came the Morning
- Frank Turner – Positive Songs For Negative People
- Drew Holcomb & The Neighbors – Medicine
- Eric Church – Mr. Misunderstood
- Eilen Jewell – Sundown Over Ghost Town
- Butch Walker – Afraid Of Ghosts
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Musikkåret, del 2.