Eventuelle gjenværende lesere fra Skrivekollektivet versjon 1.0. kan ikke ha unngått å legge merke til deler av kollektivets høyst lidenskapelige forhold til Greg Arakis festivalmesterverk Mysterious Skin (2004). Denne totalt kompromissløse, vagt optimistiske og genuine filmen er med meg i underbevisstheten hver gang jeg ser en film, fordi kvalitet på en måte kan måles etter hvordan den etterlater meg. Ad omveier og tilfeldigheter ble Mysterious Skin en av de vondeste, men samtidig lykkeligste kino-opplevelser jeg noensinne har hatt. Det var ikke meningen at jeg skulle se den overhodet. Når jeg tilfeldigvis likevel gjorde det, ble jeg nærmest overmannet av glede. Og jeg knyttet et bånd til Gregg Arakis, for hans originale og klare filmprosjekt.
Det er alltid vondt når slike bånd brytes, men det må av og til skje. Ekstra smertelig var det imidlertid at min blinde tillitserklæring til Gregg Araki ble avslørt som nettopp det – blind – nettopp her i Bergen, og nettopp under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), tre år etter Mysterious Skin. Fordi Araki ikke bare hadde gitt meg den nær optimale filmopplevelsen, men også gjennom denne åpnet mine øyne for gleden ved filmfestivalens som regel ørkesløse filmkonsum, skulle det i utgangspunktet at jeg så hans neste film, komedien Smiley Face, nettopp her, under BIFF.
Men noe har skjedd. Smiley Face er ingen underlig, men kraftfull komedie som den løse men fascinerende Nowhere (1998); den er en en ulevelig kopi av det verste den allerede meget tvilsomme undersjangeren stonerkomedie har å vise til. Det gjør den selvfølgelig til en helt elendig film, men det kunne jeg ha levd med. Det som gjør den så demonstrativt usmakelig, så monumentalt skuffende er ikke sjangervalget i seg selv. Det er ikke engang filmen som sluttprodukt. Det er mangelen på Gregg Araki-signatur på det som likevel er en Gregg Araki-film.
Er film først skikkelig dårlig, så er det gjerne noe som lyser ut av filmen fra første øyeblikk. Og her snakker vi ikke først og fremst om filmer som forsøker å gjøre sitt beste ut av et søplete utgangspunkt. Vi snakker om filmer som kanskje kunne vært brukbare, om det nå er på grunn av en dugelig regissør eller en halvgod premiss, men som likevel lyser av miserabel mislykkethet fra første bilde. Det er da det gjør vondt å se film. Og det er da det gjelder å være sta. Ikke fordi staheten belønner deg ved at filmen viser seg å være bedre enn åpningen skulle tilsi. Allerede i åpningen er vi langt hinsides en slik redning. Nei, den lille smule belønning som slik stahet gir, er eventuelt stoltheten over likevel å ha holdt ut, og vissheten om at du nå kan gå ut i verden og forteller alle som vil høre hvilket ufattelig makkverk dette er. Jeg innså det etter 20 sekunder i Wim Wenders’ thriller-kalkun Million Dollar Hotel; etter den første dialogen i Thomas Vinterbegs kvalmt pretensiøse dystopi It’s All About Love; og under fortekstene på Smiley Face. Og det var alltid vondt. Fordi det ennå var lenge igjen, men også fordi at det der bak i hjernen et sted fantes et tynt håp om at regissørenes stjerneaura skulle vise at førsteinntrykket var feil. Wim Wenders, tross alt. Thomas Vinterberg, tross alt. Gregg Araki. Men så var det bare boss, alt sammen.
I denne sammenhengen skal det understrekes at Smiley Face ikke lider av den samme klamme selvhøytidelighet som de to andre mer utpregede kunstfilmene jeg har trukket fram fra skammekroken, men det hjelper den ikke et øyeblikk. Den syltynne rammehistorien om den hinsides denne verden steineJane (Anna Faris fra Scary Movie), og hvordan hun skaffe penger til å betale dealeren sin (Adam Brody) mens hun kommer ned fra den rusen som et dusin hasjkaker gir deg, er ikke problemet i seg selv. Det er at man ikke har klart å skape en eneste minimumsmorsom scene i løpet av alle filmens 90 pinefulle minutter. Det er ustrukturert og omstendelig på en måte som sikkert ER å ment å etterligne flyktige konsentrasjonsevnen til sin hovedperson, men alle avstikkerne er dessverre til det verre. Hallusinasjoner og paranoia kan absolutt være morsomt (for eksempel i den mexikanske komedien Duck Season fra noen år tilbake), men her det kun anmassende.
