Det var dette med å utvide horisonten, da. På denne tida for ett år siden bejaet jeg strømmetjenestenes umiddelbarhet og tilgang på uante mengder musikk, samtidig som jeg slo fast at dette ikke uten videre hadde medført at jeg utfordret mine egne smakspreferanser mer enn tidligere. Fasiten for 2014 ligner: Årsbeste-lista er fremdeles overveiende preget av countryrock og americana i bred forstand, supplert med singer/songwriters av ymse sjatteringer. Til mitt forsvar vil jeg likevel si et par ting: Det første – og åpenbart viktigste – er at dette er de sjangrene jeg faktisk liker aller best, iallfall nettopp nå. Jeg finner stadig artister som kan utfordre formen og gi nytt uttrykk til sjangerkonvensjonene, og på sikt kanskje overskride dem.
Dernest har jeg gjort et noenlunde bevisst arbeid for å høre mer i år. Albumene på min liste er de jeg anbefaler aller hjerteligst, plater som har fått modne hos meg gjennom året, men jeg har samtidig anstrengt meg for å kue den vanlige tvangstanken om å at et album må lyttes nesten i stykker før jeg kan si at jeg kjenner det. Å tilbringe litt mindre tid med hver enkelt plate har gjort at jeg føler at jeg har en større meny å velge fra. Vanligvis er det smertelig å prioritere, men i år er det først og fremst en glede å melde at selv under de tjue albumene som får plass her, er det enda flere skatter å oppdage.
Stein Ove har allerede presentert noen av årets mest pustberøvende lytteopplevelser. Jenny Lewis slo fast sin status etter Rilo Kileys oppløsning med overflødighetshornet The Voyager, mens Angel Olsen leverte et svimlende debutstatement med Burn Your Fire For No Witness, et sjangeroverskrivende verk som låner ublu fra så vel country og blues som likefram rock ‘n roll, med den vokale nerven som også preger det udiskutable mesterverket Passerby av Luluc.
Ellers pusler veteraner og relative ferskinger med sitt på min liste, men felles for dem allerede er at de forholder seg til tradisjonene og sin egen historie, samtidig som de gjør noe helt eget. Rosanne Cash har aldri ligget nærmere farsarven enn på The River And The Thread, en temareise i det dype, amerikanske sør, som har hjemsøkt meg siden januar. Sturgill Simpson tar seg an tradisjonen og vrenger den, bokstavelig talt, i den syrete feedback-introen til åpningssporet Turtles All The Way på andrealbumet med den talende tittelen Metamodern Sounds In Country Music. Før han hjelper oss, omtumlede men entusiastiske, ut på andre sida med It Ain’t All Light, har årets samstemmig utropte countrysensasjon rukket over spekteret fra honky tonk til smektende ballader. Nikki Lane stakk seg også positivt ut i countrylandskapet med sitt debutalbum, og mainstream-yndlingen Miranda Lamberts Platinum er også verdt å nevne. En av de største overraskelsene for meg i år likevel Sara Evans. Slow Me Down er på sin side et voksenpopalbum fordekt som country, der låt etter låt kommer til å finne sin plass i TV-selskapenes samlivsbruddsmontasjer, parallelt med at de setter seg fast inni hodet ditt. Lurer du på om jeg har rett? Hør Put My Heart Down først, så kan vi ta en snakk om saken. For meg er det radiopop på den riktige måten.
Hvis Simone Felice kan minne om en mindre maniert Eddie Vedder på mesterverket Strangers (hvor han sømløst skriver seg inn i og ut av kjærlighetsforhold og referanser til amerikansk ikonografi og historie), så har kanskje Chuck Ragan stått bak årets beste Bruce Springsteen-åndstvilling med Till Midnight. Rootsy Ragan har mer vitalitet enn New Jersey-bossens oppsamlingsheat av året. Han når over mye americana på førti minutter.
Der Springsteen skuffet, viste derimot husfavoritten Jay Brannan at det ikke er nødvendig å stadig leite etter nye årer hvis den du har åpnet viser seg å være laget av gull. Always, Then & Now tilbyr enda flere syrlige aforismer («I believe that optimism without cynicism is a sin», «Everything is possible when you hate yourself enough»), men på the blue Jay way finnes også en sjøsjuk tretrinnsrakett av en trekkspillkompet skillingsvise, en call back til Ani DiFranco-tolkningen Both Hands fra In Living Cover og dramatiske rykk ut av den ordrike gitarplukkingens favntak. Og apropos husfavoritter: Jesse McCartney er en bedre Timberlake enn Timberlake (vol. II) akkurat nå.
Mye annet kunne vært nevnt, men det kommer til et punkt hvor lista må få snakke for seg selv. Noe skal det jo også stå igjen for leseren å oppdage. Helt til slutt, derfor: Herværende nettsteds venstre flanke (og rock-kvote) anses dekket av The Last Internationales humørfylte We Will Reign (se også opp for årets nest beste Killers-låt, Battleground, kun overgått av Strand of Oaks’ Shut In). Og i When It Pleases You har Dan Wilson avgitt en samlivslåt som kan konkurrere med Dawn Landes-plata Bluebird (et plate der er nærliggende å høre som en speiling av eksen Josh Ritters fjorårsutgivelse) om å stille skarpt på menneskene.
1. Rosanne Cash – The River And The Thread
2. Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music
3. Simone Felice – Strangers
4. Luluc – Passerby
5. Jenny Lewis – The Voyager
6. Daley – Days & Nights
7. Chuck Ragan – Till Midnight
8. Jay Brannan – Always, Then & Now
9. Sara Evans – Slow Me Down
10. Sharon Van Etten – Are We There
11. John Fullbright – Songs
12. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Witness
13. Dan Wilson – Love Without Fear
14. Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant
15. Dawn Landes – Bluebird
16. Jesse McCartney – In Technicolor
17. The Last International – We Will Reign
18. Nikki Lane – All Or Nothin’
19. The New Mendicants – Into The Lime
20. Miranda Lambert – Platinum
_________________________________________