Filmens er så full av billige triks (ironisk voice-over, tekstplakater og enkel fysisk humor) at den paradoksalt nok krever ekstra mye av sine skuespillerne, fordi manuset alt i utgangspunktet virker til å ha resignert og lagt seg til for å dø av kjedsomhet. Hvordan Gregg Araki, den smarte mannen med den smakløse humoren, kan ha konkludert med at Anna Faris var den beste mulige til å bære filmen er for meg en gåte. Enten så trodde han i fullt alvor at manuset var så morsomt at det hadde mindre betydning hvem som ga liv til det, eller så trodde han fullt og fast at Anna Faris’ komiske timing skulle bidra til å redde en dødsdømt film. Jeg vet ikke hvilken mulighet som er mest skremmende.
Humoren i Smiley Face er ment å ligge i handlingens enkelthet i seg selv, men også i kontrasten mellom hva fortellerstemmen og tekstplakatene forteller og hva Jane faktisk gjør. Derfor får vi utilgivelig mange svettende nærbilder av en svettende, apatisk Anna Faris som etter fattig evne forsøker å se så skremt, stein og fokusert ut som mulig. Men Faris er jo overhode ingen skuespiller. Timingen er totalt feilslått, og overspillet er tidvis uutholdelig. Enhver som er vitne til den meningsløse scenen hvor Jane inspirerer et slakteri (!, lang historie. Orker ikke gjenfortelle. Blir bare sint), og begir seg ut i en overspent marxistisk-inspirert parodisk tirade, vil forstå hva jeg mener.
Et eksempel på filmens billigste triks kan gis allerede tidlig, når en bortrøykt og resignert sier til seg selv at hun må komme opp med en plan. Deretter ser vi på en tekstplakat at Jane må minne seg selv på å legge en plan. Klipp til Jane, som stirrer apatisk framfor seg. Ny tekstplakat hvor det står 17 minutter seinere. Og her kommer punchlinen: Når vi klipper tilbake til Jane, har hun fremdeles det samme apatiske ansiktsutrykket! Falt du av stolen av latter nå. I kinosalen ble denne scenen besvart med høylytt latter og spredt applaus. Jeg lo ikke. Og jeg vet at det er jeg som har rett.
På grunn av alle sine simple og repeterende poenger har Smiley Face dessverre mye til felles med kultkalkunen Dude, Where’s My Car?, en stonerkomedie med Sean William Scott og Ashton Kutcher i hovedrollene. Det ble en stående advarsel at den filmen verken burde eller kunne sees med utbytte uten under sterk narkotiske påvirkning. Slik kan det hende at Smiley Face også fungerer, for den som er til slikt. Vi som ikke er det har det ganske enkelt jævlig. Kanskje den var morsom å spille, kanskje morsom å skrive. Den er ikke morsom å se.
Faktisk har Gregg Araki ikke engang greid å skrive noen dialoger eller scener som er så grenseløst uttværede og unødvendige at de blir sitat- og minneverdige i seg selv. Dude hadde, nettopp på grunn av sin nærmest provoserende dårlige kvalitet, noen scener som har svidd seg fast i minnet. Det handler om å prøve noen klær, og om å bestille mat fra en drive-in-sjappe. Jeg hatet filmen, men jeg husket dette. Når det gjelder
Smiley Face kommer jeg dessverre bare til å huske at jeg hatet den, men ikke nødvendigvis hvorfor jeg hatet den, fordi jeg ikke har annet enn den grenseløse skuffelsen å henge minnene på. Det gjør kanskje ikke Smiley Face dårligere enn Dude, men utbyttet føles uansett enda mindre.
Noen dager senere, idet BIFF gikk mot slutten, overhørte jeg mellom to filmer en samtale mellom to festivalgjengere. Kvinnen sa at hun gledet seg til å se Smiley, men fikk resolutt beskjed av mannen ved sin side at den var så dårlig at han ikke ville tillate henne å se den, for hennes egen skyld. Jeg skulle til å bryte inn for å gi ham min fulle støtte, men stoppet idet jeg hørte kvinnens begrunnelse for hvorfor hun ville se filmen i utgangspunktet: «Den er jo laget av han som laget Mysterious Skin, som vant en pris på BIFF for noen år siden. Den var jo skikkelig dårlig, da, men kanskje han er bedre denne gangen?». Jeg trakk meg skyndsomt tilbake.
Resten av festivalen kunne jeg ikke annet enn å håpe at hun hatet den. Jeg fortjener kanskje bedre, men det gjør ikke hun. Men Gregg Araki har et godt stykke arbeid å gjøre hvis han skal gjenopprette tilliten til oss begge samtidig.